I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.
For noen år siden var jeg på biltur i UFO-land, i New Mexico, USA. Skumringen malte White Sands i rosa og lilla, og dagslyset trakk sløret tilside for ørkennatten.
Vi stanset bilen, og så himmelen sprake av stjerner. Det var lett å innbille seg at en av stjernene beveget seg, lyste sterkere, kom nærmere.
Vi kjørte videre. Billyktene sveipet over et skilt som pekte mot byen Roswell i New Mexico. For over femti år siden ble det skapt en UFO-myte her.
Mystisk pressemelding
Sommeren 1947 fant en landarbeider vrakrester på en ranch nord for byen. Vrakrestene ble hentet inn til den lokale militære flybasen.
Så skjedde noe underlig. Informasjonsoffiseren på basen, Walter Haut, skrev en pressemelding som fortalte at luftvåpenet hadde hentet inn en flygende tallerken.
Pressemeldingen var skrevet etter ordre fra øverstkommanderende på basen, William Blanchard. Men samme dag ble pressemeldingen trukket tilbake.
Fra høyere militært hold kom motmeldingen: Vrakrestene kom fra en værballong. Luftvåpenet holdt pressekonferanse, og viste fram biter av folie, gummi og tre som styrket forklaringen.
Levende myte
Men spiren til tvil var sådd. Tidenes UFO-myte vokste som et villnis, støttet av bøker og vitnerapporter.
Forsiden på avisa Roswell Daily Record, 9. juli 1947. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
Hadde det amerikanske luftvåpenet gjemt bort en flygende tallerken og restene av utenomjordiske astronauter på en hemmelig militærbase?
Den grønne rommannen stikker fortsatt sitt skallete, overintelligente hode opp i medieoppslagene. Nylig var det The Wire, en nettavis i The Atlantic-konsernet, som pusset de flygende tallerkenene blanke til jul.
Det er en mikroskopisk mulighet for at president Obama vil frigi hemmelige rapporter som viser at ET virkelig finnes, spekulerer de.
Rådgiver med UFO-agenda
Hvorfor? 10. desember fikk Obama en ny spesialrådgiver, advokaten John Podesta. Podesta hadde flere viktige oppgaver for president Clinton på 1990-tallet, og startet den liberale tenketanken Center for American Progress.
I Clinton-årene spilte Podesta en viktig rolle for å få frigitt millioner av hemmeligstemplede dokumenter.
Annonse
I Obamas stab skal han rådgi om helsereformen og annen hverdagspolitikk. Men Podesta har en annen agenda også, tror journalisten i The Wire, Philip Bump.
I 2002 stod Podesta nemlig fram på en nyhetskonferanse og mente at tiden var moden for å gi forskere innsyn i hemmelige data som kan hjelpe dem til å forklare UFO-fenomenet.
Spekulasjoner
Hva slags hemmelige data? Det vet heller ikke The Wire. Men artikkelen trekker en parallell mellom Podesta og en annen liberaler, senator Ron Wyden.
Wyden argumenterte også sterkt for at opplysninger om overvåkningsorganet NSA måtte frigis. Så kom Snowdon-avsløringene.
Er Podesta et tilsvarende vardøger, spekulerer Bump. Og han fortsetter å koble sammen høytflygende indisier.
Er det tilfeldig at Obama nylig har begynt å nevne det topphemmelige Area 51 i Nevada, stedet der restene av UFOen og de døde astronautene gjemmes bort, ifølge mytene?
NASA har dessuten nylig omstrukturert sitt program for utforskning av rommet med fem nye, bredere kategorier. To av dem er utenomjordisk biologi og beboelige planeter. Tilfeldig?
Månebilder
Ja, trolig er det tilfeldig. Slike sammenstillinger av fakta forteller mer om menneskers behov for å se mønstre i kaos. Og lettest ser vi de mønstrene vi gjerne vil se.
For eksempel på månen. For et par år siden skrev fysikeren Pauls Davies en artikkel i fagtidsskriftet Ars Astronomica.
Der tok han til orde for å lete etter rester av utenomjordiske besøk på bilder fra månesonden Lunar Reconnaisance Orbiter (LRO).
Annonse
LRO er fortsatt i drift. Bildene viser detaljer ned til en halv meter. Alle landingstrinnene til månelandingsfartøyene fra Apolloferdene og ubemannede fartøyer fra USA og Sovjet er funnet på disse bildene.
Landingsstedet til Apollo 12, fotografert fra Lunar Reconnaissance Orbiter 4. september 2009. Vi ser også romsonden Surveyor 3, som hadde landet i 1967, og eksperimentet ALSEP med diverse måleinstrumenter, satt opp av astronautene. (Foto: NASA)
Disse restene av menneskers besøk vil bli stående i hundrer av millioner av år, såframt de ikke treffes direkte av en meteorstein.
