Hva gjør at Tor og Bjørn Olsen gradvis mister synet og evnen til å gå, samtidig som de har en forbløffende hukommelse? Nå er den 50 år gamle medisinske gåten endelig løst.

Det er noe galt med tvillingene fra Tynset.

De er med faren på lange turer i terrenget. De slår klassekameratene i spydkast. Og de kan regne allerede før de begynner i første klasse. Men likevel er det noe som ikke stemmer.

Bjørn ser ikke så godt.

Ikke Tor heller, for den saks skyld.

Og utover barneåra begynner beina å bli stivere enn de burde være. Hva er det som skjer?

I 1970, da guttene er 18 år, reiser de inn til Rikshospitalet i hovedstaden. Der blir de i en hel måned. Tvillingene håper at de ubehagelige testene de må igjennom skal gi en avklaring. Og kanskje behandling.

Men det er lettere sagt enn gjort å finne ut hva som er i veien. Brødrene har en høyst bemerkelsesverdig kombinasjon av symptomer. Stivheten i beina er ikke så unik. Men kombinert med synstap – det er svært sjeldent.

Og så er det en ting til, som blir stadig tydeligere etter hvert som tida går:

Tvillingene er unormalt gode i hodet. De husker forbløffende godt – datoer, navn, detaljer. Så godt at en nevropsykolog en gang skal gjøre en test for å få et vitenskapelig mål på hvor eksepsjonelle de faktisk er.

Men det er lenge til.

På Rikshospitalet i 1970 vet ingen ennå at oppholdet bare er starten på en nesten femti år lang reise fram mot svaret på hva det er med guttene fra Tynset.

Ikke bare for dem selv. Men også for rekken av forskere som etter tur skal forsøke å løse den medisinske gåten rundt Bjørn og Tor.

I tillegg er tvillingenes historie også en del av fortellingen om faget medisin.

Da de første prøvene ble tatt, var verken teknologien eller kunnskapen god nok til at legene kunne ha funnet noe svar.

Først i 2016 klarer de det, ved hjelp av moderne genanalyser og et tverrfaglig team med ekspertise i både nevrologi, genetikk, molekylærmedisin og strukturbiologi.

Grøss fra fortida

Bjørn og Tor Olsen har førstehånds erfaring med de siste femti åras utvikling innen medisinsk teknologi. Noen av historiene deres fra oppholdet på Rikshospitalet er grøss fra fortida.

– Det var ikke MR og CT den gangen. I stedet måtte vi ta luftprøver, forteller Bjørn.

– Da stakk de ei nål inn i spinalkanalen nederst i ryggen og så pumpet de luft opp i hjernen.

Lufta fungerte som en slags kontrastvæske på røntgenbilder av hjernen. Men undersøkelsen er beskrevet som ekstremt ubehagelig.

Da Tor skulle ta prøven, ble han syk av medisiner han fikk før testen. Så måtte Bjørn i ilden. Han satt over skrevs på en stol mens legene stakk nåla inn i ryggen. Men halvvegs under pumpingen mistet 18-åringen bevisstheten.

– De sa at de ikke hadde fått nok luft oppi hodet og lurte på om jeg ville bli med på mer, husker Bjørn.

Det var én ting som kunne få ham til å gå på en ny runde.

– De hadde sagt til meg på forhånd at hvis undersøkelsen av meg ble bra, så skulle Tor slippe. Jeg sa: Ja, jeg kan prøve mer. Og da pumpet de mer luft og så tok de bildene.

Og i denne episoden kan vi se en flik av grunnfjellet som Tor og Bjørn Olsen har plantet sine stive bein på:

Optimisme. Pågangsmot. Samhold. Et dryss med humor på toppen.

Så lenge vi har hverandre, er det ikke så farlig, sier de, og har hundre historier om hvor mye de betyr for hverandre. Som hvor ufattelig stusselig det var for Tor å gå på skolen da Bjørn lå på sykehuset i nesten tre uker etter en hjernerystelse. Han hadde falt da han hoppet på ski.

Eller hvordan Tor mange år senere gikk foran og varslet om stein og røtter – det var han som så best – den gangen de fortsatt gikk lange turer i skogen med krykker.

– Jeg husker en gang jeg hadde slått meg og ymtet frampå om at jeg kanskje ikke kunne gå oppi skauen mer, smiler Bjørn.

– Men, å nei, det ble ikke godtatt av han Tor, nei! Jeg skulle nok gå, ja!

De to brødrene har hjulpet hverandre til å leve et aktivt liv på tross av stadig større fysiske utfordringer.

De vil ikke tenke på seg selv som syke. Og når jeg spør om hva som har vært vanskelig, forteller de heller om alt de har klart.

