Kort er godt for spurt

Under halvparten så lang oppvarmingstid ga drastisk bedre resultater for sprintere. – Interessant, men kanskje ikke direkte overførbart til konkurranser, mener ekspert.

Når Usain Bolt skal i ilden, er det ikke bare de få sekundene han faktisk spurter som teller.

Veien frem til startskuddet er gjerne flere hundre ganger lengre enn selve prestasjonstiden – for oppvarmingen er helt essensielt for at systemet skal prestere optimalt når det gjelder.

Men er det sikkert toppidrettsuøverne varmer opp på riktig måte?

To forskere fra University of Calgary i Canada begynte å lure. De mente at dersom du ikke sliter ut musklene i en hel time før du skal prestere, har du mer å gi, og dermed blir resultatene bedre.

Teorien stemte, og sprintere som varmet opp kun i 15 minutter, hadde en maksimal kraftytelse som var hele seks prosent høyere enn de som varmet opp mer normalt, i 50 minutter.

90 watt bedre

Forskerne tok utgangspunkt i sykkel- og løpesprintere for å teste teorien sin.

– Om du ser på sprintere eller kortdistansesyklister, så ser du at de ofte varmer opp i én til to timer, med perioder med høyintensitetsaktivitet innbakt i den tiden, sier Elias Tomaras, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

– Fra et treningsfysiologisk standpunkt virker det som at det må være ganske utmattende.

De gjorde derfor intervjuer med trenere og utøvere om hvordan de vanligvis varmet opp, og basert på disse satte forskerne opp to forskjellige oppvarmingsregimer:

(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

  • En tradisjonell oppvarming: 50 minutter, der intensiteten gradvis blir høyere og pulsen ligger på mellom 60 og 95 prosent av maks. Avsluttes med flere sprintdrag.
  • En eksperimentell oppvarming: 15 minutter, med maksimal puls på kun 70 prosent av maks, og én avsluttende spurt i stedet for flere.

Selve testingen ble så utført med sprintsyklister som forsøkskaniner. Syklistene varmet opp etter den ene eller den andre metoden, og utførte så en såkalt Wingate-test.

Det er en test der syklisten skal spurte på absolutt maks i 30 sekunder, mens forskerne måler hvor mye kraft utøveren skaper i løpet av øvelsen. Denne kraftytelsen måles i watt.

Mens de tradisjonelle oppvarmerne i gjennomsnitt klarte en maksimal kraftanstrengelse på 1303 watt i løpet av testen, kunne den eksperimentelle gruppen vise til en forbedring på nesten 90 watt, eller gjennomsnittlig 1390 watt.

Ny verdensrekord?

I en konkurransesituasjon som for eksempel 200 meter sprint, ville en seks prosent forbedret ytelse bety enormt mye. Det forteller Stephen Seiler, professor ved institutt for folkehelse, idrett og ernæring ved Universitetet i Agder.

– Seks prosent forbedring er nesten urealistisk mye når vi snakker om eliteutøvere. Ta for eksempel et løp på 200 meter, som de beste løper på rundt 20 sekunder. En fartsøkning på én prosent vil i det tilfellet tilsvare en forbedring på to tideler, forklarer han.

– Det ville vært ny verdensrekord dersom det var snakk om Usain Bolt i toppform. 2-3 tideler er vanligvis forskjellen mellom første og femteplass i sprint på toppnivå, så en prosent er avgjørende!

Ikke glem det mentale

Seiler mener resultatet er svært interessant, og at det er verdt å undersøke optimalisering av oppvarming videre med nye tester. Han er imidlertid usikker på om potensialet fra den nye oppvarmingen kan utløses i selve konkurransesituasjonen.

Stephen Seiler (Foto: Universitetet i Agder)
Stephen Seiler (Foto: Universitetet i Agder)

– Toppidrett er en blanding av fysikk og psykologi. Fysisk sett kan du nok få opp kroppstemperaturen og sette i gang energiomsetningen, som er det oppvarming er til for, på 15-20 minutter. Men oppvarmingen er også et ritual for utøveren, påpeker han.

Oppvarmingen brukes nemlig også til å fokusere og forberede seg mentalt til å prestere på topp, og det er en prosess som gjerne tar lang tid.

– Det er ikke sikkert utøveren hadde hatt lyst til å gå over til en mer frenetisk oppvarming, sier Seiler.

Vanedrevne toppatleter

Oppvarmingen skal dessuten ikke bare preparere musklene for å få ut så mye kraft som mulig. Et annet viktig aspekt er skadeforebygging – dersom musklene ikke er ordentlig varme og forberedte, blir risikoen for strekk og andre typer belastningsskader større.

– Utøverne tar seg tid, de varmer opp forsiktig for å få i gang motoren gradvis. Det handler jo også om hele sesongen – hva hjelper det med bedre ytelse i én konkurranse, om resten av sesongen ryker fordi du skader deg? påpeker Seiler.

Seiler peker også på at det er en forskjell mellom det å spurte i laboratoriet, og i en OL-finale.

– I en konkurranse er det så mye adrenalin, det er massevis av folk tilstede – disse eksterne påvirkningene er så store at jeg ikke tror vi hadde klart å reprodusere det vi ser i laboratoriet i praksis, sier han.

– Jeg kan vanskelig se for meg at Usain Bolt ville syntes dette var veldig spennende, om forskerne hadde ringt ham og fortalt om resultatene. Han hadde nok bare smilt og fortsatt akkurat som han vanligvis gjør, avslutter Seiler.

Kilde:

E.K. Tomaras og B.R. MacIntosh, Less is More: Standard Warm-up Causes Fatigue and Less Warm-up Permits Greater Cycling Power Output, Journal of Applied Physiology, publisert online 3. mai 2011 (sammendrag)

Powered by Labrador CMS