Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ålov Runde måtte sette av mye plass til ord som begynner med «kvern» i 6. bind av Norsk Ordbok. (Foto: Ida Kvittingen)
Kvern
Substantiv, hokjønn
1. a. over- og understein som til saman er reiskap brukt til å mala el knusa noko med (t d korn); kvernstein (1) (A2; Litterære kjelder: ÅrbFrøya 1976,50, ÅrbTrl 1972,80, HellemoNARyf 137) i folkeviser: *eg skal geva deg ein liten myllardam, der genge dei femten par kvennir (Litterær kjelde: FvLa. 344) i folkeviser: *femten kvennar i manneblo gjekk (Litterær kjelde: Fv II,111) hogga kverna; sjå hogga (1) b. innretning til å mala el knusa serl korn, med to (runde, skiveforma) steinar der den nedste steinen ligg i ro medan den øvste blir driven rundt (med hand-, vind-, vasskraft el l), slik at (det turka) kornet, som kjem inn gjennom eit hol i midten av den øvste steinen, blir findelt; (lita) mølle tvo kvinnor skal mala på same kverni; den eine skal hentast, og hi setjast att (Litterær kjelde: Luk 17,35) c. serl om hus, bygning med kvern (i tyd 1b) der korn blir mali til mjøl med vasskraft og ved hjelp av kvernkall (1a); kvernhus (A; Litterære kjelder: NoAllk VII,764, HardOp. II,14) mest kvart gardsbruk hadde ei kvern, ved ein bekk eller ei å i nærleiken (Litterær kjelde: MinneBuTel 146) ei god kvern (var) den likaste eignalut på ein gard ved sida av ei god kone og ein fulldrøg øyk (Litterær kjelde: ÅrbTrl 1972,89) i folkeviser: *i gjår sto eg på kvenni og mol (Litterær kjelde: Fv II,121) ordtak med ill kjering og gamall kvern er det alltid noko som tryt (Litterær kjelde: NFL35Rog 25) den som kjem fyrst til kverna, får fyrst mala (Litterære kjelder: jfr Ri.Oppdal I,307, IleØyer IV,170); sjå mølle gen. vera 'te kvednar' vera med kverna og mala (Heimfestingar: Shl R, Hard R) køyra 'te kvenns' (Heimfesting: Flesberg) skal du 'te kvednars'? (Heimfesting: Ål) so tok eg sekken på nakken og labba tungt og seint til kvernar (Litterær kjelde: Løl.H 175) til kyrkjes og til kverns til helg og kvardag; jfr I kyrkje (1a)
2. a. (mindre) reiskap, oftast driven med handkraft (el elektrisk), brukt til å mala el knusa serl ymse matvarer (kaffi, kjøt, poteter, krydder o a) rosinune bør ein mala på kvern (Litterær kjelde: H.Ga.H 162) mal dei (potetene) … ein eller to gonger på kvern med litt salt i (Litterær kjelde: Å.Kostv.TFL 61) *lånte jorde dæm stoler, og lånte jorde dæm bol, og lånte jorde dæm kaffen som dæm på kvæinna mol (Litterær kjelde: Vard 40) kverna på havsens botn (Litterær kjelde: Liest.NF I,135); sjå I hav (1a) b. maskin brukt til å mala el knusa noko (for industriell framstelling) i fabrikkar o l
3. a. i sml, om ei(n) som snakkar mykje (og snøgt) munnen gjekk som ei kvern på han ho mol som ei kvern (Heimfesting: Leirfjord) b. overførd tyding, institusjon el l med langsam og omstendeleg sakshandsaming (og stor produksjon av skriv) den byråkratiske kverna den offentlege kverna mel seint (Litterær kjelde: GulaT 1979) c. i uttr vatn på kverna vatn på mølla (Litterære kjelder: ÅrbDøl 1931,89, NesV 54)
4. steinvori bein i fiskehovud; kvann (I) (C)
Kilde: Norsk Ordbok
Ordet «kvern» er ikke spesielt morsomt. Det er historien rundt som fenger, mener Ålov Runde, én av 28 redaktører for Norsk Ordbok.
Da hun skulle ta fatt, ble det en litt større jobb enn hun hadde regnet med. Kvern-ord skulle komme til å fylle nesten fire sider i ordboka – og det var bare et lite utvalg av de 227 sammensetningene hun kunne tatt med.
– Det brettet seg ut en verden jeg ikke visste eksisterte. Når jeg jobber med ordene ser jeg den for meg, sier Runde.
Pass deg for knurren
Kvern er greit definert, som blant annet de to steinene som skurer mot hverandre for å male korn, eller redskapet du bruker til å kverne kjøtt eller kaffe med.
Så begynner utlegningene fra den tida det var vanlig å male korn ved hjelp av en foss. Kvernkallen hadde en viktig funksjon: Stokken sto midt i kvernen og overførte vannkraften som drev hjulet rundt.
Kvernniste var maten du tok med til en lang arbeidsdag. Når du hadde kvernet, kunne du imidlertid kose deg med kverngraut laget av nymalt mel.
Kvernrett fikk du ved tillatelse til å male korn på noen andres kvern. Det fantes et eget rom der folk kunne vente på tur. «På kvernkammerset spelte dei kort eller noen kunne korte tida med skrøner og forteljingar», står det forklart.
Fikk du høre at du hadde kvernhusmål, var du høylytt – kanskje bråkte du like mye som kvernen, eller snakket som om du skulle overdøve den.
Kvernknurren skulle du ikke spøke med. Dersom denne vetten eller fossegrimen ikke ble blidgjort, kunne den ødelegge kverningen. Det samme gjaldt kanskje kverntrollet.
Elastisk språk
Det var tydelig at kvernen var en viktig del av livet.
– Kvernordene sier mye om kulturhistorien vår, sier Runde.
– Disse ordene var levende for bare et par generasjoner siden. Men språket følger praksis; når bruksområdene blir borte, forsvinner ordene også. Vi glemmer at de ordene vi bruker nå dermed speiler en svært liten del av det norske språket.
Nå jobber hun med preposisjonen «under». Den kommer nok til å ta noen måneder den òg.
