Slik driver politikere utenomsnakk

Politikere blir bedre og bedre til å snike seg utenom kritikk og unngå å forholde seg til motargumenter, og ofte uten det blir oppdaget av den utrente lytteren. En professor i retorikk forteller hva du skal holde øye med.

Publisert
George Bush og Anders Fogh Rasmussen i 2006. (Foto: The White House)
George Bush og Anders Fogh Rasmussen i 2006. (Foto: The White House)

Visste du

I april 2008 ble en intern kokebok om pressehåndtering lekket fra Miljøverndepartementet.

Ifølge Christian Kock inneholdt boken blant annet instrukser til embetsmennene om å forsyne statsråden med «forslag til tre universelle svar som statsråden vil kunne bruke til å besvare alle spørsmål» – eller med andre ord: gi en illusjon om at statsråden har svart selv om han faktisk ikke har gjort det.

 

Når man skal selge et budskap uten argumenter

Politikere har en særlig strategi for å selge oss velgere et budskap som mangler solide argumenter: De kan snakke underforstått. På den måten kan vi alle sammen se betydningen av budskapet selv om det aldri er blitt formulert konkret.

Kock gir to konkrete eksempler i sin artikkel i Rhetorica Scandinavica:

1) Ifølge professoren var mange amerikanere positive overfor USAs invasjon av Irak fordi de hadde inntrykk at det var en eller annen forbindelse mellom Iraks president Saddam Hussein og angrepet på USA 11. september 2001. Politiske kolleger har siden forsvart George Bush og lagt vekt på at presidenten aldri har påstått at det var en forbindelse mellom Hussein og terroren i USA.

Det har han ikke heller, men prøv å se hvordan Bush i en tale til de politiske kollegene i Kongressen i 2003 kommer med underforstått antydninger, uten at han teknisk sett sier at Saddam Hussein er terrorist:

«Før 11. september trodde mange at man kunne kontrollere Saddam Hussein. Men kjemiske substanser, dødbringende virus og skjulte terroristnettverk er ikke lette å kontrollere. Forestill dere de 19 flykaprerne med andre våpen og andre planer – denne gang utstyrt av Saddam Hussein.»

2) Her har Dansk Folkeparti (DF) gjort en tilsvarende manøver.

I 2008 raste en debatt om hvorvidt kvinner skulle ha lov å bære slør i en rettssal. DF rykket blant annet inn annonser i dagsaviser med et bilde av en kvinnelig dommer kledd i burka, over slagordet «Gi oss Danmark tilbake». Slagord og bilde antyder at alle dansker er på samme side, og at muslimer har tatt over Danmark, men den sier det ikke direkte.

Ifølge Kock gjør den underforstått betydningen at Dansk Folkeparti slipper å komme med argumenter, i motsetning til hvis det hadde valgt å skrive: «Vi har ikke Danmark lengre», «Danmark er blitt tatt fra oss» eller «muslimer har stjålet Danmark».

– Hvis en politisk debattant ønsker at publikum skal innta et synspunkt som mange ikke er enige i, så er det en fordel hvis publikum ikke er bevisst om hva han gjør. Kan man få sin diskutable synsmåte antatt uten å angi grunner for den, er det å foretrekke, men det fungerer altså best hos mottakere som ikke oppdager at det er hensikten, mener han.

 

Derfor er de beste eksemplene fra høyrefløyen

Videnskab.dk har bedt Christian Kock forklare hvorfor samtlige eksempler på manipulerende politisk kommunikasjon i den vitenskapelige artikkelen er hentet fra politikere fra høyre side av den politiske linjen.

Professoren understreker at det ikke skyldes at andre politikere holder seg på matten.

– Politikere fra alle partier gjør det. Nyrup-regjeringen gjorde det også. Men den sittende regjeringen gjør det mye mer profesjonelt og effektivt. Nyrup-regjeringens kommunikasjonsjuks var ofte amatørmessig og gjorde bare at man skjøt seg selv i foten – som for eksempel i forbindelse med bruttoskatten, som man prøvde å selge som om den ikke var en skatt, men et «arbeidsmarkedsbidrag». Det var så opplagt at det var med på å gjøre mange velgere mistenksomme overfor sosialdemokratenes skattepolitikk – og det lider partiet fremdeles under.

– Dessuten er politisk kommunikasjon og debattjuks blitt langt mer systematisk og profesjonalisert etter 2000, blant annet takket være de mange spindoktorene og politiske kommentatorene, som for øvrig i høy grad er den samme personkretsen. Og det er det særlig de sittende regjeringene som har dratt nytte av.

– Endelig kan man si at det alltid er spesielt relevant å holde kritisk øye med den til enhver tid sittende regjeringen, særlig når den sitter på et solid flertall, hevder Kock.

