V-stil gjorde menn til «lopper»

Skihoppere er blitt små og tynne etter at de gikk over til V-stilen. I mediene framstår de som eksempler på en ny og motsetningsfylt maskulinitet, sier idrettsforsker. 

Publisert
Skiflyging. (Foto: iStockphoto)
Skiflyging. (Foto: iStockphoto)

Gyset er der. Men ellers kan vi seere sitte trygt og godt i sofaen når skihopperne under vinter-OL setter ut fra toppen av de bratte bakkene.

En gang var denne idrettsgrenen dominert av de såkalte skikkelige mannfolk, noe som vil si høye, muskuløse og atletiske typer. Men en ny hoppstil, V-stilen, endret idealene for mannlige skihoppere.

– Den nye skiteknikken er en fordel for skihoppere som er mindre og tynnere. Det har for eksempel medført en del debatt om anoreksi i sporten, noe som tidligere har vært ansett for å være en jentesykdom.

Det forteller professor Gertrud Pfister, som forsker i kjønn og idrett ved Institutt for Idrett på Københavns Universitet.

Pfister har undersøkt hvordan mediene omtaler de to legendariske tyske skihopperne Martin Schmitt og Sven Hannawald, som fra slutten av 1990-tallet har vunnet massevis av sølv- og gullmedaljer.

Undersøkelsen hennes viser at dagens hoppere rommer motsetningsfylte former for maskulinitet, og at det er et stort press på dem i mediebildet, noe som ifølge de samme mediene har resultert i psykiske lidelser.

Bak undersøkelsen ligger en kvalitative tekstanalyse, hvor kildene er samtlige artikler om skihopp publisert mellom 1998 og 2004 i utvalgte tyske medier som for eksempel Der Spiegel.

Lengre hopp

Skihopp var tidligere en folkelig idrettsgren i de nordiske landene. Eliten besto av store, sterke menn, men på 1980-tallet utviklet svensken Jan Böklöv en ny måte å hoppe på.

Skihopping i Canada i 1905. (Foto: Library and Archives Canada, se lisens her.)
Skihopping i Canada i 1905. (Foto: Library and Archives Canada, se lisens her.)

I stedet for å hoppe med parallelle ski, spredte Böklöv ut beina i en V-form og oppdaget at han på den måten kunne hoppe ti prosent lengre.

På begynnelsen av 1990-tallet hadde V-stilen fått så stor utbredelse at parallellstilen forsvant, og den typiske kroppen for en skihopper forandret seg til å være tynn og spinkel.

Det førte også til bedre prestasjoner, mer mediedekning, en ny tenåringfanskare og mye sponsorpenger, noe som igjen har medført et større psykisk press på skihopperne.

Pfister forteller at mediene dels har brukt kjælenavn som «leder-ørnen», «luftens konge» og «himmelens mester» om Martin Schmitt og Sven Hannawald, noe som peker i retning av at hopperne blir sett på som helter og våghalser.

Andre kjælenavn som «loppe» eller «sanglerke» leder ikke akkurat tankene i retning det klassiske mannsidealet.

Avhengig av å se bra ut i mediene

Skihoppernes utseende og vekt tar i det hele tatt mye plass i mediene, og utøverne bidrar selv til denne tendensen ved for eksempel å fortelle om hvilke skjønnhetsprodukter de bruker.

Idrettsforskeren forklarer hvorfor utøverne spiller med:

– Det å være toppidrettsutøver krever mye penger. Man kan ikke, som før i tiden, arbeide om dagen og trene om kvelden, så man er nødt til å få støtte av sponsorene.

En skihopper i Calgary, Canada. (Foto: Morgan Goodwin, se lisens her).
En skihopper i Calgary, Canada. (Foto: Morgan Goodwin, se lisens her).

Utøverne lever så å si av imaget sitt, som dels krever prestasjoner og dels et utseende som tiltaler fanskaren som blant annet består av tenåringsjenter.

Pfister forklarer at utviklingen i medienes framstilling av skihoppernes maskulinitet på den ene side følger den generelle utviklingen i samfunnet.

På den andre siden eksponerer mediene utøvernes utseende og privatliv som aldri før, og på den måten fungerer «luftens konger» og «sanglerker» som en slags ekstreme eksempler på hva en mann også kan være i dag.

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Lenker

Gertrud Pfisters profil