«Politiet hos oss har foreløpig ikke noen klar forståelse av familievold. For, hvis han, noen, banker kona si ute på trappa, da er det en kriminell handling. Hvis han banker henne på kjøkkenet, handler det om privatlivets fred. Derfor nekter politiet å ta sånne saker.»

Det sier en rådgiver ved et russisk krisesenter, som er en av informantene til statsviter Kirsti Stuvøy.

Hennes ferske doktoravhandling tar for seg krisesenterbevegelsen i Russland, og hun har intervjuet ansatte og frivillige ved en rekke krisesentre.

– Krisesentrene er blant de mest vellykkede NGO-ene som har vokst fram i sivilsamfunnet i det nye Russland, forteller forskeren.

Men de arbeider under ganske andre forhold enn hva norske krisesentre er vant til.

Ikke husvære

Der hvor norske krisesentre er synonymt med et sted kvinner kan søke tilflukt og bo en periode for å komme ut av et voldelig forhold, tilbyr russiske krisesentre sjelden overnattingsmuligheter.

– Informantene mine forklarer ofte dette med at det er så mange andre viktige sosiale problemer i området, og de kan ikke kreve for store ressurser, forteller Stuvøy.

I stedet jobber de ansatte og frivillige tett opp mot politi, helsevesen og domstolene for å skaffe oversikt over hvor det er hjelp å få for voldsutsatte kvinner. Russland har ikke en egen lov som dekker familievold, så konemishandling faller inn under generell lovgivning.

– Informantene mine hadde varierende oppfatning om hvorvidt en spesifikk lov er nødvendig, men det var enighet om at rettssystemet ikke håndterer familievoldssaker godt nok, forteller Stuvøy.

Som sitatet fra informanten ovenfor viser, regnes vold i hjemmet av mange som en privatsak, og ikke noe utenforstående skal blande seg inn i. For å få en sak gjennom hos rettssystemet kreves dessuten dokumentasjon både fra lege og politi, men mange leger og politimenn er lite hjelpsomme når det gjelder å samle den riktige typen bevis.

– Krisesentrene leter derfor etter enkeltpersoner i systemet som kan kontaktes for å hjelpe klientene. De bygger et nettverk av personer som både sitter i de riktige posisjonene og som har en vilje til å hjelpe, forteller Stuvøy.

Gjennom dette arbeidet har krisesentrene bygget seg opp stor legitimitet og tillit i systemet. Stuvøy benytter Pierre Bourdieus begrep sosial kapital for å forklare det som skjer:

Krisesentrene har lite penger, altså lav økonomisk kapital, men veier opp for det med høy sosial kapital gjennom tilliten de opparbeider seg både i det offentlige systemet (helsevesen, rettsvesen og lokale myndigheter) og blant klienter.

Vold, ikke hustukt

En annen viktig del av krisesentrenes arbeid er å sette ord på hva som skjer når kvinner mishandles av ektemenn eller andre mannlige familiemedlemmer.

– Situasjonen for russiske kvinner når det gjelder vold i hjemmet er nok ikke så annerledes enn for norske kvinner, men i Russland er det mindre bevissthet i samfunnet om hva det er som skjer.

– Krisesentrene jobber med å få klientene sine til å innse at mannens vold eller psykiske kontroll av dem ikke er noe han som familiens overhode har rett til, sier forskeren.

Krisesentrene jobber også for å få gjennomslag for denne tankegangen hos hjelpeapparatet og samfunnet som helhet.

Utenlandsk støtte

Krisesenterbevegelsen i Russland er i stor grad bygget opp ved hjelp av utenlandske midler. Bare to av sentrene har overnattingsmuligheter – det ene har fått midlene sine fra Norge, blant annet gjennom Likestillingsrådet og Barentssekretariatet.

I mange tilfeller er bevilgningene gitt til å opprette informasjonskontorer. På slutten av 1990-tallet ble det opprettet en rekke små kontorer i distriktene med en telefon og en datamaskin. Men etter 11. september 2001 har internasjonale bevilgninger til sikkerhet for kvinner i Russland blitt nedprioritert i forhold til andre sikkerhetsmål.

Lokale myndigheter har gitt og gir fortsatt en del steder støtte til å dekke husleie og andre basisutgifter, men det finnes få lønnsmidler.

– I mange tilfeller fortsetter de ansatte å drive kontoret selv etter at pengene har falt bort, sier Stuvøy.

Og der hvor kontoret har fått andre oppgaver, brukes telefonnummeret i mange tilfeller fortsatt som en hotline for voldsutsatte kvinner.

Familievold og sikkerhetsteori

I statsvitenskaplige sikkerhetsstudier er det tradisjonelt fokus på militærmakt og nasjonale grenser. Feministisk sikkerhetsteori har i de siste tiårene utfordret dette hegemoniet.

– Det er viktig å utfordre ideen om at sikkerhet bare handler om militære midler, sier Stuvøy, og understreker at det er blitt noe større åpenhet for et kjønnsperspektiv i internasjonal sikkerhetsdebatt.

– Dette viser seg for eksempel i FN-resolusjonene 1325 om kvinners deltakelse i konfliktløsning og ivaretakelse av kvinners rettigheter i konflikt og 1820 om seksualisert vold som våpen i væpnet konflikt.

Fra et feministisk perspektiv utfordres fokuset på militærmakt ved å studere sikkerhet fra ståsteder som vanligvis marginaliseres. Dette har vært utgangspunkt for at Stuvøy har interessert seg for krisesentrene i et sikkerhetsperspektiv.

– Når jeg nå skal melde tilbake til andre sikkerhetsforskere er Bourdieus begrep symbolsk makt nyttig, fordi jeg mener det kan overføres også til mer tradisjonelle studier av sikkerhet.

– Min studie viser hvordan krisesentrene bruker sosial kapital ad hoc, de tilpasser framgangsmåten til hver enkelt situasjon og person de er i kontakt med. Slik bygger de opp kunnskap og kan produsere sikkerhet for utsatte kvinner der hvor dette ikke er innebygget i systemet, sier Stuvøy og fortsetter:

– Som sikkerhetsprodusent får sentrene også en viss makt. Begrepet symbolsk makt stiller spørsmål ved om det er noe av det man gjør som har uintenderte og uønskede effekter. Er det altså noe ved framgangsmåten til krisesentrene som skaper usikkerhet?

En slik uintendert effekt oppstår når krisesentrene legger svært stor del av ansvaret for å bryte ut av voldssituasjonen på kvinnen selv, mener forskeren.

Rådgiverne på senteret presenterer kunnskap og handlemåter, men det er kvinnen selv som må ha evne og styrke til å manøvrere i systemet.

– Senteret, som selv må forholde seg til et vanskelig felt, bruker sin symbolske makt til å skyve ansvaret over på klienten. Det er jo ikke noe de ønsker, eller kanskje engang er klar over, men ved hjelp av Bourdieus begrepsapparat kan vi identifisere hva som skjer, sier Stuvøy.

Hun ønsker å formidle situasjonen til voldsutsatte russiske kvinner inn i en større faglig debatt.

– De samme begrepene fra Bourdieu er brukt til å analysere for eksempel private militære selskaper. De er avhengig av usikkerhet for å fortsette å eksistere, og slike uintenderte effekter av sikkerhetsproduksjon kan studeres ved hjelp av begrepet symbolsk makt, avslutter Kirsti Stuvøy.