Gullsug danker ut reaksjonære

Ski-VM er rett rundt hjørnet, med nye krav om norske medaljedryss. Det vedvarende sterke gullfokuset kan gjøre oss nordmenn litt mer medgjørlige neste gang nasjonalidretten vår skal revolusjoneres.

Publisert
"Fort, fortere...Fri teknikk er en selvfølge i dagens norske skisport, men slik har det ikke alltid vært."
"Fort, fortere...Fri teknikk er en selvfølge i dagens norske skisport, men slik har det ikke alltid vært."

Det første skirenn

Er vi virkelig skisportens vugge, og når begynte vi å gå på ski i konkurransesammenheng?

Vi må skille mellom ski som bruksgjenstand, og som idrett.

- De eldste ski er funnet i Russland i myrer for rundt 8000 år siden, de var en bruksgjenstand tidlig også i Norge, Sverige, og Finland.

- Man har ikke påvist like gamle skifunn i Alpene, og Nord-Amerika. Når det gjelder idrett, så var det i Norge vi begynte med skirenn, og slik sett kan vi helt korrekt omtales som skisportens vugge, sier idrettshistoriker Matti Goksøyr.

Han mener man må være litt forsiktig med å tidfeste det første rennet eksakt, det ble drevet skirenn i de norske skiløperkompanier på 1700-tallet, men det var i Forsvaret.

- I Tromsø i 1843 var det offentlige skirenn, og dette er de første renn man kjenner til, sier Goksøyr.

Krangel om fristilens far

Svensker, finner og amerikanere har kranglet om hvem som innførte skøyting i langrennssporten.

Finland har en tidlig skøyter i Pauli Siitonen, svenskene har Ola Hassis og USA Bill Koch. Sistnevnte er muligens den som hos folk flest assosieres med innføringen av skøyteteknikken.

Koch stod i sporet med den ene skien, og skøytet med den andre i deler av løypa.

Vi husker ofte Koch kun for skøyting, men glemmer kanskje at han også var en god løper. Koch har sølv på 30 kilometer i Innsbruck-OL i 1976, og bronse på samme distanse i 82-VM i Oslo.

Han vant faktisk også verdenscupen samme år.

Tidlig norsk fristil

Også en nordmann var tidlig ute med å prøve skøytetak, nemlig Johan Grøttumsbråten, en av 1920-åras storløpere med blant annet 3 OL gull.

- Kan han ha skøytet ved en forglemmelse?

- Nei, han skjønte at det var smart å skøyte på harde, flate områder, sier Matti Goksøyr.

VM i Oberstdorf i 1987 var for øvrig det første mesterskap der distanser var inndelt i skøyting og klassisk. 50 kilometeren var i fristil, en distanse nordmenn skulle slite mye med i årene som fulgte.

Når det var fri teknikk, vel og merke. De klassiske milslukerne våre stod fortsatt sterkt i sporet.

I år arrangeres Ski-VM i tsjekkiske Liberec, fra 18. februar til 1. mars, det 48 VM på ski.

Hvem vet hvilke endringer som lurer i framtidas skispor. Rene bakkeløp? Eller kanskje innendørs-VM?

Skisporten har endret seg kraftig de siste to årtiene. Nye teknikker, utstyr og øvelser, deriblant sprint og fellesstarter, har gjort nordmenns hellige nasjonalidrett ganske annerledes enn det opprinnelige - og mer TV-vennlig.

De større og mindre revolusjonene har møtt mye murring fra norsk hold, og eksemplene på konservatisme i norsk skisport er svært mange gjennom historien.

Det har snarere vært regelen enn unntaket at det norske skiforbundet, eller norske representanter i det internasjonale forbundet, har ønsket å sette på bremsene fullstendig.

Alt var jo så mye bedre før, eller? Bare spør de konservative skibedrevitere, dem har vi hatt mange av.

Den norske bakstreverskheten

Norge har i praksis har vært mot det meste av innførte nyvinninger; olympiske vinterleker, stafetter, fellesstart, skøyting (selvsagt) – vi har kranglet om norske og utenlandske treski, norske og utenlandske skifabrikker, natursnø kontra kunstsnø (trekk pusten) – og alpine grener, selv om slalom er et norsk ord.

Men alpine grener var noe kunstig, det…

Professor i idrettshistorie Matti Goksøyr ved Norges Idrettshøgskole ramser opp den norske bakstreverskheten så den nærmest velter brautende ut av i telefonrøret som en diger, klam snøball.

- Jeg har også hørt at det på et tidspunkt var motstand hos enkelte mot maskinell løypepreparering…

Nasjonalromantikk i sportsramme

Nettopp. Da skulle den ubesudlede drømmen om skisport på norsk ha vært noe sånt som dette: Gå rett bortover i ett skispor, med intervallstart i konkurranser. Samlede ski, stilfull diagonalgang, sugende stavtak.