Koblet av med matematikk

– Da vi var på Rikshospitalet var vi så heldige at vi hadde et rom hvor vi kunne stikke oss unna med skolebøker, forteller Tor.

– Og det var jo en fin avveksling. For vi drev på med matematikk og fysikk. Det var artig! De andre fagene pløyde vi igjennom da vi kom hjem.

Utenfor vinduene til Rikshospitalet, som den gangen lå i Oslo sentrum, kunne guttene se det mektige SAS-hotellet reise seg fra byggeplassen. Og hver gang de fikk en anledning, dro de rundt i byen, eller besøkte Universitetet på Blindern, der de hadde planer om å studere.

De ubehagelige prøvene på Rikshospitalet resulterte etter hvert i en forskningsartikkel som beskrev symptomene deres, publisert i 1972. Men for brødrene ga det ingen svar.

Forskningen kunne verken si noe sikkert om hvilken sykdom de hadde eller gi noen håp om behandling.

Men Tor og Bjørn Olsen lot seg slett ikke knekke av tanken på å ha en ukjent lidelse.

– Nei, for vi sprang fortsatt rimelig bra. Vi tok idrettsmerket, og jeg løp 5000-meteren på 22 og et halvt minutt, sier Tor.

Når han omsider nevner en ulempe, har det ingenting med sykdommen å gjøre.

– Jeg kunne kaste 34-35 meter med seniorspyd. Men jeg var nok litt lett. De andre som kastet spyd var mye større, så jeg måtte kompensere med bedre teknikk. Det fikk jeg ved å trene på hytta.

Bjørn antyder at det kanskje kunne bli litt i overkant mye trening.

– Far kom og sa at vi måtte bli med og hente ved. Og det var jo veldig fint for meg, for da slapp jeg å holde på så intenst med denne spydkastinga, humrer han.

Sparte en million

Etter hvert flyttet tvillingene til Oslo, og begynte på universitetet. Det ble mange fag: Matematikk, samfunnsfag, statsvitenskap, statistikk, sosiologi og geografi.

Brødrene fortsatte sin svært aktive livsstil med mye trening i tillegg til studiene.

– Vi merket jo at dess mer vi sprang, dess mindre motstand var det i musklene, og etter hvert fungerte de rimelig bra, sier Tor.

Likevel ble synet og beina gradvis dårligere. I 1989 var Tor og Bjørn igjen inne til flere uker med undersøkelser på Rikshospitalet.

Heller ikke denne gangen kom det noe endelig svar ut av undersøkelsene.

– Det umiddelbare resultatet av det oppholdet var at vi fikk grunn- og hjelpestønad, sier Bjørn.

Den disponerte tvillingene på sin helt egne måte.

– Under studiene tenkte vi på at det nok ville bli vanskelig for oss å få penger til en leilighet. Så vi sparte opp, sier Tor.

Brødrene bodde billig på studentbyen i på Sogn og la vekk halvparten av alt de fikk i grunnstønad og stipend. Til slutt hadde de spart en million og kunne kjøpe seg egen leilighet.

Der bor de ennå, når de med jevne mellomrom tar turen fra Tynset til Oslo. For eksempel for å møte forskerne ved Ullevål sykehus.

Altså teamet som endelig klarte å finne ut hva det var med tvillingene fra Tynset.

En februardag dag i 2017 – eller 27. februar klokka 13, som brødrene ville ha sagt – tropper flere av forskerne opp for å hilse på.

Tok feil

Chantal Tallaksen, professor i nevrologi ved Oslo Universitetssykehus, har fulgt Bjørn og Tor i mange år.

– Første gang dere var hos meg, det må ha vært i totusen og…

– …tre, sier Bjørn og smiler lurt.

– Det var i april, supplerer Tor.

Tallaksen ler hjertelig. Hun er vant til at disse to pasientene holder bedre styr på årstall og hendelser enn de fleste av forskerne.

– Den gangen var jeg helt sikker på at jeg visste hva det var. Jeg trodde det var en viss type arvelig spastisk paraparese som jeg hadde sett tidligere.

Spastisk paraparese fører til lammelser og stivhet i beina.

Men prøvene viste at Tallaksens teori var feil. Mysteriet ble bare dypere.

Alt tydet på at dette var arvelig, siden begge de eneggede tvillingene var rammet omtrent likt. På dette tidspunktet var det også blitt klart at et av søsknene til Bjørn og Tor Olsen hadde noen helseproblemer som minnet om tvillingenes.

Men hvilket gen var det som kunne gi denne påfallende kombinasjonen av svekkelser i kroppen og intellektuell styrke?

Utover 1990-tallet var genteknologien kommet så langt at forskerne kunne lete etter enkelte kjente mutasjoner i genene til tvillingene. Men forskerne fant ingen av dem.

