Denne videoen viser hvordan to, tre eller flere stjerner kan gå i bane rundt hverandre, og slutter med en praktfull dobbel solnedgang. (Animasjoner og musikk: Per Byhring, forskning.no)

Vår jord har sin ene sol. Litt over halvparten av de sollignende stjernene i vår del av Melkeveien har det slik. De er enslige.

Men mange planeter kan trolig oppleve vakre kvelder med flerfargede skygger. Rundt en tredjedel er av stjernene i dette området er par, og en tiendedel består av tre eller flere stjerner.

Romteleskopet Kepler fant nylig en planet med to soler, ikke ulikt planeten Tatooine i den første Star Wars-filmen.

Fødestue for stjerner

Et solsystem dannes når en mørk sky av gass og støv trekker seg sammen. Slike skyer er som fødestuer for stjerner.

Skyen roterer sakte. Men når den blir mindre, går det fortere rundt, som når en piruettdanser trekker til seg armene. Det oppstår virvler.

Tyngdekreftene fra fortetninger i virvlene får dem til å trekke seg enda mer sammen, og så skjer ett av to.

Er fortetningene forholdsvis små, blir de til planeter. Er fortetningene store nok, blir trykk og temperatur så høye at kjernereaksjoner kommer i gang. De begynner å lyse. De har blitt stjerner.

Ut av kaos

Hvis to eller flere av fortetningene er store nok, blir det dannet flere stjerner i systemet. Men akkurat som i vårt solsystem, kan den første tida være kaotisk.

Stjernene og planetene går i uregelmessige baner. Noen kan kollidere, og andre kan bli slynget ut av systemet.

Vår måne ble trolig dannet i en slik kollisjon mellom jorda og en annen planet. Arrene etter mange andre mindre kollisjoner kan fortsatt sees i kratrene og de størknede havene av lava på månen.

Baner inni baner

Etter hundrer av millioner av år begynner det å bli system i kaoset. Banene blir mer regelmessige.

De stabile systemene med flere stjerner har gjerne baner i et hierarkisk system. Det betyr at banene er ordnet med systemer av baner inni baner, omtrent som en kinesisk eske.

Et eksempel: Et system med fire stjerner består av to par som roterer om hverandre i en større bane. Hvert av parene roterer igjen tett om hverandre. Dette er banene inni den ytre banen. (Se video!)

Felles tyngdepunkt

Stjernene går altså rundt hverandre. Det er ikke slik at den ene stjernen går rundt den andre, slik vi pleier å si at jorda går rundt sola.

Helt presist er det heller ikke å si at jorda går rundt sola. Det som skjer, er at sola og jorda begge roterer rundt det felles tyngdepunktet til de to klodene.

Men siden jorda har så mye mindre masse enn sola, vil dette felles tyngdepunktet ligge nær sentrum av sola. I praksis kan vi si at jorda går rundt sola.

Annerledes blir det med to stjerner. De er mer jevnbyrdige i størrelsen på massen. Hvis de har akkurat like store masser, vil tyngdepunktet ligge midt mellom dem. De vil rotere om hverandre, rundt dette tyngdepunktet.

Som en dumphuske

Har de forskjellig masse, vil tyngdepunktet ligge nærmest den største massen. Vi kan tenke på tyngdepunktet som det stedet vi måtte plassert vippepunktet på en dumphuske hvis stjernene skulle være i likevekt.

I sjeldnere tilfeller kan man også tenke seg at stjernene har funnet stabile baner som er mer innfløkte. De kan slynge seg rundt hverandre i åttetall, eller danne større hierarkier med mange baner inni baner.

Kan ha planeter

Forskerne mener at solsystemer med flere soler like gjerne kan ha planeter, som når det bare er én sol.

Det betyr at den berømte scenen fra filmen Star Wars der Luke Skywalker går inn i den dobbelte røde og blå solnedgangen på ørkenplaneten Tatooine ikke behøver å være bare fantasi.

Lenker:

Multiple Star Orbits, animasjoner som viser flere stjernebaner

Extrasolar planets, nettsted om blant annet planeter i solsystemer med flere stjerner