Taktikeren Egil Olsen

Drillo satte norsk fotball på kartet og etterlot en tung arv til de som kom bak. Nå er flere av de lange pasningene byttet ut med spill gjennom midten.

Publisert

Det har blitt sagt og skrevet mye om den norske spillestilen i både inn- og utland. Noe er positivt og mye er negativt.

Vi har blitt kritisert for å spille destruktiv fotball, for kun å slå langt og for å prioritere det defensive. I Danmark er ”Drillo” visstnok et skjellsord.

Vitenskapelig fotball

Til tross for kritikken står Egil Olsen som den suverent mest suksessfulle og innflytelsesrike fotballtreneren i norsk landslagshistorie.

Hvorfor har landslaget prestert så mye dårligere i perioden etter Olsens tid som landslagstrener?

Kjetil Haugen, professor i logistikk ved Høgskolen i Molde, bruker spillteori på fotballen.

I artikkelen “The Norwegian Soccer Wonder” argumenterer han for hvorfor en slik svingning er en naturlig del av landslagets prestasjoner.

Artikkelen i Scandinavian Sports Studies Forum diskuterer også Olsens fotballfilosofi.

La oss først se på prinsippene som ga Drillo legendestatus blant norske fotballsupportere.

Forsvar er det beste angrep

Egil Olsen gjorde en empirisk analyse i sitt avsluttende år ved Norges Idrettshøyskole. Han ønsket å finne ut hvordan spillet som ledet fram til en scoring var sammensatt.

Konklusjonen var at over halvparten av de scorede mål kommer etter færre enn tre trekk/pasninger.

Nøkkelen til et vellykket angrep er altså å vinne ballen i gunstig posisjon og kontre raskt. Dette impliserer at forsvaret spiller en avgjørende rolle for å score mål.

Disse enkle prinsippene skulle bli svært definerende for Olsens taktiske stil:

”Balansen i motstanderens forsvar bestemmer vår taktikk. Når vi møter et forsvar i ubalanse, eksempelvis rett etter ballen er vunnet, har vi større gjennomslagskraft. Vi forsøker å fullføre angrepet raskest mulig..”  Use of match analysis by coaches. Olsen, Larsen, 1995

Lange baller

Når motstanderens forsvar er i balanse skal ballen slås langt, dermed kan ikke Norge kontres ved tap av ballen på midtbanen. Dette eliminerer motstanderens mulighet til å utnytte ubalansen i vårt eget forsvar.

Å miste ballen i ugunstig posisjon er derfor en dødssynd, og her ligger mye av forklaringen på kritikken mot spillestilen.

Man skal unngå pasninger i bredderetning, pasninger til midtbanespillere som er dekket opp og pasninger bakover. Det som da står igjen er lange baller mot hodesterke spisser eller pasninger i bakrom for løpssterke spisser.

Gjennomsnittlig poeng per kamp for landslagstrenere frem til 2001. Egil Olsen er i en egen klasse.
Gjennomsnittlig poeng per kamp for landslagstrenere frem til 2001. Egil Olsen er i en egen klasse.

I kamper hvor det er store ferdighetsforskjeller mellom spillerne på lagene er dette en effektiv måte å nøytralisere motstanderen på.

– Vi ser på resultatene at Norge presterer mye bedre mot høyere rangerte lag enn mot lag på vårt eget nivå, sier professor Kjetil Haugen.

– Alle små nasjoner har en grunnleggende fordel i at det stilles mindre krav til skjønnheten i spillet. Når dagen er slutt, handler alt om resultater, og tilskuerne er villige til å tilgi manglende finesse når laget går av banen som vinnere.

Faller på eget sverd

Hvordan kan dette knyttes til landslagets synkende prestasjoner? La oss følge Haugens resonnement.

Egil Olsen introduserer en streng og enkel spillestil, som viser seg å være effektiv, og Norge presterer på et høyere nivå enn tidligere. Motstanderne legge merke til det norske systemet og iverksetter mottiltak.

Det er nemlig en smal sak å kontre Olsens taktikk.

Ved å slå lange baller selv, eliminerer det andre laget Norges muligheter til å vinne ballen i farlige posisjoner. Begge lag blir redusert til å slå lange baller over midtbanen og det laget som har de beste enkeltspillerne vil trolig vinne.

Som oftest er ikke det Norge.

Har Egil Olsen gjort Norge en bjørnetjeneste ved å overprestere med en (relativt) kortsiktige løsning? Kritiske røster vil ha det til at utviklingen i norsk fotball har stagnert og at Olsen har mye av skylden for det.

– Nei det vil jeg ikke si, tvert i mot, ler Hauger.

– Drillo utrettet mirakler med landslaget. Det er knapt nok noen som har vært så banebrytende for norsk idrett, kanskje med unntak av Marit Breivik.

Å hoppe etter Wirkola

Da Olsen ledet det norske landslaget på 1990-tallet, presterte våre helter langt over forventningene. Vi kvalifiserte oss til to av våre tre eneste verdensmesterskap (vi spilte VM i Frankrike i 1938) og var periodevis rangert blant de beste lagene i verden av FIFA.

Denne epoken i norsk fotball skapte høye forventninger til norske prestasjoner internasjonalt, og ble en vanskelig målestokk for de etterfølgende landslagstrenerne.

Først ut var Nils Johan Semb som ikke greide å få laget kvalifisert til VM i Japan og Sør-Korea i 2002.

Han måtte tåle mye kritikk, men ble i stillingen gjennom den påfølgende kvalifiseringen til EM 2004. Norge tok andreplass i gruppen (bak Danmark), men ble slått ut av Spania i playoffen. Semb valgte da å gå av som landslagssjef.

Åge Hareide forlot Rosenborg til fordel for landslaget, og ble mannen som tok over etter Semb.

Under Hareide vant Norge sine seks første kamper, men også han fikk en tung tid i Drillos skygge. Under kvalifiseringen til VM 2006 endte Norge nok en gang som gruppetoer og måtte bite i gresset mot Tsjekkia i playoffen.

Da vi heller ikke greide å kvalifisere oss til Europamesterskapet to år senere (hvem kan glemme Myhres keeperspill mot Tyrkia?) valgte Hareide å gi seg 8. desember 2008. Norge hadde da gått et helt år uten en eneste seier.

Den perfekte stormen

Kjetil Haugen har tro på at Drillo kan ta Norge til EM.
Kjetil Haugen har tro på at Drillo kan ta Norge til EM.

Året er 2011 og Norge ligger svært godt an i kvalifiseringen til Europamesterskapet 2012. Den neste kampen på programmet er mot Danmark, en av de krasseste kritikerne av den norske spillestilen.

– Det nåværende landslaget er ikke det samme som 1990-tallets Drillos´. Defensivt er det mye likt, men offensivt spilles det med mer frihet. Flere av de lange pasningene er byttet ut med spill gjennom midten. Norge virker mer mainstream nå, sier Haugen.

Hvis Norge vinner er det en stor seier for norsk fotball, foruten å være et viktig steg mot kvalifisering, og ikke minst for Olsen selv.

Dessuten har vi et ess i ermet: Det danske folk krever at landslaget deres spiller kreativ og vakker fotball.

Slike forfengeligheter bryr ikke bønda fra nord seg om.

Referanse:

Kjetil K. Haugen; The norwegian soccer wonder; Scandinavian sport studies forum; vol. 1; 2010, ss.1–26.