Den ensomme løpers kamp i skogen mot seg selv og naturkreftene – nasjonalromantikk malt i sportsramme.

Nasjonalromantisk bilde av skisporten. (Foto: Colourbox.no)
Nasjonalromantisk bilde av skisporten. (Foto: Colourbox.no)

Men så kan det se ut som om tidene forandrer seg. Det kan altså tenkes at den spøkelsesaktige snøballen smelter, at gammelt gufs renner ut i vårløsningen, mens den moderne eliteidrettens vinnerfokus stadig mer tar over tenkningen.

- Utviklingen innen moderne toppidrett går mot å være mer og mer opptatt av prestasjon. At det blir bare viktigere og viktigere å vinne, gjør at man ikke kan være like tradisjonsbundet i tenkningen.

- For å henge med i toppen i dag, må man følge utviklingen, både hva angår teknikk, fysisk trening og utstyr. Og det er jo ikke bare nordmenn som kan noe om dette. Vi har nok skjønt at vi kan lære noe av andre. Da blir norsk skikonservatisme vanskeligere å praktisere enn i tidligere tider, mener Matti Goksøyr.

Vinne for enhver pris

Professoren anser det for mulig at norsk skisport vil opptre mindre konservativt i en ny situasjon der eksempelvis langrenn skal gjennom endringer i framtida.

Konservatismen i norsk skisport har sine spor. Vi har vært mot det meste. (Foto: Colourbox.no)
Konservatismen i norsk skisport har sine spor. Vi har vært mot det meste. (Foto: Colourbox.no)

- Man får et rasjonalitetsperspektiv på prestasjoner, man vil vinne nær sagt for en hver pris.

- Det ser ut som om vi er villige til å tåle det meste av endringer nå, enten det er snakk om sprintøvelser i flomlys eller jaktstarter, så lenge norske menn og kvinner topper resultatlistene. Men det er ikke godt å vite, ski er fremdeles nasjonalidretten her til lands, fortsetter professoren.

Konservative Fotball-England

Konservatismen innen skisporten er nok et særnorsk fenomen, men idrettskonservatisme i seg selv rammer ikke bare oss. Det finnes eksempler fra andre land som får et sterkt eiendomsforhold til en idrett.

Football is coming home sang engelskmennene før europamesterskapet på hjemmebane i 1996.

Mens skisporten vugge har vært rugget med norsk, kraftig bedrevitersk hånd, har fotballens motstykke vært plassert på de britiske øyer.

- Konservatismen i skisporten kan man tilskrive at vi har regnet oss som opphavslandet for moderne skiidrett, en slags eiendomsrett som i praksis innebærer at vi mener å vite hva som er riktig og egentlig skiløping.

Skøyting har ikke alltid vært populært hos norske skibedrevitere. (Foto: Colourbox.no)
Skøyting har ikke alltid vært populært hos norske skibedrevitere. (Foto: Colourbox.no)

- England har noe av den samme konservatismen i fotball. Det engelske fotballforbundet anså for eksempel at man ikke hadde noe behov for å være med i FIFA, det internasjonale fotballforbundet, og deltok ikke i VM før i 1950. (Det første ble arrangert i 1930, Uruguay, red, anm.)

- De var av og på i de første 50 årene av FIFAs historie. Når de ble med i VM første gang, møtte de virkeligheten og tapte, sier Goksøyr.

Forvalteren av sannhet

Eiendomsforholdet består altså i at man definerer seg selv som forvalteren av den sanne og egentlige. Ikke bare har det gitt seg utslag i sterke holdninger i de nasjonale forbundene, faktisk har også land som Norge og England hatt en sterkere representasjon i besluttende organer innen henholdsvis ski og fotball:

(Foto: www.colourbox.no)
(Foto: www.colourbox.no)

- Norge og de andre skandinaviske landene hadde lenge privilegier i det internasjonale skiforbundet (FIS) som i dag er opphevet. Disse gikk ut på at presidenten og generalsekretær skulle komme fra de skandinaviske landene.

- Likevel klarte vi ikke å vinne fram, stadig raskere skiløpere lot seg ikke stoppe tross den norske bakstreverskheten, forteller Goksøyr.

- I regelkomiteen i det internasjonale fotballforbundet har Storbritannia hatt en overrepresentasjon; altså ved England, Skottland, Wales og Nord-Irland, de har alle representanter der. Slik har de sikret seg retten til å stille hvert sitt landslag i VM. I fotballturneringen i de olympiske leker, stiller Storbritannia derimot med ett lag, sier Goksøyr.

Slutt på gjenstridigheten nå?

Kan det virkelig bli en slutt på bakstreverskheten, gjenstridigheten og forestillingen om at det kun er vi nordmenn som vet hvordan skisport skal bedrives? Skal vi dømme ut fra historien, ville svaret vært et rungende ”Nei.”

