En profesjonell syklist må hvile, spise riktig og være helt klar dagen etter. Her er Team Sky-rytteren Chris Froome under årets Tour De France. (Foto: Reuters)
En profesjonell syklist må hvile, spise riktig og være helt klar dagen etter. Her er Team Sky-rytteren Chris Froome under årets Tour De France. (Foto: Reuters)

- Profesjonelle syklister lever som munker

Syklistene lever og ånder for sporten sin på en måte som minner om munkens liv i klosteret. Dansk forskning forsøker å forklare hvorfor doping ikke blir oppfattet som syndig.

Om avhandlingen:

«Cykelsport og doping – mellem myte og virkelighed»

Kristian Rasmussens forskning er en sammenligning av religion og sykkelsport, i to deler.

1) En «ekstern» del, hvor Rasmussen analyserer kampen mot doping siden 1998, hvor hele Festina-laget måtte trekke seg ut av Tour de France på grunn av misbruk av epo. Han trekker paralleller til den religionshistoriske retorikken om å drive ut det onde som en form for kjetteri og Adam og Eva som blir kastet ut av Paradis etter å ha spist av Kunnskapens tre; et forsøk på å lure seg til guddommelighet.

2) En «intern» del, hvor han ser på sykkelsporten innefra. Rasmussen sammenligner sykkelsporten med religiøs livsførsel ved å trekke paralleller til blant annet middelaldermunkenes levemåte.

Profesjonell sykling er mer enn en livsstil. Det er nærmest en religion.

Det hevder forsker Kristian Rasmussen, som er i gang med en ph.d.-avhandling hvor han sammenligner syklistenes hverdag og livssyn med det religiøse universet.

Og likhetene er slående.

– Syklister lever i askese og utsetter kroppen for piner som er en parallell til religiøs lidelsestenkning. De lever nærmest i sølibat før store løp og har en avholdenhet som minner om munkens religiøse liv, mener Rasmussen.

Doping gir udødelighet

En munk føler at han gjør gode gjerninger, og  underkaster seg gjerne allverdens piner. Han presterer for å komme til himmelen. Det samme gjør syklister, og det kan være en forklaring på at det år etter år kommer fram at noen av dem har brukt doping, mener Rasmussen.

– I dette perspektivet oppfattes ikke doping som syndig, men som et middel til å komme nærmere guddommeliggjøringen av seg selv. I det moderne samfunnet, hvor vi har droppet tanken om livet etter døden, handler det om å bli udødelig i dette livet. Å skrive sin egen biografi gjennom å vinne for eksempel Tour de France, sier Rasmussen, som er cand.mag. i historie og religion.

De religiøse parallellene gir også en mulig forklaring på hvorfor sykkelverdenen kan leve så løsrevet fra omverdenen når det kommer til synet på bruk av doping.

– Når religioner blir angrepet utenfra, lukker de seg sammen om seg selv, og slik er det også her. Taushetens lov. Moralkodeksen blir angrepet, og man svarer med å lukke seg inne.

– De har levd med dobbeltidentitet, særlig siden Festina-skandalen i 1998. Man ser det tydelig med Bo Hamburger, Bjarne Riis og Jesper Skibby: De har levd med den paradoksale blandingen av imøtekommenhet og lukkethet, mener Rasmussen.

Drevet av dedikasjon og lidenskap

Rasmussen har blant annet intervjuet 40 profesjonelle og halvprofesjonelle syklister. Deretter har han brukt det sosiologiske og religiøse sporet for å forklare syklistenes verdenssyn.

Forskningen hans viser at selv om syklistene kjemper for en slags guddommeliggjøring, så er det misvisende å si at de er drevet av storhetsvanvidd.

– Syklister er ydmyke og kjenner til de ofrene som kreves. Det er dedikasjonen og lidenskapen som er det bærende elementet. Jeg har selv spilt på landslaget i håndball, så jeg kjenner idretten på dette nivået. Jeg synes vi var veldig dedikerte, men da jeg sammenlignet oss med syklister, kunne jeg se at vi var amatører, sier Rasmussen.

En dag full av faste bedetider

Rasmussen forteller at håndballspillere og fotballspillere kan gå på byen en gang imellom, selv om de er midt i en sesong, eller kanskje bruke en ettermiddag på å spille golf.

En profesjonell syklist må hvile, spise riktig og være helt klar dagen etter. Hele dagen er – som munkens dag – tilrettelagt etter faste «bedetider».

– De vet hvor mange ganger de kan gå på byen etter sesongen for å være klar igjen i sesongstart. Og etter byturen må de opp og presse kroppen igjen. Det er virkelig en forskjell sammenlignet med håndballverdenen. Det har vært en øyeåpner, konstaterer Rasmussen.

Hjelperytter som disipler

Syklistene lider seg gjennom tilværelsen fordi de nyter å leve helt ute på kanten av det kroppen kan greie, og det kan føre til at de noen ganger oppnår ekstatiske tilstander. Den tidligere syklisten Brian Holms biografi heter «Smerten Glæden».

