De fleste av oss ser på det som en selvfølge. Selvfølgelig var det pest som slo til, den gangen i 1347. Det var bakterien Yersinia pestis som spredte byllene over Europa i raserfart, og som slukket lyset for over hundre millioner mennesker.

Eller var det?

I hovedkvarteret til Det Norske Videnskaps-Akademi er verdens pesteksperter samlet til diskusjon. Mange av dem mener Yersinia pestis har navnet sitt tydelig nedtegnet i middelalderens pestfortellinger.

Den britiske historieprofessoren Samuel Cohn er en av outsiderne som ikke er så overbeviste. Tvert om heller han ganske hardt mot at det ikke kan ha vært pest som stod bak den store manndauen.

Mange spørsmål

Sykdommen smittet for fort, den var for dødelig og den opptrådte til feil årstid. Dessuten så folk ut til å bli immune mot smitten etter hvert som tida gikk. Dette henger ikke helt i hop med det vi vet om byllepest i dag, mener Cohn, som er fløyet inn fra University of Glasgow for anledningen.

- Bildet stemmer ikke med det den byllepesten vi kjenner fra 1800-tallet og etterpå. Svartedauden kan rett og slett ikke ha vært samme sykdom som den rotteoverførte byllepesten man fant bakterien til i 1894, sier han.

Biologene er imidlertid ikke enige.

- De fleste eller alle pestutbruddene, fra middelalderen og tidlig moderne tid, var forårsaket av Yersinia pestis, sier medisinprofessor Lars Walløe, fra Avdeling for fysiologi ved Universitetet i Oslo.

Tre store pandemier

Så snart det er snakk om pest, tenke nok folk flest på den store manndauden i middelalderen. Men Svartedauden var ikke det eneste katastrofale utbruddet. I løpet av historien har tre store pandemier av byllepest skylt over Europa.

- Den første pestpandemien, Justinian-pesten, kom fra Egypt og brøt ut i Konstantinopel i år 541. Innen 544 hadde den rast av gårde helt til Irland, forteller Cohn.

Nummer to var Svartedauden, som startet et sted i Østen, og duppet i land i den sicilianske byen Messina i 1347. I løpet av bare tre år hadde den feid over storparten av Europa, og nådde til slutt helt opp til det frosne Grønnland.

I århundrene etterpå fortsatte denne pesten å skylle over Europa i bølge etter bølge, til den endelig forsvant på 1700-tallet, eller kanskje så sent som 1800-tallet. Da hadde den til slutt tatt livet av over 137 millioner mennesker på verdensbasis.

- Den tredje pandemien begynte på midten av 1800-tallet, krøp sakte over Yunnan-halvøya, til den nådde Hong Kong i 1894. Derfra spredte det seg med båttrafikken til havner verden over. Men med unntak av India og noen andre subtropiske regioner begrenset spredningen seg stort sett til bryggekvartalene i havnebyer, sier Cohn.

Pesten identifisert

Det var under dette siste utbruddet at forskerne fant ut at bakterien Yersinia pestis stod bak byllepesten. Mikroorganismen herjet vanligvis blant rotter, men spredte seg til mennesker via lopper.

Siden den gangen har vitenskapen kunnet overvåke og utforske både bakterien og sykdommen den lager. Og dette har brakt opp et spørsmål eller to.

Noen forskere mener nemlig at de utallige nedtegnelsene fra den store manndauens dager ikke stemmer med oppførselen til Yersinia pestis. Andre er derimot overbeviste om at det er alt for mye som stemmer til å frikjenne bakterien.

Alt for fort

- Moderne pest er en rottesykdom som fra tid til annen sprer seg til mennesker. Studier av byllepesten på 1900-tallet har vist at denne sykdommen sprer seg sakte, bare 12 til 15 kilometer i året over fastland, fordi rotter er bofaste skapninger, sier Cohn engasjert.

- Selv med hjelp av jernbane og biler trenger moderne pest 25 år på å krysse en distanse som Svartedauden tilbakela på tre måneder.

Dessuten finnes det mistenkelig få tegn på at Yersinia pestis virkelig herjet blant Europas rottebestander på det aktuelle tidspunktet, mener Cohn. Det står få beskrivelser av syke eller døde rotter i de historiske nedtegnelsene.

Walløe mener derimot at alt dette kan forklares ut ifra hvem sine lopper som var med i ligninga.

Kjappe lopper

Det er antageligvis dyreloppa Xenopsylla cheopsis som tar med seg smitten fra rottene og over i mennesker. Men hvis dette er den eneste smittekilden for folk, flytter ikke pesten seg noe særlig fortere enn rottene.

Mennesket har imidlertid også sin egen loppe, Pulex irritans. Hvis dette krypet bringer smitten videre fra menneske til menneske, er det mye lettere å forklare hvordan pesten kan rase over Europa på bare tre år.

- Det finnes arkeologiske rester av Pulex irritans fra hele Europa, selv så langt nord som Grønnland. Den raske spredningen av Svartedauden kan forklares av store mengder lopper, mener Walløe.

For loppebitt var nok hverdagskost for folk flest i middelalderen. Sengene krydde av skapningene, og alle som brukte de samme klærne både om dagen og om natta, tok antageligvis med seg uhumskhetene til venner og uheldige forbipasserende.

Uvanlig årstid

Dersom det var menneskeloppa som stod for det meste av smittinga, kan vi nok også forklare hvorfor pesten herjet som verst på utypiske tider av året, mener Walløe. Smitte via rottelopper skal nemlig bare kunne skje i temperaturer mellom 10 og 25 grader.

