Mindre variasjon kan gi bedre maratontider

Selv de beste maratonløperne kan forbedre tidene sine ved å prioritere kreftene sine bedre.

Publisert
Ifølge den australske forskeren Simon Angus kan de beste maratonløperne kanskje løpe enda raskere hvis de løper med jevnere belastning. Her verdensrekordholder Wilson Kipsang Kiprotich. (Foto: Wikimedia Commons)
Ifølge den australske forskeren Simon Angus kan de beste maratonløperne kanskje løpe enda raskere hvis de løper med jevnere belastning. Her verdensrekordholder Wilson Kipsang Kiprotich. (Foto: Wikimedia Commons)

Verdensrekorder i maraton

Menn: Wilson Kipsang (Kenya). Tid: 2:03:23. Sted: Berlin 2013.

Kvinner: Paula Radcliffe (UK). Tid: 2:15:25. Sted: London 2003.

En ny australsk studie peker på at løperne bak de fantastiske verdensrekordene på distansen i 2008 og 2011 kunne ha løpt enda raskere hvis de hadde prioritert kreftene mer jevnt gjennom hele løpet.

Det er den australske forskeren Simon Angus fra Monash University i Melbourne som står bak studien, hvor han ved hjelp av en spesielt finmasket analysemetode har fulgt løpernes tider for hver kilometer – og kontrollert for vind og bakker.

– Når man ser på for eksempel timerekorden i sykling, har rytterne nesten ingen svingninger i bruken av krefter. Det er nærmest en rett linje, forklarer Angus.

– Men de to maratonløperne jeg har undersøkt har signifikante svingninger gjennom løpet. De kunne fått et stort utbytte av en liten investering.

Sykkelforskning viser vei

Det er nemlig vanskelig å teste det den optimale prioriteringen av kreftene i maraton fordi det er veldig vanskelig å løpe under kontrollerte forhold.

Vind, bakker og taktiske overveielser forstyrrer datainnsamlingen.

Derfor har Angus hentet kunnskap fra studier av tidskjøringer på sykkel.

– Syklister presterer best når de bruker samme mengden krefter under hele forløpet, sier Angus.

For store svingninger krever restitusjon

Førsteamanuensis Ernst Albin Hansen fra Institut for Medicin og Sundhedsteknologi ved Aalborg Universitet i Danmark, som selv har forsket på maratonprestasjoner, er enig i at en stabil bruk av energiressursene er optimalt.

Han forklarer at det skyldes at de aller beste maratonløperne hele tiden løper på grensen til hva de klarer.

– Man har to ulike energisystemer. Et med og et uten oksygen. Når man løper maraton med en fart som slår verdensrekorder, ligger man hele tiden og balanserer på en knivsegg mellom de to energisystemene, forklarer Hansen.

– Hvis man presser seg for hardt, må man bruke systemet som ikke bruker oksygen, og det er ikke like effektivt over tid. Melkesyren hoper seg opp og man må senke tempoet for å restituere seg. De svingningene er samlet sett mindre effektive enn å holde en konstant fart like under grensen.

Vanskelig å måle vind blant hus

Det sier seg selv at det er tyngre å løpe i oppoverbakke og i motvind. Derfor har Simon Angus kontrollert for vind og stigninger på ruten.

Ernst Albin Hansen tviler imidlertid på at det er mulig å måle vinden presist nok.

– Vinden kan variere fra minutt til minutt, og det er vanskelig å vite hvor mye det blåser på en gitt strekning. Samtidig er det jo en del bygninger på ruten, så selv om man har vindhastighetene, kan man jo være i le, sier Hansen.

– Det å løpe maraton er ikke som å sykle en enkeltstart. Du må ta høyde for konkurrentene og forsøke å unngå å løpe alene, for da må du ta all vindmotstanden selv.

Hele lag må følge den beste

Simon Angus anerkjenner at vindmotstanden kan annullere gevinsten ved optimal prioriteringen av krefter.

– Utøvere som fokuserer på å slå verdensrekorden bør naturligvis bruke laget sitt i første del av ruten. Men også her handler det om at de andre løperne tilpasser farten sin, slik at den beste kan holde et konstant forbruk av krefter gjennom hele løpet.

Relevant for løpere på alle nivåer

Ifølge Angus er det ikke bare eliteløpere som kan ha noe å hente på å prioritere kreftene.

– Målgruppen for konklusjonene mine er jo de fem–seks menneskene som konkurrerer om verdensrekorden. Men andre studier – riktignok bare med målinger hver femte kilometer – viser at det på alle nivåer er en klar fordel å holde en stabil fart gjennom hele løpet.

Referanse:

Simon Angus: Did recent world record marathon runners employ optimal pacing strategies? Journal of Sports Sciences, Volume 32, Issue 1, 2014, doi:10.1080/02640414.2013.803592.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.