– Det er helt ubegripelig. Hvordan kunne han beherske slaviske språk på et så høyt nivå som han gjorde – og etter så kort tid? spør Tamara Lönngren, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø og leder for Det norske universitetssenter i St. Petersburg.

Olaf Broch ble født i Horten i 1867. Bare 20 år gammel sender faren ham sommeren 1887 til Russland for å lære språket. Han må ha visst hva han gjorde.

– På bare ett år lærte Olaf Broch seg russisk så godt at han kunne korrespondere med sine studiekamerater og professorer på russisk. Ja, det er så godt skrevet at jeg nesten ikke kunne tro det da jeg leste brevene første gang, forteller Tamara Lönngren.

Første professor

Olaf Broch skulle bli den første professoren i slaviske språk ved Universitetet i Oslo. Fonetikk og dialekter ble hans store forskningsfelt. Etter forbausende kort tid var han en av de fremste ekspertene i verden. Alf Sommerfelt, den første professoren i allmenn lingvistikk i Norge, skriver i VG i anledning Brochs åttiårsdag i 1947: «Han var den første som forsto systematisk å utnytte den moderne fonetikk og dens metoder for undersøkelsen av de levende slaviske språk…»

• Les også denne saken i Apollon: Store språkendringer i Europa

I fjor var det 150 år siden Olaf Broch ble født. Det ble markert gjennom året med seminarer i Moskva og St. Petersburg i Russland, og i Kyiv (Kiev) og Lviv i Ukraina.

Tamara Lönngren forsker selv på russisk språk og dialekter, tekstologi og folkekultur. De siste to årene er det den norske språkforskeren Olaf Broch som har opptatt henne aller mest.

– Nesten ingen i Norge vet hvem han er. Det er synd, for han gjorde virkelig en banebrytende innsats – vitenskapelig og kulturelt. Han hadde spesielle, personlige egenskaper som gjorde ham til en døråpner mellom folk. Heldigvis merker vi nå en fornyet interesse for denne enestående språkforskeren, sier Lönngren.

Leter i arkivet

Arven etter Broch omfatter ikke bare kjente bøker i slavisk fonetikk, men også en omfattende brevkorrespondanse. Brevene befinner seg i arkiver i flere land, men størstedelen er i Nasjonalbiblioteket i Oslo. Her er brev fra om lag 500 personer som språkforskeren korresponderte med. Brevene er skrevet på mange språk; flest på russisk.

– Broch kommuniserte med mange forskjellige mennesker – lingvister, historikere, litteraturvitere, forfattere og poeter, så vel som med diplomater og politikere – blant dem Aleksandra Kollontaj, den russiske forfatteren, politikeren, diplomaten og kvinneforkjemperen.

Blant filologene Broch hadde kontakt med, har Alexei A. Shakhmatov en spesiell plass. Broch møtte den anerkjente lingvisten etter ett år i Moskva. Han var Brochs studiekamerat som ung. Han skulle bli hans venn for livet.

• Les også denne saken i Apollon: Flerspråklige har fordeler – gjennom hele livet

– Her i arkivet ligger 108 brev fra Shakhmatov til Broch, mens det i arkivet i St. Petersburg er 187 brev fra Broch til Shakhmatov. Broch korresponderte med en lang rekke andre forskere også. Når vi leser brevene, åpenbarer viktig forskningshistorie seg. Vi får et direkte og levende bilde av Brochs forskning, og ikke minst får vi innsikt i forholdet mellom Norge og Russland i første halvdel av 1900-tallet. Mange diplomatiske forbindelser mellom disse landene gikk gjennom Broch.

Fonetikk og politikk

I 1902 ble Broch invitert til Russland. Han fikk stipend fra Det russiske vitenskapsakademi for å studere russiske dialekter – hele 900 rubler, det var store penger den gang. I to år før reisen diskuterte Broch og Shakhmatov flittig hvilke dialekter som burde forskes på.

Tamara Lönngren er selv utdannet dialektolog fra Russland.

– I alle våre russiske lærebøker står det at Shakhmatov veiledet Broch i forskningen han gjorde på russiske dialekter. Det er feil. Brevene i arkivet røper at Shakhmatov gang på gang skrev til Broch: Kan du komme? Vi ønsker at du beskriver dialektene våre. Ikke bare hadde Broch absolutt gehør, han hadde en sterk, teoretisk bakgrunn som russerne etterspurte.

Broch reiste rundt i det nordvestlige Russland og studerte dialektene der. Han kartla blant annet også hviterussiske og baltiske dialekter i Vilnius-området.

Som den fremragende forskeren han var på sitt felt, fikk han i oppdrag å skrive den fonetiske delen av den store, slaviske encyclopedi, utgitt av akademiet i St. Petersburg. Den kom også i bokform på tysk, Slavische Phonetik. Dette regnes som et grunnleggende verk som generasjoner av slaviskforskere siden har hatt glede av.

Olaf Broch engasjerte seg også i russisk politikk, samfunnsliv og kultur. Etter første verdenskrig ble han opptatt av de politiske forandringene i den slaviske verden som han kommenterte i boken Proletariatets diktatur fra 1923. Her beskriver han en destruktiv samfunnsutvikling i Russland etter bolsjevikrevolusjonen. Boken ble umiddelbart oversatt til svensk og fransk, men ikke til russisk. I 1924 ble Aleksandra Kollontaj amassadør i Oslo, og hun gjorde alt hun kunne for å tilbakekalle bøkene hans fra skolenes bibliotek. I år – hundre år etter revolusjonen – kommer Proletariatets diktatur endelig ut på russisk.

• Les også denne saken i Apollon: «Mor» eller «mamma»?

Tamara Lönngren forteller om et spesielt nært forhold mellom Broch og Ukraina. I arkivet i Nasjonalbiblioteket finnes brev fra ukrainske forskere og politikere. I et av dem får vi vite at Broch den 23. juni i 1924 ble utnevnt til «akademik» av Det ukrainske nasjonale, vitenskapelige akademiet.

– Ikke ett ord står i Brochs biografier om at han var akademiker også i Ukraina. Det han gjorde sammen med ukrainske forskere, er fantastisk, mener hun.

Hjalp Nansen

På 1920-tallet var kårene for russiske akademikere vanskelige. Flere henvendte seg til Olaf Broch. Blant de mange han hjalp, var fysiologen, medisineren og nobelprisvinneren Ivan Pavlov, mest kjent for sine eksperimenter med de såkalte Pavlovs hunder. I arkivet finnes to brev der han takker Broch for hjelpen; for muligheten han fikk til å komme til Finland og jobbe. Broch begynte tidlig sin gode gjerning. Under første verdenskrig hjalp han krigsfanger med bøker, mat og penger. I arkivet er det mange brev fra fanger som takker Broch.

Men Broch hjalp flere. Også vår egen store polarhelt og vitenskapsmann, Fridtjof Nansen, fikk føle Brochs hjelpsomhet.

– Alle vet hvem Nansen var, men ingen vet at bakom den største og kanskje mest interessante ekspedisjonen etter Nordpolen – den han gjorde til Sibir i 1913 og som han skildrer i boken Gjennem Sibirien (1914) – står Olaf Broch, forteller Lönngren.

Da Nansen forberedte seg til reisen, spurte han Broch om en lang rekke detaljer. Nansen var svært interessert i russiske båter. Olaf Broch skrev navnene på de ulike båttypene og lagde utførlige tegninger av dem med grundige forklaringer til Nansen. Straks etter ekspedisjonen ville Nansen lese på russisk, og Olaf Broch forklarte ham hvordan kyrilliske bokstaver ser ut og hvordan de uttales.

– Av brevene går det fram at Nansen stolte på Broch, helt og holdent. Han var Nansens rådgiver når det gjaldt Russland. Det har vært helt ukjent til nå.

Da Fridtjof Nansen ville hjelpe den russiske befolkningen som var rammet av hungersnød under borgerkrigen fra 1917 til 1920, trengte han igjen Brochs hjelp. Et hvert samarbeidsprosjekt med det sosialistiske Russland måtte gjennom mye byråkrati og forhandlinger, og Broch ble en døråpner.

Oversetter

Olaf Broch oversatte verker fra klassisk, russisk litteratur, som Tolstojs Anna Karenina og Dostojevskijs Brødrene Karamasov.

– I Store norske leksikon gikk det inntil nylig ikke fram hvor tidlig disse verkene var blitt oversatt fra russisk. Det var Broch som oversatte til norsk første gang. Først i fjor ble dette rettet opp, påpeker Lönngren.

Professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø, Erik Egeberg, forteller at han i begynnelsen av 1970-årene ble bedt av Gyldendal om å vurdere de foreliggende norske oversettelsene av Anna Karenina med tanke på eventuell gjenutgivelse.

– Det viste seg da at den beste var Olaf Brochs fra 1911. De øvrige var enten altfor frie i forhold til originalen eller ufullstendige. Brochs versjon var vederheftig, men på 60 år hadde det norske språket forandret seg så mye at en oppdatering av oversettelsen hans ville bli en tung oppgave. Her ville det være tale, ikke bare om rettskrivingsendringer i snever forstand, «lege» istedenfor «læge» osv., men om forandringer i setningsbygningen.

I dag

Tamara Lönngren forteller at arbeidet til Broch brukes i Russland den dag i dag.

– Det skrives stadig doktoravhandlinger basert på Olaf Brochs teori. Det er vanskelig å finne et akademisk verk om fonetikken i slaviske dialekter uten henvisning til Olaf Brochs arbeider.

Broch var også opptatt av allmenn språkvitenskap og skrev flere artikler om norsk språk, særlig intonasjon. Ikke minst interessant er studien hans om «russenorsk», blandingsspråket som ble brukt av russere og nordmenn i pomorhandelen. Han samlet inn et omfattende materiale fra det nå utdødde språket.

– I dag snakker alle om internasjonalisering og samarbeid. Måten Broch og kollegene hans samarbeidet på over landegrensene, kan vi lære noe av også i dag, mener Tamara Lönngren.

Denne saken ble først publisert i Apollon.