Hvordan babyer lærer to språk samtidig

Hvordan kan språkløse smårollinger lære to tungemål med helt ulik setningsoppbygging? Tonefall og trykk på ordene viser vei i kaoset.

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

Det er ille nok å skulle lære seg ett språk fra bunnen av.

Hvordan skal den lange strømmen av stavelser fra foreldrenes munn deles opp i ord? Og hvordan skal rekka av ord få riktig mening?

Tidligere forskning har vist at de små hodene kjenner igjen mønster i setningene vi sier. Noen av orda går igjen veldig ofte. Dette er typisk preposisjoner (som i, på, bak, med, til), artikler (en, et, det, den) og pronomen (jeg, han, seg).

I norsk, italiensk, spansk og mange andre språk kommer disse mye brukte orda ofte før substantiver som hus, eple, ball, pappa eller London. Barna vil møte hvert av disse substantivene sjeldnere, og ofte stå overfor ukjente substantiver.

Men her kan de vanlige orda som på, den og sin hjelpe. Forskning tyder nemlig på at ungene bruker de vanligste ordene som signaler, som forteller at det kommer et substantiv etterpå.

Orden i bablet

I ett forsøk ble italienske småbarn utsatt for en strøm av tullespråk som inneholdt vanlige og mer uvanlige ord. Det viste seg at barna delte opp bablet i biter med et vanlig ord først og et uvanlig et etterpå.

Men hva skjer når barnet ikke bare skal lære ett språk, men to, og de to språkene har helt ulike mønster?

Det er dette forskerne Judit Gervain og Janet Werker har prøvd å finne ut av.

Vi skal Tokyo til

Smårollinger som for eksempel har mamma fra Norge og pappa fra Japan, står overfor en skikkelig utfordring.

Mønsteret vanlig ord + sjeldent ord gjelder nemlig mest for såkalte VO-språk. Det er språk hvor verbet kommer før objektet i setningene. Typiske slike språk er engelsk, fransk og norsk.

Men i tungemål som japansk, tyrkisk og farsi er alt snudd på hodet. Dette er eksempler på såkalte OV-språk, hvor objektet kommer før verbet.

I disse språkene er også sammenhengen mellom vanlige og uvanlige ord omvendt: Det uvanlige ordet kommer før det vanlig ordet. Mens vi i Norge sier ”til Tokyo” sier japanerne ”Tokyo ni”, altså Tokyo til.

Hvordan klarer de tospråklige barna å finne orden i kaoset?

Trykk og tone

Etter tester med både ettspråklige og tospråklige sju måneder gamle knøtt tror forskerne de er inne på en del av løsninga. Det finnes nemlig også andre språklige signaler som røper strukturen i setningene.

Trykk og tonefall har også mye å fortelle, skriver Gervain og Werker i siste utgave av Nature Communications.

I VO-språkene, som norsk, bruker vi lenger tid på å uttale det viktigste ordet: ”til Roma”. Og i OV-språkene blir det vesentlige ordet sagt med høyere tonenivå eller med større intensitet.

Undersøkelsene viste at de tospråklige barna var spesielt oppmerksomme på slike tegn i setningene.

Fleksibel evne

- Våre resultater er de første som viser at ved sju måneders alder kan tospråklige småbarn også bruke tonefallet som et signal om ordrekkefølge, skriver forskerne.

De mener dette viser at evnen vår til å lære språk er fleksibel og kan endre seg i ulike miljøer. Det kan også være med på å forklare hvorfor tospråklige barn ser ut til å lære begge tungemål like fort som enspråklige lærer ett.

Ja, kanskje kan denne mekanismen til og med være med gi innsikt i hvorfor tospråklighet ser ut til å være en fordel for evnen til å tenke, spekulerer Gervain og Werker, men foreløpig konkluderer de:

Her trengs det nok mye mer forskning!

Referanse:

J. Gervain og J. F. Werker, Prosody cues word order in 7-month-old bilingual infants, Nature Communications, 14. februar 2013.