Lidenskap og lidelse henger sammen i syklistens verden, noe den også gjør språklig og religionshistorisk. Et eksempel er ifølge Rasmussen uttrykket «the passion of Christ», som spiller på både lidenskap og lidelse.

Brian Holm var hjelperytter for blant andre Bjarne Riis på det tyske laget Telekom. Nettopp hjelperyttere, som kjører for at andre kan vinne, er en annen parallell mellom sykkelsport og religion.

– Hjelperyttere vet tidlig at det er det nivået de har, og at de ikke når lenger. De vil for eksempel aldri vinne et stort løp som Tour de France. I stedet skriver de seg inn i en form for disippeltenkning.

– De tjener herren på laget, lever av det og får seiere i mindre løp. De forfølger egne ambisjoner som syklister, men må ofre seg for nummer 1 på laget for å nå målet sitt og rykke opp i hierarkiet, forklarer Rasmussen.

Ofret for åpen skjerm

Karrieren til Bjarne Riis – fra toppen av Tour de France-tronen og til fallet i 2007, da han fortalte hele verden at han haddebruk det forbudte stoffet epo – er ifølge Rasmussen enda en sykkelhistorie med opplagte religiøse trekk.

Rasmussen ser Riis som vår tids store syndebukk for sykkelsportens svakheter.

– Riis blir først opphøyet til idol, som Job i Det gamle testamente: en rik mann som skapte en formue. Og så kommer syndebukktenkningen og hugger av hodet ham, sier forskeren.

– Riis ble ofret som bot for en større synd. Ofringen ser man blant annet i dokumentaren «Tavshedens Pris» hvor han blir ofret for åpen skjerm, selv om det på det tidspunktet ikke var noen positiv dopingprøve. I gamle dager satte man folk i gapestokk, her bruker man skjermen. I et moderne samfunn burde vi ikke tenke slik. Vi er uskyldige til annet er bevist, selv om Riis senere har innrømmet alt, mener Rasmussen.

Nyansene må fram

Saken mot Riis var med på å sette Rasmussen i gang med avhandlingen, fordi han «ble opprørt over at man gikk så hardt til verks i forfølgelsen av syklister». Men han understreker at avhandlingen hans ikke er et forsvar av doping.

– Jeg savner nyansene i debatten. Så vidt jeg kan se er det nå to verdener: En verden av sykkelsport på den ene siden og kampen mot doping på den andre. Frontene er harde, og jeg ville gjerne skape mer forståelse gjennom en mulig forklaringsramme.

– Kanskje kan økte innsikten gi en mer nyansert oppfatning av sykkelsporten, sier Rasmussen.

Ærgjerrighet og ambisjoner

Ifølge den tidligere profesjonelle syklisten Bo Hamburger er Kristian Rasmussens sammenligning mellom syklister og munker svært presis.

– Det er helt klart noe i dette. I sykkelkretser snakker man om at man lever som en munk og om alt man velger vekk. Man er avholdende for å oppnå noe, og det er den eneste grunnen til at man gjør det. I bunn og grunn er det for å oppnå resultater. En munk føler vel også at han får noe ut av det, sier Hamburger.

Han mener imidlertid at sammenligningen bare gir en del av forklaringen på hvorfor syklister bruker doping.

– Det er riktig at det ene bringer med seg det andre, for har man først sagt A, må man også si B etter hvert som det går mer ærgjerrighet og ambisjon i det. De to tingene er koblet sammen, men det er likevel to forskjellige ting som driver det. Dopingen er et tilvalg, ikke et fravalg. At det blir en livsstil, er noe annet, mener Hamburger.

Avhandlingen «Cykelsport og doping – mellem myte og virkelighed» skal være ferdig i løpet av vinteren.

Doping i sykkelsport

Doping har alltid vært en del av profesjonell sykkelsport. På 1960-tallet sa den store mesteren Jacques Anquetil at man selvfølgelig brukte doping, ikke minst i forbindelse med verdens største sykkelløp, Tour de France.

Gjennom tidene har rytterne puttet i sag alt mulig for å holde seg på toppen. En annen legendarisk mester, Eddy Merckx, spiste en biff om morgenen før en hard etappe. Andre har brukt stoffer som stryknin. Frem til 1960-tallet var det normalt at rytterne rundet byens barer og blant annet drakk konjakk før de ga seg i kast med et stort fjell. Men da en overdopet Tom Simpson i 1967 døde på vei opp Mont Ventoux – hans siste ord skulle etter sigende ha vært «Put me back on my bike» – begynte det omfattende stoffmisbruket å vekke motstand.

Siden har dopingmisbruket fortsatt, mer og mer i det skjulte. I dag er epo, bloddoping, veksthormoner og anabole steroider trolig de mest utbredde dopingformene.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanser:

Kristian Rasmussens artikkel «Bjarne Riis – idol og syndebuk»

Kristian Rasmussens artikkel «Jagten på det imaginære onde»

Powered by Labrador CMS