– Jeg tenkte at før jeg slutter som forsker, så skal jeg finne ut av dette her, sier Tallaksen.

Så, endelig, kommer muligheten.

Fant genet

En rasende utvikling innen genteknologi gir forskerne tilgang til en nyutviklet teknikk for storskala DNA sekvensering – en ny måte å kartlegge alle genene til en person relativt raskt og billig.

Tallaksen og et knippe forskere fra ulike felt dykker ned i genene til Bjørn og Tor Olsen.

De leter igjennom 25 000 gener på jakt etter mutasjonen som gjør søsknene syke. Slike mutasjoner er feil i genene, som kan føre til at proteinet genet lager virker annerledes enn det skal.

Til slutt sitter forskerne igjen med et par interessante gener med mutasjoner.

Så gjelder det å gå dem nærmere etter i sømmene.

Forskerne sjekker databaser over medisinsk forskning, for å se om andre har beskrevet denne mutasjonen før. Og strukturbiolog Paul Hoff Backe lager en datamodell over proteinet som genet lager. Formen på proteinet kan nemlig gi forskerne et hint om hvordan det virker.

Og endelig gir innsatsen svar.

De finner et gen hvor tvillingene har to mutasjoner – en fra mor og en fra far. Og nettopp en lignende mutasjon i samme gen er faktisk beskrevet før – i én familie fra Tyrkia. I denne familien har de rammede familiemedlemmene samme problemene med synet og beina.

Bingo!

Hukommelsestest

Tor og Bjørn Olsen synes det er flott å få vite dette. Men de ble litt overrasket også.

– At det var bare ett gen, det hadde jeg ikke trodd. Jeg trodde det var en hel drøss! sier Bjørn.

Tvillingene ser ikke funnet som noe endelig svar, men som en del av en videre forskningsprosess. Og det gjør de rett i. Det er fortsatt mye forskerne ikke forstår.

For eksempel er det en viktig forskjell mellom familiene i Norge og Tyrkia. For sykdommen til den tyrkiske familien er kjennetegnet av mental svekkelse, mens den norske varianten altså ser ut til å være knyttet til forbløffende gode kognitive evner.

Så gode at forskerne ba brødrene ta en hukommelsestest hos en nevropsykolog.

– Jeg satt og hørte på spørsmålene og alt det som skulle huskes. Det var ikke lett, sier nevrolog Siri Lynne Rydning, som har fulgt brødrene i flere år.

Resultatene var langt over normalen, blant de fem prosent beste.

Ga mer aktivitet

Selv om det ikke er bevist, tror forskerne at mutasjonen også kan være årsaken til den ekstraordinære evnen til å huske.

Det finnes studier på mus som viser at det spesielle genet er knyttet til hukommelse. Og det er allerede kjent at genet er viktig. Det lager et protein som utgjør hele én til to prosent av alle proteiner i hjernen. Det er svært mye.

I modellene til Paul Hoff Backe finnes det hint om hvordan mutasjonen hos Bjørn og Tor kan gi dem bedre hukommelse.

Modellene viser nemlig at mutasjonen ligger veldig nær det aktive setet i proteinet – altså den delen av proteinet som gjør ting i hjernen. Og i motsetning til de fleste andre mutasjoner, så fører denne mutasjonen til at proteinet blir mer aktivt.

Det blir altså ikke svekket eller ødelagt, men begynner i stedet å jobbe mer.

– Kanskje er den økte aktiviteten med på å opprettholde funksjoner som hukommelse, spekulerer Backe.

I så fall gir mutasjonen – endringen i genet – faktisk en fordel. Og det kan jo gi noen fascinerende tankespinn:

Kanskje, kanskje er vi faktisk vitne til et øyeblikk i evolusjonen. Øyeblikket der menneskearten nesten klarer å utvikle enda høyere intelligens. Det skjer en tilfeldig forandring i et gen som gir en forbedring. Slik vi ser for oss at all utvikling av nye eller bedre egenskaper må ha startet.

Uheldigvis fører akkurat denne forandringen også til sykdom.

Det er ikke uvanlig at visse genvarianter kan ha slike dobbeltroller – noen senker for eksempel risikoen for diabetes, men øker faren for andre autoimmune sykdommer som MS, forteller genetiker Kaja Selmer fra OUS, som også har jobbet med mysteriet.

– Det er en fin balansegang. Her er vi veldig tett på en superfordel, sier hun.

Dette er selvfølgelig mest filosofering. Men forskerne er helt klare på at oppdagelsen av mutasjonene i tvillingenes gen har betydning for vitenskapen. Også langt ut over å skaffe kunnskap om en svært sjelden sykdom.

Lyskastersykdom

– Dette er det vi kan kalle en lyskastersykdom, sier Selmer.