 

Du kjenner kanskje den tomme fornemmelsen man kan sitte igjen med når en politiker har svart på et kritisk spørsmål:

«Hva i all verden sa han egentlig? Svarte han i det hele tatt på kritikken? Han ser fornøyd ut, så kanskje jeg bare har vært uoppmerksom eller misforstått noe underveis. Politikk kan jo være innviklet.»

I så fall er du ikke alene. Mange – selv profesjonelle kommunikasjonsarbeidere som journalister – blir lurt, og konkluderer med at de nok har fått et godt svar når politikeren i virkeligheten har lagt et røykteppe over samtalen.

Politikere blir trent i å avspore samtaler, og det blir bare mer utbredt å forsøke å lure intervjueren. Det mener Christian Kock, som i årevis har analysert politiske diskusjoner og debatter.

Kock er professor ved Avdeling for Retorikk, Institutt for Medier, Erkendelse og Formidling på Københavns Universitet.

– Vi har ikke foretatt noen statistisk opptelling, men det er vårt klare inntrykk at det er en omseggripende epidemi i den politiske debatten å ikke svare på de kritiske argumentene og spørsmålene som stilles.

–  Det er en uting som gjør at beslutningsgrunnlaget vårt som velgere simpelthen ikke er godt nok lengre, sier Kock.

Politikere slipper for lett

En grunntanke innen retorikk er at argumenter skal legges tydelig fram og diskuteres, slik at vi borgere kan ta kvalifisert stilling til hvilken politikk og hvilken politiker vi liker best.

Det står i grell motsetning til den politiske virkeligheten i dag, hvor mange blir trent i å avslutte debatten med innstudert budskap  og i å vise 100 prosent tiltro til at man har den riktige holdningen uansett kvaliteten av motargumentene.

– Det er dårligere enn vi har fortjent, og det kan politikerne ganske enkelt ikke være bekjent av. Noen må holde øye med dem, slik at de ikke slipper for lett, mener Kock.

Ekstrem manøver

Retorikkprofessoren satte seg fore å finne ut hvordan politikerne konkret sniker seg unna et ubehagelig spørsmål. I artikkelen «Fornuftig uenighed» i tidsskriftet Rhetorica Scandinavica beskriver han de mest populære grepene.

Politikere kan velge å tie fullstendig. Manøveren ble tatt ut i det ekstreme da integrasjonsminister Birthe Rønn Hornbech i 2008 nektet å svare på spørsmål om en overhaling hun hadde fått av statsminister Anders Fogh Rasmussen.

Strategien er risikabel fordi den kan gi unødig mye omtale, slik saken om overhalingen også viste.

– Det fungerer sjelden godt, for det er for påfallende, konstaterer Kock.

Tre populære strategier

Derfor vil politikere som regel heller forsøke å få det til å virke som om de besvarer de kritiske spørsmålene. Når politikere vil lure spørsmålsstilleren – av noen kalt spin – bruker de særlig tre populære taktikker. Politikere kan:

1. Ignorere argumentet og si noe som ikke har noe med saken å gjøre.

Dansk Folkepartis Ulla Dahlerup skrev i 2003 et innlegg i Weekendavisen som kritiserte regjeringens politikk mot overfiske.

Hun konkluderte med hjelp fra tre fiskebåtskippere at fiskere kaster ut for mange fisker som kunne være spist, at man kunne justere en fiskers dager på havet etter mengden av fanget fisk, og at biologer bruker dårlige metoder til å måle torskebestanden.

Tidligere matvareminister Mariann Fischer Boel fra Venstre svarte ikke på noen av de tre punktene, men i stedet på et fjerde kritikkpunkt som gikk på at statens embetsmenn er «maktsyke paragrafryttere».

– Selv om at tonen hos Dahlerup var skingrende og aggressiv, ville nok mange finne det mer interessant at statsråden hadde forholdt seg til de tre andre punktene. Kanskje har statsråden gode svar, og det er dem velgerne trenger, mener Kock.

Anders Fogh Rasmussen, tidligere statsminister i Danmark, nå generalsekretær for NATO, fotografert i 2008 under World Economic Forum i Davos i Sveits. (Foto: World Economic Forum / Wikimedia Commons, se lisens her)
Anders Fogh Rasmussen, tidligere statsminister i Danmark, nå generalsekretær for NATO, fotografert i 2008 under World Economic Forum i Davos i Sveits. (Foto: World Economic Forum / Wikimedia Commons, se lisens her)

2. Svare på en forvrengt utgave av argumentet

Tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen blir av fagfolk ansett for å være en mester i retoriske knep.

Et av yndlingsvåpnene hans som statsminister var å referere et argument slik at det fikk en annen betydning enn det hadde fra avsenderens side.

