Forskning viser at barn med fedme ofte beveger seg mindre. Men ikke at lite aktive barn oftere utvikler fedme. (Illustrasjonsbilde: Roy Morsch/AGE/Scanpix)
Lite aktivitet forklarer neppe fedmeepidemien
Kanskje er vi litt mindre aktive enn før. Men lite taler for at dette er hovedforklaringa på fedmeepidemien.
Hele verden blir tyngre. Særlig siden 1980-tallet har gjennomsnittsvekta i befolkningen økt i nesten alle land, fra Sudan til Sverige, Nauru til Norge.
I noen nasjoner har den såkalte fedmeepidemien rammet hardt. Over halvparten av alle menn på Tonga og kvinner i Kuwait har fedme. Noen steder er spesielt hardt rammet, som Karibia, øystater i Stillehavet og flere land i Midtøsten og Sentral-Amerika.
Blant de vestlige landene er USA ille ute: Hver tredje voksne innbygger har fedme, og under én av tre har normal vekt.
Andre steder, som i Norge, er folk i gjennomsnitt lettere. Her hadde én av fem voksne fedme i 2014.
Selv i land som fortsatt sliter med underernæring, øker antallet mennesker med overvekt og fedme. Ingen land i verden har lykkes med å redusere andelen med fedme i løpet av de siste 33 årene.
Mye tyder på at alle grupper i samfunnet øker i vekt.
Studier både fra USA, Sverige og Norge konkluderer med det samme: Folk med lite utdanning veier oftere for mye enn de med høy utdanning, men generelt rammer fedmeepidemien i alle samfunnslag.
Hva var det som endret seg rundt 1980, og som gjør at hele verden blir tykkere?
Noe må ha skjedd rundt 1980.
For etter det begynte gjennomsnittsvekta til befolkningen i de fleste vestlige land å stige dramatisk. Vi hadde riktignok sett en viss økning i den gjennomsnittlige vekta også tidligere. Men fra slutten av 1970-tallet fikk vektkurvene en markant knekk oppover.
Hva var det som plutselig fikk BMIen til å rase i været akkurat da? Var det noe som endret seg?
Vanlige påstander
De fleste oppgir manglende mosjon som en av grunnene til fedmeepidemien. Og i noen tilfeller blir dette presentert som hovedgrunnen.
Helsenett skriver:
– Den generelle vektøkningen i befolkningen som helhet skyldes først og fremst at vi i gjennomsnitt er mindre aktive enn tidligere.
På Norsk helseinformatikks side om fedme hos barn står det:
– Fysisk aktivitet er også blitt betydelig redusert de siste ti-årene. Dataspill, videospill og TV har ført til at barn er mye mer i ro.
Det samme går igjen på sidene om overvekt hos voksne:
– Den viktigste årsaken er at vi er for mye i ro, særlig når vi er på arbeid og når vi er hjemme. Vi bruker for mye tid foran datamaskinen og TV’en.
Spiser ikke mer
Påstandene høres fornuftige ut. Økende vekt er som kjent et resultat av at mengden energi som kommer inn i kroppen er større enn den som brukes opp.
Men det finnes ikke dokumentasjon som tyder på at vi spiser mer nå enn før.
Er det mangel på mosjon som er årsaken til fedmeepidemien?
Annonse
Noen studier konkluderer med at nedgangen i mosjon kan forklare vektøkningen de siste 30 åra.
Men i mange undersøkelser er det vanskelig å si hva som er høna og egget: Blir folk tyngre fordi de beveger seg mindre, eller rører de mindre på seg fordi de er tunge?
Flere store studier kan ikke finne noen klar sammenheng mellom aktivitet og risiko for overvekt og fedme. Noen undersøkelser sår til og med tvil om noe vi tar for gitt – at du forbrenner flere kalorier jo mer fysisk aktiv du er.
Og ekspertene, de er slett ikke enige.
Viktig eller ikke viktig for fedme
– Jeg tror nedgang i fysisk aktivitet er en viktig faktor, sier seniorforsker Sidsel Graff-Iversen fra Folkehelseinstituttet.
Kan det være slik at mange nå beveger seg så lite at noe dramatisk skjer med reguleringen av kroppsvekta? Kan en betydelig del av befolkningen ha krysset en nedre kritisk grense for fysisk aktivitet en gang på 1980-tallet?
