Det er én aktivitet som dominerer i skolegården, og slik har det vært i mange år.

Fotball.

Men det er ikke alle som nyter godt av treningen og gleden.

Mange barn er utelukket fra å spille fotball i skolegården, og det gjør at de beveger seg mindre. Ifølge to danske forskere skyldes det blant annet utformingen av skolegårdene og de hierarkiene som finnes der.

Glen Nielsen, som er forsker ved institutt for idrett og ernæring ved Københavns Universitet, har utført flere studier av danske skoleelevers fysiske aktivitet.

– Det viste seg at barn som spiller på et fotballag på fritiden, er mer aktive i friminuttene. Disse friminuttene blir til mange timer i uken, så det blir en betydelig forskjell, sier han.

Ved å utstyre 518 tredjeklassinger med en sensor for fysisk aktivitet, fant Nielsen ut at forskjellen var på hele 28 prosent. Aktivitet var også 22 prosent høyere enn hos barn som deltok på andre idretter i fritiden.

Nielsen kan fortelle at det er i skoletiden mye av forskjellen oppstår. Funnene publiseres senere i år i tidsskriftet Soccer and Society.

Skolegårdene er avgjørende

Nielsen tror han kan forklare de store forskjellene.

– I skolegårdene er det lagt til rette for fotball. Det skaper en favorisering av barn som er flinke i det, sier han.

• Les også: Hva skal egentlig til for å bli fotballproff?

Han får støtte av Charlotte Pawlowski, som er doktorgradsstudent ved Institutt for idrett og biomekanikk ved Syddansk Universitet.

– Utearealene på danske skoler er bygget opp rundt fotball. På mange skoler finnes det ingenting annet, sier hun.

Normer og hierarkier

Pawlowski har også studert den fysiske aktiviteten i danske skolegårder. Hun peker på at mange jenter og gutter ikke finner seg til rette i skolegårdens fotballfellesskap.

– Det er et klart hierarki på fotballbanene i skolegården. Det er fotballguttene som styrer. Er man ikke flink, er det vanskelig å få være med. Det går både ut over jentene og de guttene som ikke behersker dette fotballuniverset, sier hun.

At fotball er den helt dominerende aktiviteten i landets skolegårder, går ut over mange barns fysiske aktivitet, mener Pawlowski.

– Vi må få løftet de siste 25 prosentene av barna i skolegården – de som ikke får nok fysisk aktivitet. Da holder det ikke å etablere flere fotballbaner, sier hun.

• Les også: Spinkle fjortisgutter når oftere fotballeliten

– Skolene bør gjøre noe annet. Det kan være utefriminutt, for å få alle ut av klasserommene, eller man kunne sette av ressurser til å sette i gang aktiviteter. For eksempel kunne man ta med lærere eller eldre elever.

– Jeg er overbevist om at det organisatoriske er veldig viktig, sier Pawlowski.

Annerledes på New Zealand

Både Nielsen og Pawlowski har drevet forskning på New Zealand. Og her bildet av elevenes fysiske aktivitet og miljøet i skolegårdene ganske annerledes.

– På New Zealand finner vi ikke de samme kjønnsforskjellene. Skolegårdene er annerledes, og idrettskulturen er annerledes, sier Nielsen.

– Guttene spiller helst rugby, men det passer ikke så godt i en skolegård. Derfor favoriseres ikke guttene på samme måte, sier han. Til gjengjeld var det bedre vilkår for jentene, som spilte mye nettball, et spill som ligner på basketball.

Generelt sett var barn på New Zealand mer aktive enn i Danmark. Det henger sammen med organiseringen, mener Pawlowski.

– Det var mye mer organisert aktivitet. Det fikk med flere barn, sier hun.

Referanser:

Glen Nielsen mfl.: «School playground facilities as a determinant of children’s daily activity». Journal of Physical Activity and Health, januar 2012. Sammendrag

Charlotte Pawlowski mfl.: «Like a soccer camp for boys». European Physical Education Review, desember 2014, doi: 10.1177/1356336X14561533. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.