Et eksempel stammer fra krisen etter Jyllands-Postens offentliggjøring av en rekke Muhammed-tegninger i 2005. Fogh Rasmussen fikk kritikk for å ha feiloversatt et kritisk brev fra ambassadører fra elleve muslimske land.

Kritikernes poeng var at Fogh Rasmussen avslo å gå i dialog ved feilaktig å lese brevet som et krav om å trekke Jyllands-Posten for retten.

Fogh Rasmussen svarte på kritikken med «så er det noen som har sagt at man kunne ha oversatt brevet på en annen måte». Og videre: «Men jeg vil gjerne si at oversettelsen av brevet er (…) mindre vesentlig. For selv et ikke-rettslig inngrep overfor Jyllands-Posten er ikke mulig i vårt system.»

Kock kaller sitatet et «subtilt eksempel» på en snedig svarstrategi. Det viser hvordan en politiker fordreier et kritisk argument og svarer på en nyfortolket versjon i stedet for på den opprinnelige.

Kritikerne mente at brevet skulle ha vært oversatt annerledes, ikke at det kunne oversettes annerledes. Og kritikerne mente ikke at brevet krevde inngrep mot Jyllands-Posten, men at statsministeren skulle gå i dialog med ambassadørene.

Ifølge professoren blir manøveren best beskrevet med Piet Heins ord: «At dutte folk en mening på, hvis vanvid alle kan forstå».

3. Avvise motargumentet blankt uten å gi en grunn til det

Strategien har vist seg å være effektiv mot intellektuelle debattanter, slik George W. Bush viste det i sin valgkamp i 2000, mot demokratenes presidentkandidat Al Gore.

Gore beskyldte Bush for å ville «spend more money on tax cuts for the wealthiest 1 percent than all of the new spending that he proposes for education, health care, prescription drugs, and national defense, all combined».

Den kanskje litt tunge formulering i den første live-debatten på TV fikk Bush til å utbryte at Al Gore brukte «fuzzy math», altså rotet rundt med tåkete tall som ingen kunne holde styr på.

Bush fikk stor suksess med vendingen, og han gjentok den flere ganger i løpet av valgkampen: «It’s fuzzy math. It’s to scare dem … The man’s practicing fuzzy math again … all this Washington fuzzy math … I can’t let the man continue with fuzzy math.»

En stor del av mediedekningen kom til å dreie seg om Bushs nye uttrykk, og på den måten lyktes det å gi et svar som avviste Gores kritikk uten at Bush presenterte et egentlig motargument.

Skitne knep gjør politikeren sterk

De tre grepene gjør politikernes glatte som såpestykker, og ifølge Kock er de ekstremt effektive. Ikke bare slipper politikerne å svare på ubehagelige spørsmål; de vil faktisk også stå sterkt i diskusjonen.

– Alle de tre strategiene brukes daglig av politikere og andre debattanter, men det er bare sjelden motparten eller journalisten klarer å gripe fatt i det og gjøre det tydelig.

– Derfor antar en vesentlig del av velgerne uten tvil at debattanten har svart tilfredsstillende på motargumentet og dermed avvæpnet det, og det forklarer hvorfor disse strategiene er så utbredte, konkluderer Kock.

Politisk forsvar bør være som på universitetene

Kock ergrer seg over «den framherskende tendensen i politisk journalistikk» – at verken journalister eller kommentatorer forholder seg til politikerens argumenter og ikke krever svar, men i stedet forholder seg til hvor gode de er til å drive med spin eller vurderer den taktiske bakgrunnen for politikernes holdning til en sak.

Han kaller det «dårlig retorikk» å se stort på argumentene.

Professoren mener i stedet at politiske diskusjoner ideelt sett bør være som et forsvar for en ph.d.-avhandling i den akademiske verden.

– At forfatterne kan svare skikkelig på kritiske spørsmål er en avgjørende del av kvalitetstesten og en lakmustest for om argumentasjonen er god nok.

– Hvis vi som borgere skal kunne ta stilling til saker, må vi kunne veie argumentene opp mot hverandre og høre svarene. Det er ikke nok at politikerne sier en masse godt om sin egen politikk, konstaterer han.

Han oppfordrer alle rundt politikerne til å lære å avkode juksesvarene.

– Journalister, borgere og de som underviser på alle nivåer må bli mer bevisste på dette, slik at vi kan gripe fatt i det og gjøre noe med det. Demokrati og medborgerskap krever skikkelig debatt og skikkelige svar, slik at vi kan finne ut av om vi kan være uenige på en litt mer fornuftig måte.

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Referanse og lenker

Christian Kocks profil (KU)

Finn artikkelen «Fornuftig uenighed» under Publikasjoner på Christian Kocks hjemmeside

Rhetorica Scandinavica