Kanskje kan rester etter fremmed besøk også ligge skjult i det enorme bildematerialet, for eksempel i dype huler i de urgamle størknede lavasjøene som utgjør havene på månen?
Bildene er offentliggjort av NASA, fritt tilgjengelige. Davies vil trekke publikum inn i letingen.
Wow-signalet
Han sammenligner et slikt prosjekt med SETI, Search for Extraterrestial Intelligence.
Med dataprogrammet SETI@home kan folks datamaskiner nyttegjøres til å kverne seg gjennom enorme mengdene radiosignaler for å lete etter livstegn fra rommet.
Et slikt tilsvarende planet-SETI har alt fått sin løse sammenslutning av forskere, The Society for Planetary SETI Research.
SETI hadde sitt magiske øyeblikk i 1977. Da oppdaget radioastronomen Jerry Ehman et radiosignal fra verdensrommet som kunne komme fra en intelligent avsender.
Ehman ringet inn signalet med rød kulepenn på utskriften, og skrev Wow! Ingen har noensinne hørt signalet om igjen. Var det hele en tilfeldighet, som vokste til en legende?
Tårnene i Stillhetens hav
Annonse
Også månen har fått sitt Roswell. På lavasletta Stillhetens hav fotograferte romsonden Lunar Orbiter sju mystiske søyler i 1966.
The Blair Cuspids, fotografert av NASA-sonden Lunar Orbiter i 1966. (Foto: NASA)
Noen forskere mente at de var for høye til å kunne være naturlige fjellformasjoner. Blant dem var William Blair. Søylene kalles derfor The Blair Cuspids.
Månemytologien og konspirasjonsteoriene vokser vilt på eksotiske nettsider. De tror at NASA alt har oppdaget det som Davies vil lete etter, men holder det skjult og har retusjert bildene.
Religiøs lengsel
Det er lett å gjøre narr av de troende i UFO-menigheten. Samtidig er det noe dypt rørende i den religiøse lengselen etter å finne andre der ute mellom stjernene som ser oss og bryr seg om oss.
Formuleringen er ikke min. Den kom fra den amerikanske astronomen Seth Shostak. Han er tilknyttet SETI Institute i California.
Jeg møtte ham for sju år siden, da det nye SETI-observatoriet Allen Telescope Array i California var under bygging.
Shostak mente at denne religiøse lengselen etter kosmisk fellesskap kan være en sterk drivkraft for å utvikle forskning og teknologi videre.
Kanskje er det ikke så rart at denne lengselen er sterkest i hjemlandet til SETI-programmet og UFO-kulten, det religiøse USA.
Karantene
Jeg så ingen UFOer den natten i ørkenen for noen år siden, nær Roswell, New Mexico. Og jeg har mine tanker om hvorfor.
Annonse
Jeg tror nemlig ikke på konspirasjonsteoriene om grønne ET-kadavre nedlagt på formalin i hemmelige militærbaser, eller bortretusjerte månespir.
Jeg tror det er en annen forklaring på hvorfor vi aldri har fått besøk fra rommet. Vi er satt i kosmisk karantene.
Vi holdes ikke i karantene av murer eller skilt med adgang forbudt et sted utenfor banen til dvergkloden Pluto. Vi er foreløpig sperret ute fra et større kosmisk fellesskap av svimlende fysiske avstander.
Sperret inne bak avstander
Riktignok holder noen entusiaster fortsatt liv i planene NASA hadde på 1950-tallet, om å sende gigantiske romarker til andre stjerner, drevet opp mot lyshastigheten av energien fra antimaterie eller atombomber.
Men stjernene de kan håpe å nå, er bare de aller nærmeste. Våre frender er troligst mye lengre unna.
Hvis vi noensinne skal nå ut til andre, tror jeg ikke vi kan bevege oss gjennom det tredimensjonale rommet. Vi må finne andre måter.
De fjerne, nære
Hva slags måter? Vil de utvikles gjennom det vi i dag kaller naturvitenskap, eller ut fra helt nye former for innsikt?
Kanskje er de fremmede uendelig fjerne, og samtidig helt nære. Vi vet at det kan være slik. To partikler kan være adskilt av lysår, men likevel spinne i pardans, tett kvantesammenfiltret.
Fjellene i New Mexico strålte varme ut i natten. Luftvirvlene fikk stjernene til å skjelve, og sendte et vinddrag over ørkensletta.
Var det lille pustet et tegn på at de er her, og har vært her hele tiden? Er det bare vi som ennå ikke har forstått hvordan vi skal rekke ut en hånd og røre ved dem?