Nordmennene kunne likevel oppleve utbrudd av pesten i iskalde januar og februar, under forhold hvor rotter og loppene deres neppe fartet rundt fra hus til hus. Det er nok lettere å skjønne at menneskets respektive småkryp kunne spre smitte både mellom familie og fremmede som samlet seg innendørs i vinterkulda.

Cohn er imidlertid ikke helt overbevist. Hvordan kan dette for eksempel forklare hvorfor pesten rammet middelhavsområdene med full styrke i de heiteste, tørreste sommermånedene?

- Vi må også huske på at menneskeloppa er mye mindre effektiv når det gjelder å spre pestbakterien, argumenterer han.

Dessuten mener han det er mer enn spredningsfarten som ikke stemmer.

Skremmende dødelighet

- Moderne pest har aldri kommet opp i samme dødelighet som Svartedauden, selv ikke sammenlignet med de mindre utbruddene, sier Cohn.

Bare i løpet av sommermånedene i 1348 drepte manndauen tre fjerdedeler av innbyggerne i Firenze.

- Den høyeste dødeligheten moderne pest har hatt i en storby noe år, forekom i Bombay i 1903, da litt under 3 prosent av befolkningen strøk med, argumenterer Cohn, som mener dette tyder på at Svartedauden var mer enn en vanlig pest.

I tillegg ser det ut til at menneskene etter hvert ble mer motstandsdyktige mot Svartedauden. Det stemmer visst heller ikke overens med kroppens reaksjon på Yersinia pestis.

Ble vi immune?

- Mennesker har i utgangspunktet liten eller ingen motstandskraft mot pestbakterien, og kan heller ikke bli permanent immune over tid. Dermed skal ikke dødsratene falle fra ett utbrudd til det neste.

Men de gamle beskrivelsene av gjentatte utbrudd av Svartedauden kan heller tyde på det motsatte, mener Cohn. Etter fire runder med djevelskapen i Avignon, oppsummerer pavens egen lege:

“I 1348 ble to tredjedeler av befolkningen rammet, og nesten alle døde. I 1361 ble halvparten smittet, og svært få overlevde. I 1371 var bare en tiendedel syke, og mange overlevde. I 1382 ble bare en tjuendedel syke, og nesten alle overlevde.”

I tillegg er aldersfordelinga på ofrene litt mystisk også, mener Cohn.

Fra voksensykdom til barnepest

- Aldersgruppa som rammes hardest i moderne pest er voksne mennesker mellom 20 og 40 år, sier han.

Men etter hvert som nye bølger av Svartedauden vendte tilbake til byer hvor pesten hadde herjet før, så det ut til at sykdommen i stadig økende grad rammet barn. Fra 1361 og utover beskriver flere nedtegnelser Svartedauden som en barnepest.

Da den tredje pestepidemien feide over Pisa i 1371, var 80 prosent av de døde under tolv år, skriver for eksempel Ranieri di Sardo i nedtegnelsene sine. På dette tidspunktet var det akkurat 12 år siden forrige besøk av pesten.

- Det kan se ut som om befolkningen rett og slett ble immune overfor sykdommen, mener Cohn.

Men Walløe mener at heller ikke dette kan frikjenne Yersinia pestis.

- Det finnes også eksempler på at folk ble pestsyk to ganger, sier han.

- Dessuten har mennesker ulik motstandskraft mot sykdommen. De som overlevde første pestutbrudd var antageligvis de som tålte den best, og disse ville dermed også ha større sjanser for å overleve neste angrep.

Walløe påpeker også at svært mange av symptomene til moderne byllepest stemmer helt overens med beskrivelsene fra middelalderen.

Cohn har imidlertid innvendinger her også.

Blemmer og byller

- Opphovning av lymfeknutene er ikke unikt for Yersinia pestis, og mange nedtegnelser fra middelalderens pestutbrudd ender heller ikke i en beskrivelse av byller i skrittet, armhulene eller andre stedet med lymfekjertler, sier Cohn.

De beskriver i tillegg mennesker overstrødd av verkfylte blemmer i ulike størrelser og farger, små betente byller og store byller som dukker opp på hele kroppen. Også på helt uvanlige steder, til Yersinia pestis å være.

- Ser man til sammenligning på rapportene fra pestepidemien i Bombay i 1896 og 1897, fikk under fem prosent av de pestsyke mer enn én byll. Og ikke et eneste tilfelle hadde byller på uvanlige steder eller mindre blemmer spredd utover kroppen, sier Cohn.

Kritikerne mener imidlertid at beskrivelsene fra middelalderen kan dreie seg om mennesker som også har hatt andre sykdommer, som tyfus eller kopper, i tillegg til pesten.

Ingen enighet

Aftenen senker seg etter hvert over pestforskerne i Videnskaps-Akademiet, men noen enighet følger ikke i kjølvannet. Og dermed er både biologer og historikere like langt.

Det eneste som virkelig kan avgjøre hvem som har rett, er nok levninger av både mennesker, rotter og lopper fra tida da Svartedauden herjet. De kunne kanskje gitt materiale til DNA-analyser som kunne bringe klarhet i hvem som smittet hvem med hva.

Og inntil da får vi bare håpe på at det er Yersinia pestis-tilhengerne som har rett. Undertegnede er i hvert fall ikke særlig interessert i å ha en ukjent, potensielt pandemiskapende mikroorganisme på frifot der ute i jordas mylder av levende skapninger.