I en ikke alt for fjern fortid sørget konservatismen for at vi ble hektet da rykket i skøyterevolusjonen gikk på 1980-tallet. Plutselig hadde ikke Norge de raskeste løperne. Svenskene var mye bedre enn oss.

- Jeg tror det har vært lettere å være innovativ innen skiidrett og annen idrett i Sverige, de har ikke et like tradisjonstungt fokus som vi har hatt. Jan Boklöv, som innførte v-stilen i hopp, hadde aldri vunnet fram i Norge, der det har vært svært sterke meninger om hva som er et godt skihopp, mener Goksøyr.

Nye generajoner skiløpere vokser fram med et helt annet forhold til klassisk og fristil. (Foto: Colourbox.no)
Nye generajoner skiløpere vokser fram med et helt annet forhold til klassisk og fristil. (Foto: Colourbox.no)

Han trekker en parallell til fotballens verden:

- Egil ”Drillo” Olsens stil ville aldri slått gjennom i England, Italia, Spania, slike land som har en voldsomt sterk fotballtradisjon, blant annet med hensyn til hvordan fotball skal spilles.

- Men i Norge hadde han ingenting å tape, vi var og er fortsatt en lilleputt i Fotball-Europa, og slik sett var det lettere for ham å få en aksept for stilen sin, fortsetter professoren.

Slitt i fri

Tilbake i skiløypene; Innføringen av skøyting/fri teknikk-revolusjonen på 1980-tallet kan muligens ses som et slags kroneksempel på norsk gjenstridighet og bakstreverskhet blant norske skibyråkrater og andre bedrevitere.

Både farlig og lite estetisk skulle det visst være…

Norske løpere har helt frem til den nye generasjonens utøvere ofte slitt i friteknikken. Med unntak av eksepsjonelle skøyteeksempler som Thomas Alsgaard, har vi ikke hatt mange ekstreme friteknikere.

Det er i ferd med å endre seg med framveksten av en rekke nye sprintere og flere andre dyktige løpere som Petter Northug (22), Marte Kristoffersen (18) - og Therese Johaug (20), som hittil nok har vært ansett som en bedre løper i klassisk.

- Problemene i skøyting for norske løpere har vel mer eller mindre vært merkbart helt til de siste årene. Nå er vi oppe i teten sammen med de andre toppnasjonene på gode dager, men prestasjonene kan fortsatt svinge kraftig, se for eksempel på Petter Northug, sier Goksøyr.

Hopp for kvinner på programmet

I år arrangeres ski-VM i Tsjekkia, i Liberec. Dette mesterskapet er historisk, fordi det internasjonale skiforbundet for første gang har hopp for kvinner på programmet.

Heller ikke jentenes innpass i hoppsporten har skjedd uten at konservative krefter strittet imot. Her hjemme vil mange huske skiflygningkampen i mediene mellom hopper Anette Sagen og Torbjørn Yggeseth for noen år siden. Sistnevnte var leder av hoppkomiteen i det internasjonale skiforbundet (FIS) i mange år.

Hoppjentene har ved siden av retten til å sette utfor skiflygningsbakker, slåss for retten til å være med i mesterskap.

For liten bredde i toppen, og for høy skaderisiko i skiflygningsbakkene for jentene, var noen av argumentene.

(Foto: Colourbox.no)
(Foto: Colourbox.no)

- Hopp for kvinner er fremdeles en liten idrett, det har det internasjonale skiforbundet kunnet gjemme seg bak. Men nå er det flere nasjoner som har gode hoppere på kvinnesiden, så presset på FIS ble etter hvert sterkere, sier Goksøyr.

- Det er ikke noe i veien for at jenter skal hoppe på ski. De mannlige hoppere har blitt lettere og tynnere, noe som taler for at jenter også av hensyn til størrelsen burde komme godt ut av et skihopp, sier Goksøyr.

Kort om kvinnelangrenn

Går vi noen tiår tilbake i tid, var Norges Skiforbund ikke overraskende også motstander av kvinnelangrenn.

I forkant av 1952-OL i Oslo strittet forbundet mot, men den internasjonale olympiske komité hadde bestemt seg; kvinnene skulle få gå renn.

- Den gangen handlet motstanden mot kvinnelige skiløpere først og fremst om gamle kjønnsrollemønstre med menn som den dominerende maktfaktor på de fleste samfunnsområder, deriblant idrettens. Dette har jo heldigvis endret seg i takt med den generelle samfunnsutviklingen, sier Goksøyr.

- Noen av motforestillingene gikk på det helsemessige, at det liksom ikke var sunt for kvinner å slite seg ut i langrennssporet, og man likte heller ikke at kvinner ble svette på idrettsbanen. Omkvedet var at det liksom ikke passet seg, opplyser professoren.