Før de olympiske vinterlekene i Vancouver i Canada offisielt kunne settes i gang, måtte man først gjennom den tradisjonelle åpningsseremonien.

En av de viktige tradisjonene i dette ritualet er avgivelsen av den olympiske eden.

Eden avgis av en av de olympiske sportsutøverne på vegne av samtlige OL-deltakere. Han eller hun sverger blant annet på å følge reglene og holde seg unna ulovlige preparater. Siden 1972 har også dommerne skullet avgi et tilsvarende løfte.

Og nettopp det er et av elementene som er med på å gjøre de olympiske lekene til den særlige begivenheten som det er for de fleste utøverne og tilskuere.

– Ved normale sportsbegivenheter, for eksempel ved det nylig overståtte EM i håndball, avgir man jo ikke slik et løfte. Her gjør man det rett og slett for å signalisere at OL ikke bare er en rekke av konkurranser.

Det sier Klaus Kjøller, som er førsteamanuensis i retorikk og politisk kommunikasjon ved Københavns Universitet.

– Nei, det er noe helt spesielt. Eden understreker det verdimessige, og det at lekene har en opphøyd status, sier han.

Mer enn en sportslig seier

– Det er et ledd i å få løftet lekene opp i en høyere sfære. Man prøver å signalisere at det ikke handler om penger, men snarere er en tverrpolitisk, mellomfolkelig ideologisk bevegelse.

– Man vinner ikke bare en konkurranse; man vinner noe som er i overensstemmelse med høyere verdier, slik at hver seier blir mer enn bare enn sportslig seier, sier han.

Den olympiske eden eksisterte også ved de antikke olympiske lekene, men ble først gjeninnført i de moderne olympiske leker ved OL i Antwerpen i 1920.

Her ble eden avgitt av den belgiske svømmeren, fekteren og vannpolospilleren Victor Boin. Siden har også dommerne fått en ed, noe som så dagens lys ved sommer-OL i München i 1972.

Kan sammenlignes med legeeden

Kjøller mener at man kan sammenligne den olympiske eden med andre formelle løfter i forskjellige situasjoner i samfunnet, for eksempel legeeden.

– Leger avlegger løftet for å understreke at det utover de formelle reglene også er en særlig ånd og noen særlige verdier de må følge. Det er en seremoni hvor man overfor seg selv og andre binder seg til å gjøre noe, sier han og sammenligner det også med ekteskapsløftet:

– Man lover noe, dels overfor systemet, dels overfor familie og venner og ikke minst overfor hverandre. Det er altså også en måte å si til omgivelsene at man er forpliktet, og det binder på en helt spesiell måte, forklarer han.

– Hadde man bare signert noen papirer og sendt dem av gårde, hadde man ikke vært like moralsk og psykologisk forpliktet. Det blir mer enn noe man bare gjør uten videre; det blir et spørsmål om liv eller død frem for bare kald business. På den måten forplikter løftet maksimalt, sier han.

Kan ikke være kontroversielt

Ifølge Kjøller er det viktig at de verdiene løftet inneholder, skal være de høyeste og beste og dermed verdier som alle kan være enige om. Hvis løftet blir for politisk eller på andre måter kontroversielt, kunne det innvirke negativt på den statusen løftet gir de olympiske lekene.

– Forutsetningen for å få den effekten om at lekene blir hevet opp som noe særlig edelt, er at man ikke propper løftet med propaganda, eller at noen skal slås i hodet med det. Det ville svekke kampen.

Den olympiske eden er blitt endret to ganger, siden man første gang hørte den i 1920. Første endring var i 1960, da en linje om å forsvare de forskjellige landenes ære ble endret, slik at ordet «land» ble erstattet med «lag». Andre gang var i 2000, da en passasje om doping og stoff ble skrevet inn.

– Det er et godt eksempel på et skritt vekk fra noe kontroversielt. Passasjen om landene kunne jo tas som støtte til nasjonalisme og ideen om at noen nasjoner er bedre enn andre, sier Kjøller.

Ifølge ham er det viktigste imidlertid at løftet gis.

– Hver gang det blir gitt løfte ved seremonien, og man har god opplevelse, blir oppfatningen av OL som en opphøyd begivenhet styrket, det er det overhodet ingen tvil om, sier han.

Den olympiske eden

Slik lyder den olympiske eden for henholdsvis utøverne og dommerne i dag (på engelsk):

In the name of all the competitors I promise that we shall take part in these Olympic Games, respecting and abiding by the rules which govern them, committing ourselves to a sport without doping and without drugs, in the true spirit of sportsmanship, for the glory of sport and the honour of our teams.

In the name of all the judges and officials, I promise that we shall officiate in these Olympic Games with complete impartiality, respecting and abiding by the rules which govern them, in the true spirit of sportsmanship.

Lenke:

Klaus Kjøllers profil