Snøen er slalåmkjørernes verste fiende

Friksjonen mellom skiene og snøen er viktigere for slamlåm-suksess enn luftmotstanden.

Publisert
Snøen er den største utfordringen for slalåmløperne. (Foto: Colourbox)
Snøen er den største utfordringen for slalåmløperne. (Foto: Colourbox)

Forskjellen på gull og sølv i de olympiske slalåmrennene var ofte bare noen få hundredeler av et sekund.

Derfor er utøverne opptatt av å finne ut hva som skiller suksess fra fiasko.

En ny artikkel i tidsskriftet Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports kan kanskje gi noen svar.

Skiløper har to hovedfiender: luftmotstanden og friksjonen mellom ski og snø. Og mye tyder på at snøfriksjonen er det største problemet.

Snøen er den største utfordringen

– Studien vår viser at bare omkring 15 prosent av løpernes energitap i storslalåm kan tilskrives luftmotstanden, og det innebærer at resten må tilskrives friksjonen mellom skiene og snøen.

– Denne friksjonen er spesielt stor når skiløperne svinger, forteller en av forskerne bak studien, professor Matej Supej fra universitetet i Ljubljana, Slovenia. 

Forskerne har brukt ekstremt følsom GPS-teknologi i studien, og professor Hans-Christer Holmberg, fra det Nationale Vintersportscentrum ved Mittuniversitetet i Sverige, forteller det gjør det mulig å vise hvor stor betydningen av de to faktorene har.

– Tidligere har vi kunnet måle løpernes tid ved start, slutt og et par ganger underveis. Men med denne teknologien kan man måle løpernes posisjon hele veien. Vi kan måle farten inn og ut av svingene, på forskjellige deler av løype, og dermed forholdet mellom kroppsposisjon og fart, forklarer Holmberg.

GPS-teknologi viser forskjellen

Forskerne har allerede tatt i bruk teknologien til detaljerte analyser av eliteroere og langrennsløpere.

– Når vi forsker på langrenn, kan vi gjøre forsøk i laboratoriet. Men i alpint må man ut i terrenget, sier Matej Supej.

Forskerne har testet ni skiløpere fra det svenske landslaget i forskjellige kroppsposisjoner i en vindtunnel. På bakgrunn av disse testene har forskerne laget en modell som kan overføres til løypene.

Ved hjelp av GPS-teknologien kan løpernes kroppsposisjon hele tiden sammenlignes med opplysningene om luftmotstanden.

– Når vi kjenner kroppshøyden, kan vi regne ut hvor mye som løpernes energitap som kan tilskrives luftmotstanden, forklarer Supej. – Det kan vi trekke fra løpernes samlede energitap, og da kan resten av energitapet tilskrives friksjonen mellom ski og snø.

Sammenkrøpet posisjon gir lav bevegelsesfrihet

Hvis man bare står nedover en bakke på flate ski, så er friksjonen veldig liten og det kan ifølge Supej ikke forklare energitapet.

Den helt sentrale faktoren er den måten løperne styrer skiene gjennom portene.

– For å redusere luftmotstanden må man innta en svært sammenbøyd posisjon, hvor du ikke kan bevege kroppen like godt. Det innebærer at du heller ikke kan styre skiene optimalt, sier Supej.

Viktigere å styre skiene riktig

– Studien viser at man i slalåm og storslalåm bør fokusere på å styre skiene slik at man reduserer snømotstanden, snarere enn å innta en kroppsposisjon som reduserer luftmotstanden, sier Supej.

– Det kan løperne gjøre ved å bruke den teknikken man kaller «carving», hvor man lar skiene skjære ned i snøen i stedet for å la dem skrape mot snøen. Selv om løperne i studien hadde gode muligheter for å bruke denne teknikken, viste det seg likevel at friksjonen mellom snø og ski var den altoverskyggende faktoren.

Betydningen av de to faktorene er mer likt fordelt i Super-G og utfor, men også her er det viktigste å styre skiene optimalt.

Korteste vei er ikke den raskeste

Så slalåmdisiplinene handler altså ikke bare om å få fart på skiene og finne den korteste veien mellom portene. Faktisk viser forskning at man kommer raskere ned hvis man tar en liten omvei.

– Hvis du velger en linje som er for direkte, må du foreta skarpe svinger, og da kan du ikke bruke carvingteknikken. Ved å velge mykere kurver kan du beholde farten, sier Supej.

– Hvis du for eksempel ser på den amerikanske alpinisten Ted Ligety, som fire ganger har blitt World Cup-vinner i storslalåm, så er han nettopp en ekspert på  myke svinger.

Den høyeste farten er ikke alltid en fordel

Selv om målet er å bevege seg med så stor fart som mulig, er det ifølge Supej og Holmberg noen partier hvor alpinistene må velge en uheldig teknikk fordi farten er for høy.

– Løperen med den raskeste sammenlagttiden er ikke alltid raskest i alle faser av løpet. Derfor kan løperne måtte senke farten i passasjer hvor portene står veldig tett.

Referanser:

M. Supej mfl: Aerodynamic drag is not the major determinant of performance during giant slalom skiing at the elite level. Scandinavian journal of medicine & science in sports 2013 (DOI: 10.1111/sms.12007). Sammendrag

K. Hébert-Losier, M. Supej, H.C. Holmberg: Biomechanical Factors Influencing the Performance of Elite Alpine Ski Racers. Sports Medicine desember 2013 (10.1007/s40279-013-0132-z). Sammendrag

M. Supej, R. Kipp, H.-C. Holmberg: Mechanical parameters as predictors of performance in alpine World Cup slalom racing. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports 2011 (DOI: 10.1111/j.1600-0838.2010.01159.x) Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.