Norge er det som kalles et mobilt samfunn. Det vil si at alle har ganske like muligheter til å gjøre det bedre – eller verre – enn sine foreldre.
Men en studie som Knut Røed presenterte på IAREP-konferansen ved Universitetet i Agder nylig, viser nedslående resultater.
– For de dårligst stilte barna har mobiliteten vært fallende, sier økonom og seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret til forskning.no.
Studien er en del av et pågående forskningsprosjekt som han jobber med i samarbeid med seniorforsker Simen Markussen ved Frischsenteret.
På IAREP-konferansen presenterte forskere fra hele verden studier om økonomisk psykologi.
Slik har forskerne målt foreldre og barn
Innbyggere fra hele landet er med i undersøkelsen. Samtlige som er født mellom 1952 og 2002.
Disse personene har fått to tall, ett for foreldrenes inntektsrang og ett for egen inntektsrang. I alle sammenligninger deler forskerne foreldreinntektene inn i ti deler, fra den høyeste inntekten og til den laveste.
Deltakerne som er født mellom 1990 og 2002 har fått et tall rangert etter snittet av avgangskarakterer fra grunnskolen.
Inntektsrangen beskriver hvor mye man tjener som voksen sammenlignet med andre i samme generasjon. Ved høy mobilitet, er sammenhengen mellom disse to tallene svak.
Idealet: Alle kan lykkes uavhengig av foreldres status
For økonomer som er opptatt av like muligheter for alle, er idealet et mest mulig mobilt samfunn.
I et helt mobilt samfunn er det liten sammenheng mellom foreldrenes inntekt og barnas utdanning og inntekt.
– Da har alle rimelig gode muligheter til å lykkes uavhengig av foreldrenes stilling, forklarer Røed.
Norge er fortsatt et mobilt samfunn, sammenlignet med de fleste andre land. Men det ser det ut til å gå feil vei.
I hvert fall for dem som har vokst opp i den fattigste tidelen av familiene.
– Det er ingen dramatiske endringer. Men det er en tydelig trend, sier Røed.
Etterkrigsgenerasjonen var mobil
I tidligere studier har forskerne sett at barn fra de fattigste familiene har sakket akterut i arbeidsmarkedet.
Dermed har de kommet stadig dårligere ut inntektsmessig, sammenlignet med sine jevnaldrende.
For å finne ut dette har forskerne sett på alle kohorter av dem som ble født fra 1950 til slutten av 1970-tallet. Så har de sammenlignet hvordan barna kom ut inntektsmessig, sammenlignet med foreldrene sine.
Et samfunn med høy mobilitet er kjennetegnet ved at foreldrenes inntekt forteller lite om hvor bra barna kommer til å gjøre det når de blir voksne.
Forskerne har dokumentert at mobiliteten i Norge er høy. Men den har vist en svakt fallende tendens for de kohortene som er født etter 1950.
Spesielt gjelder det de barna som har foreldre med lavest inntekt.
Måler skoleresultater mot foreldrenes inntekt
For å måle dagens unges mobilitet mellom generasjoner har Røed og Markussen i stedet sett på sammenhengen mellom foreldrenes inntektsrang og barnas grunnskolepoeng.
De unge i denne studien var født mellom 1990 og 2002. Det vil si at de idag er fra 20 år og opp til 32 år.
– Mange av disse har ikke rukket å få inntekter ennå. Derfor har vi i stedet sett på hvordan de rangeres ut fra snittet i grunnskolepoeng, forklarer Røed.
Forskerne viser også at det er en klar sammenheng mellom grunnskolepoeng og inntekt som voksen.
De fattigste barna sakker akterut
Ved lav mobilitet vil barna komme ut omtrent likt som foreldrene, mens ved høy mobilitet vil de kunne havne hvor som helst.
– Samlet sett er det fortsatt en reduksjon i mobilitet, sammenlignet med før, sier Røed.
Spesielt har barna født inn i de aller fattigste familiene sakket noe akterut. Mens middelklassen har løftet seg litt.
Mye omsorg flyttet over til samfunnet
Forskerne var litt overrasket over resultatene.
– De siste tiårene er mye av omsorgen flyttet over fra hjemmet til samfunnet. Vi har hatt en eksplosjon i andel barn som går i barnehage, påpeker Røed.
Barnehager reduserer betydningen av foreldrenes inntekt. Dermed forventet vi økt mobilitet, forteller han.
Men det fant de altså ikke.
Han mener forklaringen på dette paradokset, er at noe annet trekker i motsatt retning.
Utdanning er blitt viktigere
I samme periode har utdanning blitt enda viktigere for å greie seg bra og få en godt betalt jobb.
– Det kan være at foreldre i de høyeste inntektsklassene involverer seg mer i barnas skolearbeid og utdanning. De hjelper mer til med lekser og dytter kanskje mer på barna, sier Røed.
– Uansett ser det ut til at samfunnet ikke klarer å veie opp for det foreldre i de høyere inntektsgruppene tilfører sine barn i form av oppfølging.
Foreldre i dag er mer sammen med barna sine og gjør mer aktiviteter sammen enn før.
Det er mulig dette har så stor effekt for barna som kommer fra høyinntekts-familier, at de fattige barna sakker mer akterut, ifølge Røed.
Hvor stor rolle spiller innvandring?
Mange flere i tyve- og trettiårene har bakgrunn som andre-, tredje- eller fjerdegenerasjons innvandrere enn før.
– Hvilken rolle har dette spilt for mobiliteten, som for eksempel norsk språkforståelse?
– Innvandring er en faktor. Innvandrere er overrepresentert blant foreldre med lav inntekt. Og mange av deres barn har slitt med å skaffe seg god utdanning, sier Røed.
Men bildet er nyansert. I noen innvandrermiljøer er det mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere som tar høyere utdanning, i motsetning til nordmenn fra samme inntekts-bakgrunn.
– De er i begge ender av skalaen. Mange innvandrerforeldre er veldig ambisiøse på sine barns vegne og forventer at de tar utdanning som lege, advokat eller ingeniør, sier Røed.
------
Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