Når forskere skal finne ut hva et gen virkelig gjør i kroppen, slår de ofte ut genet hos mus. Da blir det klart hvilke kroppsfunksjoner genet virker inn på. Men det kan vi selvfølgelig ikke gjøre med folk.

Men når noen tilfeldigvis har mutasjoner i et av disse viktige genene, kan symptomene deres gi ny innsikt i hvilke prosesser og funksjoner det styrer.

Ved å stille opp for vitenskapen, gi prøver av blod og vev og være med på mer og mindre ubehagelige undersøkelser, er Bjørn og Tor Olsen med på å kaste lys over hva et av de viktigste proteinene i hjernen vår gjør.

Det kan på sikt få betydning for et vidt felt av forskning, også rundt lidelser som Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom.

Derfor skal forskerne ved OUS gjøre enda flere undersøkelser av genet.

Tvillingene har igjen stilt opp – denne gangen ved å donere levende celler fra huden. Dem skal et annet medlem av forskerteamet, Magnar Bjørås, bruke til å lage nerveceller av. På den måten kan de studere hvordan nerveceller med denne mutasjonen oppfører seg.

For tvillingene fra Tynset har forskningen imidlertid ikke gitt noen stor gevinst tilbake ennå.

Men de har ikke gitt opp håpet.

Håper på CRISPR

Siden høsten 2006, da de måtte legge vekk krykkene og begynne med rullestol, har det vært vanskeligere å komme seg ut og å trene.

– Ja, nå synes jeg det begynner å butte litt imot. Men jeg håper jo at det skal rette seg etter hvert, sier Tor.

Selv om synssvekkelsene setter en stopper for lesing, holder tvillingene seg oppdatert. De hører på radio, TV og lydbøker.

– Jeg hørte på Ekko, den 24. november, om sånn CRISPR-teknologi, sier Bjørn, og refererer til det aller heiteste innen genteknologi.

- De kunne gå inn og klippe vekk dårlige gener. For eksempel hadde de greid å bedre synet til blinde mus i laboratoriet. Men de har vel ikke helt klar lovgivning på det i Norge enda.

– Tenker du at CRISPR-teknologi kanskje kan bli en løsning for dere?

– Ja, ja! Klart det. Jeg må jo håpe på det. Om det for eksempel skjer om 20 år og vi fortsatt lever, så er jo det bra.

Brakk feil bein

I mellomtida skulle brødrene ønske det var lettere for funksjonshemmede å få hjelp til å klare seg selv. Som å skaffe Tor en arbeidsstol som lar ham bruke armene mens han beveger seg rundt i huset. Eller lettere tilgang på transport.

– For å kunne delta i mange av samfunnets aktiviteter er det viktig å kunne reise til ulike steder, sier Bjørn.

Det er også krevende å navigere i helsesystemet når man har en sjelden sykdom, og ikke passer inn i noen mal.

Brødrene har opplevd mye firkantethet i systemet opp igjennom tidene. Som da Bjørn brakk leggen etter et fall, men først ikke fikk refundert utgiftene fra rehabiliteringssenteret fordi reglene sa at støtten gjaldt for pasienter med benbrudd over kneet.

De forteller også om togkonduktøren som helst ikke ville komme og hjelpe brødrene om bord fordi det var 23 kuldegrader ute den dagen. Da hadde Bjørn og Tor Olsen ventet på perrongen i over en halvtime. I de samme 23 kuldegradene.

Og jammen materialiserer det seg ikke et eksempel til, til ære for journalisten, i ekspedisjonen på Nevrologisk poliklinikk ved Ullevål sykehus.

Det blir bestilt en pasientdrosje som skal frakte tvillingene hjem til leiligheten etter besøket på sykehuset. Men tida går. Vi venter en halvtime. Og enda en halvtime. Ekspedisjonen stenger. Stedet tømmes for folk.

Det blir stille der tvillingene sitter.

En av personalet fra en annen avdeling kommer tilfeldigvis forbi og sukker høylytt over problemet.

Sitter det pasienter her igjen, uten at noen tar ansvar!

Hun hjelper så godt hun kan og ringer til pasienttransporten. De svarer at det kommer en bil, men ingen kan si når.

Det er ikke første gang Tor og Bjørn har ventet i timevis på transport. En gang ble Tor sittende så lenge at han fikk sår som trengte sårbehandling i flere uker etterpå.

Men vi klarer oss nok, sier brødrene når jeg til slutt er nødt til å forlate dem.

De husker jo så klart telefonnummeret til pasienttransporten. Hvis bare Tor greier å se nok til å taste nummeret på mobilen. Han tviler litt.

Men det er fint lite panikk å spore. Disse gutta har vært ute en uværsdag før.