Tenk deg at hundre 40-år gamle snusere bruker en boks om dagen. Ingen av dem røyker. Hvor mange i en slik gruppe vil typisk dø på grunn av snusen før de fyller 70 år? Hadde det vært lettere å svare på spørsmålet hvis du leste deg opp på offentlig helseinformasjon om snus først?

Vel, antageligvis ikke. I et nytt forskningsarbeid finner vi nemlig klare tegn på at norske myndigheters snusinformasjon i praksis kan gjøre deg mindre opplyst. De fleste overvurderer snusens farer allerede i utgangspunktet - og det offentliges informasjon gjør vondt verre.

Må være forståelig og klart

Vi trenger at offentlige myndigheter opplyser om helsefarer. Bedrifter har liten interesse i å fortelle oss når varene deres forårsaker sykdom og død. Tobakksindustrien er det grelleste eksempelet – de kjente godt til faren for avhengighet og kreft samtidig som de brukte store ressurser på å benekte og så tvil om de samme farene utad.

Men for at offentlig helseinformasjon skal være et ekte korrektiv må informasjonen være både fokusert, troverdig og tilrettelagt målgruppen. Ikke minst må man utforme budskap slik at det når de som trenger det og blir forstått på riktig måte. Folk har begrenset med tid og oppmerksomhet, og ikke alle har samme bakgrunn for å forstå kompliserte faglige spørsmål og statistiske utlegninger. Informasjonen må oppleves relevant og viktig, være forståelig og klart, og fremstå som troverdig og etterrettelig.

Vi kan se om informasjonen fungerer

Vi vet allerede mye om hvordan god informasjon om risiko skal utformes. Blant annet har den britiske legeforeningen og amerikanske FDA sammenfattet lærdom om dette fra en rekke fagfelt. Et av de viktigste poengene her er trolig at det ikke fins garantier: Vil du være sikker på at informasjonen gjør folk mer opplyst, er du nødt til å undersøke om dette skjer i praksis. En tekst kan for eksempel være faglig korrekt, og virke tydelig og klar for fagfolk og byråkrater på et felt, men allikevel feile fullstendig når den leses av de vi ønsker å nå.

I et nytt forskningsarbeide foreslår vi en ny og enkel metode som kan hjelpe oss å undersøke nettopp dette: Folk har en oppfatning fra før som kan være feil, og vi ønsker å måle hvordan de endrer oppfatning etter å ha fått mer informasjon.

Kjernen i ideen er svært enkel: Hvis folk har en feiloppfatning om for eksempel helsefare som bør rettes opp må du vite hva den sanne risikoen trolig er. Be en gruppe mennesker anslå denne risikoen uten å få noe informasjon. Del menneskene tilfeldig inn i ulike grupper som får lese hver sin informasjonstekst, og be dem deretter anslå risikoen på nytt. Dermed kan du måle hvordan folk justerer gjetningene sine i praksis.

Hvis en tekst overbevisende dokumenterte den sanne risikoen ville alle som fikk den oppgi riktig svar i andre runde. I praksis vil ikke dette skje, men vi kan undersøke om den drar folk i riktig retning: Ser vi at de som overvurderer risikoen justerer den ned, mens de som undervurderer den justerer opp? Og hva skjer med gjennomsnittlig feil i forhold til «fasiten»? Blir folk i snitt bedre informert?

Testet metoden med offentlig snusinformasjon

For å prøve ut metoden i praksis tok vi offentlig snusinformasjon og rekrutterte 228 studenter ved Universitet i Oslo til et eksperiment. Vi kunne se allerede før eksperimentet at den offentlige informasjonen ikke fulgte retningslinjer for god risikokommunikasjon, men hvordan ville de fungere i praksis?

Studentene ble bedt om å anslå hvor mange snusere og dagligrøykere som ville dø av tobakksbruken sin før de var 70 år, og de fikk vite at det var pengepremier til de som kom nærmest anslag fra Folkehelseinstituttet. Dette var en naturlig fasit siden det er disse norske myndigheter baserer seg på, og dermed er det disse tallene informasjonen burde forsøke å informere om.