Graff-Iversen viser til resultatene i en nylig publisert studie.
– Ideen er at regulering av appetitt og metthet slutter å virke skikkelig når aktivitetsnivået vårt kommer under et visst punkt. Kanskje må vi være moderat til intenst aktive minst en til to timer hver dag for å unngå fedme, sier hun.
Professor Ulf Ekelund ved Norges idrettshøgskole sier derimot:
– Det er bare en veldig svak sammenheng mellom fysisk aktivitet og forandring i vekt i befolkningen. Flere faktorer spiller inn, men hvor mye vi spiser er trolig mer betydningsfullt enn fysisk aktivitet.
Stillesittende og tynne
Annonse
Så hva sier norsk forskning om sammenhengen mellom vekt og fysisk aktivitet?
Allerede for 15 år siden studerte Graff-Iversen og kollegaene hennes informasjon om vekt og aktivitet hos voksne folk i Norge, innhentet mellom 1974 og 1994.
Tallene viste at stadig flere hadde fått stillesittende jobber, i samme tidsrom som den gjennomsnittlige vekta i befolkningen økte. Det kan tyde på at aktivitet har mye å si for midjemålet.
Men det var også noe som ikke stemte.
Kvinnene med stillesittende eller lett fysisk arbeid hadde faktisk lavere BMI enn de som var mer aktive igjennom hele perioden. Forskerne fant et lignende mønster for mennene, men har var tendensen mindre tydelig.
En studie av vekt og aktivitet hos voksne i Norge, innhentet mellom 1974 og 1994, viste at kvinner med stillesittende eller lett fysisk arbeid faktisk lavere BMI enn de som var mer aktive, igjennom hele perioden. Bildet viser kvinner foran datamaskiner ved Storebrand-Idun forsikring i 1976. (Foto: digitaltmuseum.no, lisens: CC BY-SA)
Veldig mye aktivitet beskyttet
En annen norsk studie fra 2006 så på data over folks fysiske aktivitet både på jobben og i fritida, hentet inn i tidsrommet fra 1972 til 2002.
– Vi fant ut at en liten gruppe kvinner som var svært mye i bevegelse både på jobben og i fritida, så ut til å være beskyttet fra vektøkningen som rammet befolkningen generelt i denne perioden, sier Sigmund Andersen fra Norges idrettshøgskole, en av forskerne bak studien.
Kvinner som er så aktive er altså like tynne i dag, mens så å si alle andre grupper er tyngre nå.
Tallene viste dessuten av de som var minst aktive hadde høyere gjennomsnitts-BMI både i 1972 og i 2002. Dette kan være tegn på at mosjon kan hindre overvekt og fedme.
Men også her er det ting som absolutt ikke stemmer.
Annonse
For det var ikke bare de inaktive som økte i vekt i løpet av tiåra. Tvert imot har BMI-en økt betydelig i nesten alle grupper, altså uavhengig av aktivitetsnivå. Dette er spesielt tydelig hos menn.
Både moderat og svært aktive menn i 2002 hadde faktisk høyere BMI enn de mest stillesittende mennene i 1974. Det betyr altså at selv sofagrisene på 1970-tallet var slankere enn de aktive i dag.
Dersom vi ser bort ifra en liten gruppe svært aktive kvinner, virker det altså ikke som om de som beveger seg mye har hatt noen stor beskyttelse mot vektøkningen over tid.
Dermed blir det også vanskelig å hevde at mindre fysisk aktivitet skal være hovedårsaken bak fedmeepidemien.
Utenlandske studier av fedme i ulike yrkesgrupper gir også et sprikende bilde.
Tunge aktive og lette stillesittere
En kartlegging av vekt, aktivitet og yrker i Washington gir få klare svar.
På lista over yrkesgruppene der det var flest folk med fedme, fantes også ofte yrker som innebar mye fysisk aktivitet, for eksempel vaskepersonale, bygningsarbeidere og politi- og brannfolk. Yrkene med lite fedme, som forskere og lærere i videregående skole, hadde derimot ofte lite mosjon på jobben.
Grupper som meldte om svært ulikt nivå av fysisk aktivitet i arbeidet kunne dessuten ha samme forekomst av fedme. For eksempel var det omtrent like mange bønder og lærere som hadde fedme, til tross for at bøndene beveget seg svært mye mer på jobben.
