De beste sprinterne er høyere og slankere

Sprintere bør velge foreldrene sine med omhu. Forskning viser nemlig at høyde er en avgjørende faktor for suksess, og det kan bety at doping er mindre effektivt.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Bolts høyde gir ham et forsprang, mener Alan Nevill. (Foto: Nick Webb (Flickr: Usain Bolt) [CC-BY-2.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/2.0)], via Wikimedia Commons)

På 1980- og 90-tallet var sprintidretten dominert av lave atleter med overarmer som kroppsbyggere. Slik har det ikke vært i årets VM i friidrett i Moskva.

De beste kvinnelige og mannlige sprinterne er nemlig blitt stadig høyere og mindre muskuløse. Det viser en britisk studie publisert i tidsskriftet The Journal of Sports Science i 2012.

– På 1980- og 1990-tallet var sprinterne brede og muskuløse, men slike atleter har ikke hatt samme suksess i perioden 2000–2009, forteller en av forfatterne bak studien, professor Alan Nevill fra Universitetet i Wolverhampton til Videnskab.dk.

– Det beste eksemplet er selvfølgelig Usain Bolt, som er hele 1,93 høy, men det er også en del andre eksempler, som den franske sprinteren Christophe Lemaitre, som er den første hvite sprinteren som har løpt under 10 sekunder.

Får suksess

Alan Nevill og kollegene har undersøkt kroppsbygningen til løperne med de ti beste sprintene hvert år i perioden 1910–2009 for menn og 1940–2010 for kvinner.

– Det er forskjellige måter å måle atletenes kroppsform, og i studien vår ser vi både på Body Mass Index (BMI), som forteller oss noe om atletenes muskelmasse, og på det såkalte Reciprocal Ponderal Index (RPI) som legger mer vekt på høyde. Det er en slags slankhetsindeks.

Ifølge Nevill er det en sammenheng mellom BMI og suksess, men RPI har etter hvert blitt en enda viktigere faktor:

– De som har hatt de beste tidene og den høyeste farten det siste tiåret, har simpelthen en slankere kroppsbygning med en forholdsvis stor høyde i forhold til vekt, snarere enn de brede, muskuløse sprintere vi så da løpere som kanadiske Ben Johnson løp i slutten av 1980-tallet.

Kan ikke dope seg høyere

Ben Johnson viste seg å være dopet, og også denne sommeren har friidrettsverdenen vært rystet av en rekke dopingsaker, med blant annet de to prominente sprinterne Tyson Gay og Asafa Powell.

Men ifølge Alan Nevill er høydens betydning gode nyheter for kampen mot doping:

– Det er vanskelig å dope seg høyere, for de fleste dopingpreparatene tas for å øke muskelmassen. Det eneste man kan gjøre for å bli høyere, er å velge foreldrene sine med omhu.

Det kan imidlertid, ifølge Alan Nevill, også være nettopp den mer effektive dopingbekjempelsen som har forrykket balansen mellom høyde og muskelmasse:

Den franske løperen Christophe Lemaitre ble den første hvite sprinteren som brøt den magiske grensen på ti sekunder, og ifølge Alan Nevill er han også en representant for den nye type høye og slanke sprintere som har avløst tidligere tiders muskelbunter. (Foto: Wikimedia commons)

– Det er ikke like lett å bruke doping til å øke muskelmassen, sier Nevill, som imidlertid også påpeker at hver generasjon blir litt høyere enn den foregående.

Øker skrittlengden

Men hvilken fordel er det de høye sprinterne har?

På en 100-meter avgjøres farten i høy grad av frekvensen og lengden av skrittene, og det kan være vanskelig å øke begge deler fordi en økt skrittfrekvens vil resultere i kortere skritt og omvendt.

Alan Nevill tror nettopp skrittlengden kan være nøkkelen til de høye, slanke sprinteres suksess, selv om han understreker at studien ikke direkte forteller noe om årsaken.

– De høye løperne har ingen tydelig fordel på de første femti metrene. Her løper de mer muskuløse løperne generelt fortere. Men lange bein og dermed lange skritt er en fordel mot slutten, sier Nevill.

Bedre trening øker betydningen av høyde

Et kort bein beveger seg generelt raskere enn et langt. Det lange beinet kan til gjengjeld skape mer kraft.

Men de langbeinte atletene får imidlertid bare utbytte av lengden med en viss muskelstyrke, og det kan være derfor det bare er de siste 10-15 årene høyden for alvor har slått igjennom:

– Tidligere var ikke treningen god nok til å sikre nok muskelstyrke for de lange utøverne. Treningen kan nå sikre den muskelstyrken som kreves for å få de lange beina til å virke optimalt.

Det kan imidlertid være en grense for hvor høy man bør være som sprinter.

– Jeg tror at det kan finnes en optimal høyde. Hvis man for eksempel er mer enn 2,1 meter, begynner høyden sannsynligvis å bli en ulempe. Man kan jo se på basketballspillerer over den høyden at de ikke er så atletiske. De får spesielle roller, som for eksempel å fange ballen etter skudd. Det optimale ser ut til å være spillere omkring to meter, som for eksempel LeBron James.

Dansk sprintkomet bør bli høyere

I Danmark er vi ikke vant til store sprintere, men den bare 15-årige Kristoffer Hari er med tiden 10,53 sekunder for øyeblikket er verdens raskeste i sin aldersgruppe på 100-meteren.

Videnskab.dk har bedt Alan Nevill vurdere Kristoffer Haris fremtidsutsikter:

– Usain Bolt veier 76 kg og er 193 cm høy. Det betyr at har en RPI på 45,6. Kristoffer Hari, som veier 63 kg og er 174 cm høy, har en RPI på 43,7. Det ser altså ut til at Hari må bli noe høyere for å ta igjen Bolt, sier Nevill.

Høye fotballspillere også bedre

Den argentinske fotballspilleren Lionel Messi, på bare 1,69 meter, har flere år på rad vunnet tittelen som verdens beste fotballspiller.

Messi ser imidlertid ut til å være et unntak. Alan Nevill publiserte i 2009 en studie i Journal of Sports Science som viste at de mest vellykkede fotballagene i England var de lagene med flest høye, slanke spillere:

– Det ser ut til at en høy og slank spillertype som Robin van Persie har større sannsynlighet for å få suksess enn en lavere, muskuløs type som Wayne Rooney, sier Nevill.

Referanser:

The changing shape characteristics associated with success in world-class sprinters, Journal of Sports Sciences, DOI:10.1080/02640414.2011.588957

The changing shape of «successful» professional footballers, Journal of Sports Sciences, doi: 10.1080/02640410802668676.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS