Ett land – mer enn hundre språk

Filippinene er en språklig gullgruve, men mange filippinere vet ikke selv hvor mange språk det er i landet.

Publisert
Consuelo Paz (Foto: June Taguiwalo)
Consuelo Paz (Foto: June Taguiwalo)

Filippinene

Filippinene er øyrepublikk i Sørøst-Asia, og består av 11 hovedøyer og over 7000 mindre.

Filippinene har en av de raskest økende befolkninger i verden. Landet hadde ved folketellingen i 2000 76,5 millioner innbyggere (beregnet til 86,2 millioner innbyggere i 2004).

Landet plages av relativt hyppige naturkatastrofer som vulkanutbrudd, jordskjelv og tyfoner i tillegg til en menneskeskapt økologisk forringelse av miljøet. Naturforholdene med de mange øyene gjør befolkningen svært blandet, men størstedelen er av malayisk opprinnelse.

Landet er det eneste overveiende kristne land i Asia (foruten Georgia, Armenia og Kypros), dog med en muslimsk minoritet i sør.

Kilde: Store norske leksikon

Det hersker en viss forvirring om hvor mange språk Filippinene har.

I følge Det store norske leksikon er det 90 språk i landet. Norsk Wikipedia oppgir at det snakkes 120 språk der, mens den engelske versjonen oppgir 171 filippinske språk.

En liten spørrerunde blant folk i Manila, ga ofte dette svaret: Vi har ikke så mange språk, men vi har veldig mange dialekter.

Consuelo Paz har vært språkforsker på Filippinene i mer enn en kvinnealder. Hun vet også hvor mange språk det er i landet.

- Det er 105 språk på Filippinene, og de tilhører den austronesiske språkfamilien. Det kan også være 110, for det er fem språk som er uavklart, om de er språk eller dialekter.

Paz forteller at tallet 170 kommer fra en gammel studie gjort av amerikanske misjonærer, som brukte andre klassifikasjonsmetoder enn det som er vanlig i dag.

Språk og makt

- Hvorfor kaller filippinere språkene for dialekter?

- Det har bakgrunn i at amerikanerne og spanjolene, som koloniserte Filippinene i til sammen fire hundre år, ikke brydde seg om å lære eller kartlegge de lokale språkene, forklarer Paz.

- Amerikanerne kalte våre språk for dialekter, og det sitter fortsatt igjen i dag, i hvordan folk omtaler språkene.

Filippinene var spansk koloni i perioden 1565–1898, deretter amerikansk koloni fram til andre verdenskrig.

- Riktignok dokumenterte spanske munker noen av språkene våre og lærte seg dem. Deres motiv var å kristne Filippinene, og i tillegg gi kirken en maktposisjon mellom de spanske myndighetene og folket. Da er det en fordel å kunne språket, sier Paz.

- Amerikanerne hadde en annen taktikk. De hevdet at bare gjennom det engelske språket kunne filippinerne trekkes ut av sin egen kulturs gjørme og få innført demokrati.

- Men dette handler jo også om kontroll. Når de valgte å bruke begrepet dialekt om språkene, ligger det noe mindreverdig i det. Det filippinerne snakket var ikke på nivå med språk.

Å forstå seg selv

Consuelo Paz (Foto: June Taguiwalo)
Consuelo Paz (Foto: June Taguiwalo)

I dag er filippinsk og engelsk offisielle språk på Filippinene, men det finnes 14 andre språk som har mer enn én million brukere. Noen av de 105 filippinske språkene er veldig små, og en håndfull er utrydningstruet.

På sekstitallet da Paz var nyutdannet lingvist, lå hovedfokuset på utforskning av landets språk.

- Vi stilte spørsmålet: Hva snakker folk?

- Og vi hadde et voldsomt driv, reiste over hele Filippinene og samlet inn data. Snakket med informanter og kartla språket deres. Jeg jobbet med fonetikken i til sammen 30 språk. Trangen til å dokumentere var veldig stor, forteller Paz.

Deretter begynte systematiseringsarbeidet. Språkforskerne kategoriserte, sammenlignet og skrev om språkene.

- Formålet var å forstå mer av oss selv, og å spre kunnskap om oss selv til oss selv.

Språkforbud på skolen

Etter hvert gikk Consuelo Paz over i språksosiologien.

- Jeg ble opptatt av hvorfor enkelte grupper blir marginalisert – ut fra et lingvistisk perspektiv.

- For eksempel for folk som står tiltalt i retten, kan hele rettsaken bli en uforståelig tenniskamp, der ballen spretter fra advokat til advokat, uten at de forstår spillet.

Paz la derfor fram forslag for domstolene at de må bruke lokale språk i retten, når de tiltalte ikke mestrer språket domstolene normalt bruker: engelsk.

Koloniherrene gjorde sitt for at henholdsvis spansk og engelsk skulle være styringsspråk og skolespråk. Og i et selvstendig Filippinene, fra 1946, fortsatt lokale myndigheter praksis og holdninger om at filippinske språk ikke var godt nok.

Helt fram til 1980-tallet fikk ikke filippinske barn lov til å snakke det lokale eller det nasjonale språket på skolen. Heller ikke i friminuttene var det lov å snakke morsmålet. Det måtte snakkes engelsk, ellers fikk de bøter.

- Alt på Filippinene var ikke bra nok, alt utenfor var bedre. Men hvilket språk du snakker, endrer holdningene dine, forklarer Paz.

Engelsk oftere enn filippinsk

Fortsatt foregår mye av undervisningen fra barneskole til universitet på engelsk.

- Privatskoler kan selv velge sitt skolespråk, forteller Paz. - Og da velger de oftest engelsk som hovedmål, men med et obligatorisk kurs i filippinsk. Offentlige skoler kan velge mellom de to språkene, og bruker gjerne begge. De lokale språkene blir bare brukt som støttespråk.

Professor emeritus Even Hovdhaugen, som har forsket på flere små språksamfunn i Stillehavet og Sør-Amerika, kjenner godt igjen de problemstillinger Consuelo Paz tar opp.

- En ting er at det er så mange ubeskrevne språk hvor vi mangler basale ting som ordbøker, grammatikker og lesebøker som er nødvendige for at de skal bli skolespråk.

- En annen og vel så viktig ting er at foreldrene tenker mer på sine barns framtidige yrkesmuligheter og hvilket språk de vil komme lengst med i skolen og arbeidslivet enn på å dokumentere deres tradisjonelle språk som ofte har en begrenset eller ingen bruksverdi utenfor landsbyen og den nærmeste omegn, sier Hovdhaugen.

Språklånere

Etter en lang karriere på University of the Philippines Diliman, er Consuelo Paz teknisk sett pensjonist. Men i en alder av 80 år er hun fortsatt aktiv som språkforsker. Hun jobber som konsulent og har flere prosjekter på gang. Det ene er en ordbok om det offisielle språket filippinsk.

Filippinsk er basert på det største språket tagalog. Men filippinsk er mer enn som så, mener Paz.

- Akkurat som vi har utviklet vår egen dialekt av engelsk, har de ulike språkene tilført noe til filippinsk. Dette er ennå ikke anerkjent eller kartlagt, forklarer Paz, som ser det som sin oppgave å gjøre noe med den saken.

- Filippinere er språklånere. Og fordi filippinsk er et lingua franca – et hjelpespråk - blir det tuklet mye med. Vi låner fra spansk og engelsk. For eksempel er det mange spanske ord i filippinsk, og alle tall og datoer sies på engelsk.

Filippinerne er heller ikke så nøye på språkgrensene. Det er ikke uvanlig å høre en setning som starter på tagalog og slutter på engelsk, ispedd spanske ord.

Ett barn – fem språk

Consuelo Paz (Foto: June Taguiwalo)
Consuelo Paz (Foto: June Taguiwalo)

De aller fleste filippinere snakker mer enn ett språk. Angela på 17 år er et typisk eksempel på språkmektigheten som preger øyriket.

Angela snakker cebuano som er språket på øya hun bor, hun snakker filippinsk og engelsk i skolen og når hun treffer folk fra andre steder på Filippinene. Og hun snakker ilocano, som er språket der faren kommer fra, og skjønner i tillegg bikol fordi familien hennes har slektninger som snakker dette språket.

- Min erfaring er at barn kan lære fem språk samtidig uten store problemer, sier Paz.

- Opp til fem-seks års alderen er ikke språk et problem, så avtar evnen. Men at evnen til å lære språk blir mindre har psykologiske årsaker. Barna blir rett og slett mer selvbevisste.

Consuelo Paz har selv en brokete språkbakgrunn. Hennes bestemor var engelsk og hadde stor språklig innflytelse på familien.

- Vi snakket bare engelsk hjemme, og jeg kunne ikke det lokale språket før jeg var seks år. Men da lærte jeg det av naboungene, samtidig som jeg lærte et annet språk av hushjelpene våre. Så innen jeg var sju, snakket jeg tre språk flytende, forteller Paz.

Men selv om morsmålet er engelsk, har hun publisert all sin forskning på filippinsk.

- Vårt fokus var nasjonalt og lokalt, vi skulle lære om oss selv.

Ut av landet

- Filippinene er en gullgruve for språkforskning, mener Paz.

Dette er Even Hovdhaugen helt enig i:

- Siden det er så mange språk er det også behov for mange lingvister.

Både Hovdhaugen og andre kollegaer ved Universitetet i Oslo har gjort grunnleggende dokumentasjon av små og delvis truete språk i Salomonøyene og Tokelau. 

- Det er ofte en stor spennvidde i det de lokale språksamfunn ønsker av oss språkforskere. Jeg har vært med på å skrive den første skolegrammatikk på tokelauisk, som er et lite polynesisk språk. Og jeg er også medforfatter av den første samling av julesanger utgitt på et annet lite polynesisk språk i Salomonøyene; vaeakau-taumako.

Consuelo Paz er skuffet over at dagens språkforskere ser ut av landet.

- Mitt inntrykk er at det bare er koreansk og japansk som gjelder nå, og at det foregår lite forskning på filippinske språk.

- På mange måter er filippinerne fortsatt ikke et folk. Det er lite som forener oss. Kulturelt og språklig sett har vi et voldsomt mangfold. Språk kan ikke skilles fra kultur. Forstår man språket, forstår man kulturen, mener Paz.

- Derfor var arbeidet vi gjorde så viktig. Og det er fortsatt mye som må gjøres.

Mer informasjon:

Nettside med språkprøver fra filippinske språk