Det kan være mange bakenforliggende faktorer som forklarer dette. Likevel skulle man kanskje forventet en klarere tendens mot at de mest fysisk aktive hadde mindre risiko for fedme.
Ekelund fra Norges idrettshøgskole mener det er lite som tyder på at mindre fysisk aktivitet har vært avgjørende for vektøkningen vi har sett de siste 30 åra.
– De store og grundige studiene som er gjort, finner liten sammenheng mellom fysisk aktivitet og vektøkning over tid, sier han.
Lite sammenheng mellom aktivitet og vektøkning
Annonse
Ekelund var selv med på å gjøre en undersøkelse av sammenhenger mellom fysisk aktivitet og vekt i befolkningen i ti ulike europeiske land.
Resultatene pekte mot at aktivitet kanskje kan redusere mengden bukfett – det helseskadelige fettet rundt de indre organene. De som var slanke i utgangspunktet og var svært aktive, så også ut til å være beskyttet mot vektøkning.
– Men ellers så vi ingen sammenheng mellom fysisk aktivitet og generell vektøkning, sier Ekelund.
Professor Bård Kulseng ved NTNU tror heller ikke bevegelse er nøkkelen.
– Endringer i fysisk aktivitet forklarer ikke knekken i fedmekurven på 1980-tallet, sier han.
En studie fra USA med nesten fire millioner deltagere, viser at vekta fortsatte å øke selv hos folk som var med i aktivitetsprogrammer som skulle forebygge fedme.
Også en studie av norske barn fra 2015 konkluderer med at fysisk aktivitet hadde relativt lite å si for utvikling av fedme.
Dette stemmer også overens med mye data som peker mot at det er svært vanskelig å gå ned i vekt bare ved å bevege seg mer.
– Villfarelse
– Det er en villfarelse å tro at trening gir stor vektreduksjon, sier professor Jørn V. Sagen Haukeland universitetssykehus.
– Det kan være viktig for å holde vekten, men trening gjør også at matinntaket øker.
Kulseng ved NTNU har tidligere fortalt at mennesker med fedme reagerte svært forskjellig i et eksperiment med økt fysisk aktivitet. Noen gikk ned i vekt, mens andre faktisk la på seg.
Et annet spørsmål er selvfølgelig hvor mye aktivitet har å si for mengden energi kroppen faktisk bruker.
Et knippe fascinerende studier av energiforbruket hos folk før og nå – og energiforbruket hos naturfolk – peker i en forunderlig retning.
Aktivitet og energi
Energiforbruket i kroppen er summen av et grunnforbruk – altså det som trengs for å holde kroppstemperaturen oppe og celler og organer i sving – og et aktivitetsforbruk – altså det vi bruker til muskelbevegelse.
Og vi ser altså for oss at totalforbruket av energi hos gjennomsnittsmennesket har gått ned i de siste tiåra, fordi vi beveger oss mindre enn før.
Men noen studier antyder at dette faktisk ikke er tilfelle.
Det finnes nemlig en metode for å gjøre nøyaktige målinger av hvor mye energi et individ faktisk forbruker. Metoden har vært tilgjengelig i noen tiår, og i 2008 samlet to forskere resultatene fra målinger gjort mellom 1980 og 2005 i USA og Nederland.
De fikk også tak i data fra tidligere undersøkelser av energiforbruket hos mennesker på landsbygda i utviklingsland, samt resultater for ville pattedyr på samme størrelse som et menneske.
Mønsteret som tegnet seg var forbløffende.
Brukte ikke mindre energi på aktivitet
De fantes ingen tegn til at energien brukt på fysisk aktivitet gikk ned med tida, verken i Nederland eller i USA. Den var snarere litt høyere nå.
Overraskende nok var også det totale daglige energiforbruket hos menneskene i de moderne vestlige landene helt på linje med det hos landsbybeboerne i utviklingsland og pattedyr i det fri.
Forskerne innrømmer at undersøkelsen har sine svakheter. Deltagerne i de amerikanske studiene er for eksempel tatt fra ganske ulike befolkningsgrupper. Dette kan ha forstyrret resultatene.
