Det er store forskjeller på språkferdighetene til barn på to og et halvt. Noen har mange ord og bruker dem hele tiden, mens andre har få eller ingen ord, eller lager seg helt egne som bare de selv og de nærmeste forstår.

Det er helt normalt at barn er forskjellig i denne alderen, men kan et begrenset språk skape problemer for barnet i samspill med andre?

I det såkalte Stavanger-prosjektet, som har fulgt barn fra barnehagen til femte klasse, har barnehageansatte vurdert barnas verbale språkbruk i tre måneder fra de var 2,5 år. I tillegg har de vurdert hvor mye barna var med i lek og i språkaktiviteter som for eksempel sang i små grupper sammen med voksne.

• Les også: Tre triks for å synge bedre med barn

Nå har Elisabeth Brekke Stangeland skrevet doktorgradsavhandling basert på Stavanger-prosjektet. Hun har funnet ut at de 10 prosent mest språksvake barna er mindre med på slik lek og aktiviteter.

Over 1000 Stavanger-barn med

To ansatte i barnehagen fulgte, uavhengig av hverandre, med på barnet og registrerte det de så. I skjemaet de fylte inn, kunne de gradere språkferdighetene til barna i mestrer, mestrer delvis, klarer med litt hjelp og klarer ikke med hjelp.

– Dette er ikke en test som gir øyeblikkskunnskap om barnet, men observasjoner over tid, sier Stangeland.

Språkferdigheter definerer hun som de samlede evnene til å kommunisere med andre, både det å forstå ord og setninger, og det å bruke dem til å kommunisere med.

En tenkt situasjon der språket kan skape problemer for et barn i lek, kan være når et annet barn sier «legg bamsen i sengen, så henter jeg puta imens», skisserer Stangeland. 

– Hvis barnet ikke har god nok språkforståelse, er det vanskelig å være med på slike avtaler i leken. 

Den nye forskningen viser at sammenhengen mellom språk og sosial funksjon synes å være et generelt fenomen, mener Stangeland.

Barna som skårer lavest, har ikke nødvendigvis språkvansker. 

– Det kan for eksempel bare skyldes en forsinket språkutvikling. Uansett ser vi at de kan få problemer med å komme inn i lek med andre barn og bli værende i leken.

– Store forskjeller

I den siste av tre studier i avhandlingen til Stangeland undersøkte hun hva som kjennetegner leken til de som skårte lavt på språk-kartleggingen.

Her var det store forskjeller mellom barna. Bare 11 prosent av de barna som hadde de dårligste språkferdighetene, lekte med andre barn, mens 88 prosent av de språksterke gjorde det. 

– Det er en veldig stor forskjell, og hvis man tenker seg at det er i lek og samspill at språk læres og utvikles, så kan du også tenke deg at de som har et sterkt språk får et videre utviklingsforsprang.

Kunnskapen fra forskningen hennes er viktig for at allmennpedagoger i norske barnehager skal kunne gi barn som trenger det hjelp og støtte tidlig, og for å forhindre at noe som starter som en utfordring, utvikler seg til å bli en vanske, står det i et sammendrag fra Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger, der Stangeland har tatt doktorgraden. 

I en av de andre studiene i avhandlingen fant hun ut at jentene skåret høyere på språkferdigheter enn guttene gjorde, og de var også mer med på språkaktiviteter. Slike aktiviteter kunne for eksempel være å se på billedbøker sammen med de voksne i barnehagen eller ha sangleker med rim og rytme. 

• Les også: Hva skjer med jenter og gutter i kjønnsnøytrale barnehager?

Men det var større forskjeller guttene seg imellom enn det var mellom kjønnene. Likevel:

– Min konklusjon her er at vi må tenke på aktiviteter som fenger guttene også, med utgangspunkt i det de er interessert i og opptatt av, slik at guttene også blir en del av språkaktivitetene i barnehagen, sier Stangeland til forskning.no.

Bør se hele mennesket

Nina Rossholt er førsteamanuensis på institutt for barnehagelærerutdanningen ved universitetet OsloMet. Hun har forsket på det fysiske språket hos de yngste barna – for eksempel hvordan personalet tolker barn når de gråter når de ikke har lyst til å smake på maten de får servert.

Hun tror ikke det er mulig å sette inn et spesifikt tiltak for å hjelpe barn som snakker lite, inn i lek og aktiviteter.

– Det handler mer om hvordan personalet er til stede i hverdagen. Hvordan de ser hvert barn og deres kvaliteter og hjelper til hvis leken stopper opp, særlig i den alderen, sier hun til forskning.no.

– Personalet må se hele mennesket og ikke bare lytte til ordene. Kroppen har også et språk og kanskje er det barnet som snakker minst, veldig flink til noe annet – for eksempel er kjempegod fysisk, sier hun.

– I leken ute må personalet delta og være en språkhjelp.

• Les også: Barn lærer mye av å bli tullet med

Rossholt mener det er viktig å huske på at barn på to og et halvt fremdeles er veldig små, og at det er naturlig at de har et ulikt tempo og ulik språkutvikling.

– Jeg synes det blir feil hvis vi skal å sette en norm for språk denne alderen og gjøre de som ikke sier så mange ord, til en case som har et problem. 

– Kanskje det er bedre hvis vi normaliserer ting og sier at alle er ikke like, slik man kanskje gjorde mer før. Hvis målet er å minke sosial ulikhet, er det vel så viktig å arbeide med normaliseringsmakten i samfunnet og til dels i barnehagen, sier hun.

Trenger bemanning nok

Hun tror fokuset på hva barnehager må bli bedre til, kan gjøre personalet litt matte. Diskusjonen om vi har tilstrekkelig bemanning i barnehagene til å få til alt, er relevant også i denne saken, mener hun. 

– Både ute og inne må de være mange nok slik at de har mulighet til å være der det trengs.

For det er grunnleggende, og noen ganger krevende aspekter ved det å være menneske vi snakker om her.

– Det å tåle den andre og ville den andre vel – det er noe som alle aldersgrupper sliter med – det er grunnleggende for måten vi lever i verden på. Alle kan ikke være venner og like hverandre hele tiden.

– Dette er ikke noe spesifikt for to og et halvt-åringer. Det gjelder oss alle. Dette er et problem for femtiåringer også! 

– Ekskluderingsprosesser starter i barnehagen, og vi slutter aldri å jobbe med dette. Det må vi jobbe med hele tiden. Men det er jo en av de pedagogiske hjørnesteinene å jobbe med vennskap. Dette avhenger også av personalet. De bør være empatiske og til stede i barnas liv, sier Rossholt.