To av de tre tekstene var fra offentlige myndigheters nettsteder og gjaldt risikoen ved snusbruk, mens den tredje var et intervju fra Aftenposten med en forsker som beskrev sigaretter som dynamitt og snus som kinaputter og to personer som var uenig i dette bildet.

Overvurderte dødsrisikoen for snus

Resultatene var interessante og avslørte klare forskjeller i hvordan tekstene påvirket folks anslag. De fleste overvurderte grovt dødsrisikoen for snus allerede første gang de ble spurt: Med utgangspunkt i Folkehelseinstituttets rapporter anslo vi at rundt 2,3 prosent av snusbrukere vil dø av ulike typer kreft utløst av snus.

Gjennomsnittsanslaget fra studentene, derimot, var at hele 17,3 prosent av snusbrukerne ville dø av snus, og blant de som fikk offentlig helseinformasjon økte gjennomsnittsfeilen (avstand fra fasit) med 40-50 prosent.

 Blant de som leste avisartikkelen om dynamitt-røyk og kinaputt-snus, derimot, falt gjennomsnittsfeilen med 37 prosent. Dette til tross for at de som leste offentlig informasjon i snitt vurderte dette som mer troverdig, ny og interessant, forståelig og oppklarende informasjon enn avisleserene oppfattet avisartikkelen.

Alvorlige resultater

Disse resultatene er alvorlige, da de tyder på at norske myndigheters informasjon om snus forverrer folks feiloppfatninger når det gjelder dødsrisiko. All tobakksbruk innebærer risiko, men Folkehelseinstituttets egne tall anslår at dagligrøyking (20 om dagen) tar livet av rundt 16 prosent og slik sett er nesten åtte ganger så dødelig som snus. Dette er svært viktig informasjon å nå ut til sigarettrøykere med.

Interessant var det også at den offentlige helseinformasjonen om snus også økte folks risikoanslag når det gjaldt sigaretter, men i mindre grad (10-20 prosent). Dette var derimot en sterk effekt av avisartikkelen, der gjennomsnittsfeilen i forhold til sigaretter økte med 52 prosent. Dette viser ytterligere hvor viktig det er å måle hvordan informasjonen påvirker mottageren og tenke nøye gjennom hvilke oppfatninger man ønsker å påvirke og måle dette i praksis.

Bør prøve ut metoden i større skala

Et par poeng er på sin plass til personer i forvaltningen som skulle være interessert i å ta i bruk metoden: Vi ønsket først og fremst å undersøke om den var gjennomførbar og i stand til å påvise forskjeller i effekten av ulike tekster.

Der vi brukte studenter burde myndighetene bruke tilfeldige befolkningsutvalg, eller storrøykere som særlig trenger informasjon om den unødvendig store risikoen de utsetter seg for ved å røyke istedenfor å snuse eller bruke enda mindre skadelige «damp-apparater» (e-sigaretter). Der vi målte kortvarige endringer i anslag rett etter å ha lest en tekst, burde kanskje myndighetene be folk anslå på nytt (på nett eller SMS) en uke eller måned i etterkant av å ha mottatt informasjonen for å måle mer langvarige påvirkninger.

Å videreutvikle metoden i slike retninger og prøve den ut i praktisk arbeid hadde vært spennende, og vi blir gjerne med på jobben.

Helt til slutt er det også verdt å nevne at internasjonale fagfeller uttrykte klar skepsis til “fasitsvarene” fra Folkehelseinstituttet som vi la til grunn for snus, og mente disse var overdrevet høye i lys av internasjonal fagkunnskap. Når Folkehelseinstituttet nå har blitt bedt av Helse- og omsorgsdepartementet om å oppdatere sin rapport fra 2014 om helserisikoen for snusbruk, er dette noe som burde reflekteres over. I tillegg håper vi at erfaringene fra dette eksperimentet kan bidra til å bedre kommunikasjonen av de oppdaterte risikoanslagene rapporten kommer frem til.