Vi skal også huske at det er mer energikrevende å bevege seg når man veier mye. Det kan forklare hvorfor folk i dag ser ut til å bruke litt mer energi på fysisk aktivitet enn de gjorde i 1980, skriver forskerne.
På den annen side kan dette også være viktig å huske når vi sammenligner fysisk aktivitet før og nå: Selv om det skulle vise seg at folk faktisk beveger seg mindre nå enn før, kan de likevel bruke minst like mye energi på bevegelse nå.
Uansett konkluderer forskerne med at det er usannsynlig at fedmeepidemien er forårsaket av at vi bruker mindre energi på å beveger oss.
Bruker like mye energi som landsbybeboere
Andre studier har funnet det samme.
I 2009 kom resultatene fra en undersøkelse der forskerne hadde sammenlignet en gruppe afroamerikanere med en gruppe mennesker på landsbygda i Nigeria. De levde helt ulike liv og amerikanerne veide mye mer. Likevel brukte de like mye energi på fysisk aktivitet.
Hver enkelt deltagers personlige forbruk av energi på aktivitet hang heller ikke sammen med risikoen for å legge på seg, verken i USA eller Nigeria.
Enda en undersøkelse kom i 2012. Der hadde forskerne sammenlignet det totale daglige energiforbruket til folk i Vesten med forbruket til Hadzafolket, et jeger-samler-folk i Tanzania.
Fett var ikke koblet til aktivitet og energiforbruk
Det viste seg at begge grupper brukte omtrent like mye energi totalt, selv om Hadzafolkene beveget seg mer.
Målingene viste også forbausende nok at mengden kroppsfett hos forsøkspersonene verken hang sammen med aktivitetsnivået eller det totale energiforbruket. Det var altså ikke slik at mennesker med høyt energiforbruk hadde mindre fett.
I tillegg hang det totale energiforbruket hos medlemmene av Hadzafolket heller ikke sammen med hvor langt de gikk om dagen. Kan de som gikk langt ha kompensert med å bruke mindre energi resten av dagen?
Uansett forklaring strider disse resultatene imot både oppfatningen av at vestlig livsstil fører til et unormalt lavt energiforbruk, og at et redusert forbruk er hovedårsaken bak fedme, skriver forskerne.
Nylig kom de samme forskerne med enda en studie, hvor de målte energiforbruket og akrtivitetsnivået til over 300 mennesker. Den viste at fysisk aktivitet bare så ut til å ha en liten innvirkning på kroppens energiforbruk.
– Selv om mosjon er svært viktig for helsa, viser vår studie at kosthold spiller en mye viktigere rolle I fedme enn fysisk aktivitet gjør, skriver forsker Herman Pontzer i en epost til forskning.no.
Høna og egget
Det finnes mye dokumentasjon for at fysisk aktivitet har svært positiv effekt på kroppen, og forebygger mange typer sykdom.
– Mangel på fysisk aktivitet er kanskje den viktigste livsstilsfaktoren for en rekke sykdomstilstander, og like farlig som røyking, sier Ekelund.
Men det er altså mye mer uklart hva bevegelse har å si for utviklingen av fedme. Det er ikke opplagt at mindre bevegelse er hovedårsaken bak fedmeepidemien.
Vi må også huske på at mange av undersøkelsene av aktivitetsnivå og vekt ikke kan si noe om hva som fører til hva. Blir stillesittere tjukke, eller fører overvekt og fedme til at folk beveger seg mindre?
En britisk undersøkelse fra 2011 konkluderte med at fedme så ut til å føre til inaktivitet hos barn, men at inaktivitet ikke førte til fedme.
Flere forskere som har forsket på aktivitet, heller mot at matinntaket må ha mer å si for fedmeepidemien enn hvor mye vi rører oss.
Problemet er bare at lite tyder på at vi har begynt å spise mer de siste tiåra.
Det er mye usikkerhet rundt forskningen på menneskenes spise- og bevegelsesvaner.
Men hvis det skulle vise seg at vi faktisk ikke spiser mer eller dårligere enn før, og at fysisk aktivitet ikke spiller en veldig viktig rolle for vekta: Hvorfor blir vi likevel stadig tykkere?
Kan det finnes en x-faktor i fedmeepidemien? Noe annet enn kalorier og aktivitet som gjør at vi er tykkere i dag, selv om vi ikke er latere eller mer glupske enn før.
