I samarbeid med Taternes landsforening skal lingvisten Rolf Theil lage en lærebok for skolebarn i norsk romani. Han skal også lage skriftelige tekster på det hittil bare muntlige språket.

Slik skal han forsøk å hindre at dette minoritetsspråket, i likehet med så mange andre, dør ut. Men hva er egentlig taterspråk? Og tatere for den saks skyld?

Egyptere?

Taterne, eller tatarene, som de nedlatende ble kalt, kom til Norge en gang på 1500-tallet, etter at folket deres begynte å spre seg utover Europa fra en by nederst på Peloponnes i Hellas som ble kalt Lille-Egypt, uvisst av hvilke grunner.

Derfra kommer nok navnet “gypsies” på engelsk og “gitanos” på spansk, kort for “egyptere”.

Men sigøynere (eller taterne, fantene, de reisende - navneforvirringen er total) kom ikke fra Egypt, de kom fra India. Og derfra reiste de gjennom det iranske språkområdet, og videre til Lille-Asia.

På veien til Balkan, som de kom til en gang mellom år 1000 og 1300, traff de mange armenere, selv om de aldri var i Armenia. Og etter hvert var de altså mye i Hellas, før de spredte seg utover Europa.

Hvordan vi vet alt dette?

- Det kan vi takke språkvitenskapen for, forteller Rolf Theil, selv professor i lingvistikk og afrikanske språk ved Universitetet i Oslo, og dessuten kjent for å kunne flere språk enn de fleste av oss har hørt om.

En blomsterbukett av språk

- Ved å undersøke ordforråd og grammatikk kan vi se hvor språket har sine røtter og hvilke språk det har blitt påvirket av opp gjennom tiden, sier Theil. Både taternes språk romani og sigøynernes språk romanés har sine røtter i indiske språk, forteller han.

- Men gjennom tidene har språkene tatt opp i seg lag på lag med låneord etter hvert som de har reist. Slik har det blitt til en blomsterbukett av språk, forklarer Theil.

- Noen har tatt opp i seg grammatikken til språket der de bor. Det gjelder både de norske og de svenske taternes romanispråk. Det samme har skjedd blant annet i Spania og England, mens de romanitalende på Balkan har beholdt den indiske grammatikken.

Hvem er hvem?

- Det er stor forvirring om hvem som er hvem og hvem som skal kalles hva når de gjelder disse menneskene. Grovt sett kan vi skille nettopp mellom taterne og sigøynerne, sier Theil.

- Taterne er de menneskene som spredte seg i Europa på 14-1500-tallet, men sigøynerne er de som spredte seg i Europa først på 1800-tallet.

- Det er en vanlig oppfatning at denne nye bølgen skyldtes at hundretusener, opp i mot en million mennesker, hadde vært slaver i Romania fra 1400-tallet av. Når slaveriet opphørte reiste også de videre, forteller Theil.

- Menneskene vi kaller sigøynere foretrekker å bli kalt “rom”. Taterne foretrakk tidligere å bli kalt “de reisende”, men tok i 2005 taternavnet tilbake og gjorde det til sitt da Romanifolkets landsforening skiftet navn til Taternes landsforening.

Melk er tud

Språkene til de to gruppene skiller seg fra hverandre, men har også mye likt.

Rundt 65 prosent av ordforet i romani er likt sigøynernes romanés, og av dette er omtrent tre firedeler av indisk opphav, det vil si fra de indoeuropeiske indiske språkene i nord, som hindi og sanskrit.

Ta for eksempel ordet “melk” (eller “mjølk”, som Theil sier på umiskjennelig grenlandsdialekt):

norsk romani: tud
romanés: thud
hindi: dudh

Tallordene fra en til fem i norsk romani - jik, dy, trin, sjtar og pansj - ­er også av indisk opprinnelse, mens sju, åtte og ni er fra gresk. Ti, som heter “tin” på romani, er laget etter mønster fra tre - “trin”, og sikkert også påvirket av norsk.

- Fascinerende, ikke sant? sier Theil.

Han legger til at “rom”, som er det sigøynerne kaller seg selv, og som vi også ser i navnene på språkene romani og romanés, mest sannsynlig stammer fra det indiske ordet “dom”, som er navnet på den laveste kasten i kastesystemet. En kaste som består av omreisende folk som livnærer seg på å synge og danse?’

Norge eneste romanispråkforsker

Rolf Theil har vært fascinert av de reisende helt siden guttedagene i Grenland, hvor han hver sommer besøkte leirene deres.

- Taterne har blitt diskriminert mer enn noen andre i det norske samfunn, og språket deres har hatt en viktig funksjon i forholdet til storsamfunnet. Et slikt “hemmelig” språk beskytter gruppen mot ytre fiender og holder gruppen samlet, sier Theil.

Nå er det imidlertid ikke mange som behersker romanispråket lenger, og det bekymrer taterne. Derfor har de bedt Theil om hjelp.

Etter at amanuensis Knut Kristiansen, som Theil jobbet mye sammen med, døde i 1998, er Theil den eneste i landet som forsker på romanispråket.

- Å jobbe med romanispråket er selvsagt veldig spennende språkvitenskapelig sett, særlig fordi det ikke finnes mye litteratur på det, spesielt ikke når det gjelder grammatikken. Men det har også perspektiver ved seg utover det. Det liker jeg, sier Theil.

Mange spørsmål

Rolf Theil arbeider nå med læreboka i samarbeid med taterne, og håper også å få tid til å forske mer på språket, ved siden av alle de andre språkene han studerer.

Er det virkelig slik at grammatikken i norsk romani er helt lik norsk? Og hvordan veksler de romanitalende egentlig mellom norsk og romani? For ikke å snakke om hvordan romanispråket har påvirket norsken til taterne?

Spørsmålene er mange, men tiden knapp for språkforskeren.

Professor Theils språkreiser

Rolf Theil kan ufattelig mange språk. - I alle fall på et teoretisk plan, som han beskjedent bruker å legge til når noen vil snakke med han om dette.

Sannheten er at mannen har lest grammatikker som andre leser Donald-blad siden han var en liten gutt. Og enda har han bunker av grammatikker over forskjellige språk på nattbordet, forteller han.

- Det leser jeg litt som kos, sier han smilende. Han er rett og slett hodestups forelsket i språk.

Språk over hele verden

I motsetning til mange andre språkforskere har Theil brukt mye tid på å gå ut i felten og lære seg språkene han vil studere selv. Ikke minst gjelder det afrikanske språk som kun har eksistert i muntlig form fram til Theil kom på besøk.

Som for eksempel nizaa og en rekke andre språk i Kamerun, og subiya langs bredden av Zambesi. Andre afrikanske språk er fulfulde og hausa.

Dessuten har han studert både kinesisk og japansk, har samisk i fagkretsen, og har også satt seg inn diverse indianerspråk. Indonesisk står også på listen.

Og mange flere, vet vi, men Theil holder seg for god til å ramse opp.

- Det er jo ikke alle språkene jeg kan like godt, heller, unnskylder han seg.

Kommer med ny bok

Men bedre og flere språk enn oss andre, er det helt klart at han kan. Og sammenhengen mellom dem har han dermed en unik kunnskap om.

Denne skal Theil forsøke å dele med oss gjennom ti kapitler i sin nye bok Skyformasjonane på San Franciscos sørhimmel i grålysninga 30. april 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei. Reiser mellom språk som kommer på Det Norske Samlaget i slutten av oktober.

- Det er ei bok om språk over hele verden der jeg trekker fram ting som er gøyale i de forskjellige språkene - fra Australia og Asia til Afrika, Europa, medregnet Grønland, samt Nord-, Mellom- og Sør-Amerika.

- Med andre ord alle kontinent unntatt Antarktis. Men jeg skriver en del om pingvinen, sier Theil.

Og romanispråket, som virkelig har gjort en lang reise, går igjen i så godt som alle kapitlene, forteller han.

Men hva som ligger i den lange tittelen, vil han ikke ut med.

- He-he. Nei, den som leser får se.