Jakob, Filip og Henrik Ingebrigtsen trener knallhardt for å oppnå resultater. Men treningen er bare en del av årsaken til brødrenes suksess, ifølge forsker. (Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)
Hva er hemmeligheten bak Ingebrigtsen-brødrenes suksess?
Forsker mener å ha svaret, men det er dessverre ingen oppskrift for hvem som helst.
De tre brødrene Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen er alle europamestere i 1500-meter.
Men hva krever det å bli så god? Og hvordan kan tre utøvere fra samme familie bli så gode?
Det har Leif Inge Tjelta ved Universitetet i Stavanger forsket på.
Trening, trening og mer trening
Først og fremst: For å bli best må du trene. Mye.
Og det har Ingebrigtsen-brødrene gjort. Fra de var barn, gjennom tenårene og fram i voksen alder. Ingen unntak.
Det viser den nylig publiserte studien til Tjelta, som har gjort et dypdykk inn i brødrenes treningsregime. Han har sett gjennom treningsdagbøker, observert treningsøkter og intervuet brødrene, moren, Tone og faren, Gjert, som også er treneren deres.
Tjelta forteller at samtlige av løperne har drevet med idrett fra barnsben av, noe han mener har vært viktig for brødrenes suksess. De to eldste spilte fotball, gikk på ski og drev med friidrett. Yngstemann, Jakob, begynte med løpetrening allerede da han var syv år. Men det tok lang tid før han fikk henge på de to eldre brødrene.
– Jakob har vært med og trent med dem fra han var 12, men han har ikke trent like mye som dem. Det gjorde han ikke før han ble 17-18 år, sier Tjelta.
Også dette har vært viktig, ifølge forskeren. Nemlig at treningsmengden økes gradvis med alderen.
– Brødrene har en far som har skjønt mye av trening. Etter prøving og feiling har han sett hva som har virket best, og nå har de funnet et treningsregime som passer veldig godt for dem, sier Tjelta.
Ikke for mye hard trening
Samtidig har de holdt kontinuerlig oversikt over melkesyrenivåene i blodet mens de har trent. Det gir et bilde av hvor høy intensiteten på treningen er, slik at de kan holde riktig intensitet i løpet av økten og ikke kjører for hardt – eller for sløvt.
Disse begrepene blir riktignok relative i denne sammenhengen:
I forkant av 2018 og 2019-sesongene løp samtlige av brødrene mellom 140 og 160 kilometer hver uke i snitt.
Mellom 23 til 25 prosent av treningen foregikk i et tempo som ligger over eller rett under anaerob terskel. Det vil si den høyeste arbeidsbelastning en person kan tåle og fortsatt ha stabilt melkesyrenivå i blodet, ifølge Store norske leksikon.
Altså en treningsintensitet hvor du løper i et raskt tempo, men uten at beina stivner, litt under intervall-tempo. Hold på den følelsen i til sammen 40 kilometer. Hver uke.
Men de aller fleste utøvere som vil hevde seg i toppidretten har i større eller mindre grad en tilsvarende treningsmengde, så hva er x-faktoren som gjør at de tre brødrene har prestert så godt?
Sterke gener, sterk familie
– De har vært heldig med genene – det må de ha vært, slår Tjelta fast.
Men det holder selvsagt ikke med gode gener.
Det er her familie og mental styrke kommer inn i bildet.
– Når du hører intervju med brødrene, hører du aldri noe «ja, men». De er veldig offensive. Går de ut på banen, tror de at de skal vinne, sier Tjelta, når han forklarer hva det innebærer å være mentalt sterk.
– Disse tre brødrene er topp motivert, de liker å konkurrere og det har de gjort hele livet. De har bestandig trent for å bli best – det betyr to økter hver dag og aldri noe «jeg er litt trøtt i dag, så jeg står over en økt», sier han.
I tillegg trekker forskeren fram støtten fra familien Ingebrigtsen. I studien forteller Jakob, Filip og Henrik at foreldrene alltid har oppmuntret – ikke presset – dem til å være med i konkurranser.
I tillegg understreker de hvor viktig det er at moren, kjærester, koner og søsken har fulgt dem gjennom tykt og tynt.
Og ikke minst: Det å trene sammen med brødrene sine har nok vært avgjørende.
«Vi er konkurrenter, brødre og gode venner. Vi pusher hverandre på trening,» sier en av brødrene i studien.
Passer ikke for alle
Annonse
Så hva kan vi vanlige hverdagsmosjonister lære fra Ingebrigtsen-brødrenes treningshverdag? Ikke mye, dessverre.
Du kan forsøke å følge treningsprogrammet deres, men håpet om å bli like god, er det nok bare å glemme, påpeker Tjelta.
– Dette er ikke en mal som passer alle, slår han fast.
– Topprestasjoner i utholdenhetsidrett er bare delvis et produkt av et hardt treningsprogram, sier Tjelta.
Du kan altså ikke se på denne studien som en oppskrift på suksess som kan overføres til alle.
At Ingebrigtsen-metoden ikke nødvendigvis er overførbar, får oppslutning hos Frank Eirik Abrahamsen. Han er leder for seksjon for coaching og psykologi ved Norges idrettshøgskole.
Abrahamsen har forsket mye på både utøvere og trenere i norsk og internasjonal toppidrett.
Ifølge forskeren har utøverne, trenerne og organisasjonene som lykkes i toppidrett over lengre tid mye til felles.
Frank Eirik Abrahamsen er seksjonsleder ved NIH. (Foto: Norges idrettshøgskole)
Det handler om å være villig til å lære både av egne og andres suksesser og feil. Og det om fokus på egen utvikling framfor resultater.
Abrahamsen kjenner igjen mye av dette i måten team Ingebrigtsen jobber på. I en e-post til forskning.no forklarer han at det ofte er en nøkkelperson som står bak satsingen, en forelder eller en trener.
Annonse
Forskeren trekker fram skøyteløperen Johann Olav Koss som hadde samme trener det meste av livet.
– En eller flere nøkkelpersoner er ofte en nødvendighet for å få til en slik satsing, sier han.
Må være i tråd med utøverens egne verdier
Abrahamsen tror mye av det Ingebrigtsen-brødrene gjør, som progresjon i treningen, er overførbart til andre som ønsker å lykkes i toppidretten. Men det er én ting han er mer usikker på:
– Det er trenerens involvering om du ikke er familiemedlem.
For brødrene er far og trener Gjert veldig involvert i hverdagen deres, og de som har fulgt TV-serien Team Ingebrigtsen på NRK, vet at han presser dem knallhardt i jobben for å bli Europa- og verdensmestere.
Om utøver og trener ikke er i slekt, er ikke Abrahamsen så sikker på at denne metoden ville fungert.
– Jeg tror noen vil oppleve presset som vanskelig, om det ikke er noe de selv ønsker sterkt, sier forskeren.
Forskeren forteller at en viktig faktor for utøveres motivasjon, er en viss grad av selvstyring eller autonomi. Å bli pålagt et strengt treningsregime med lite rom for egenstyring, kan i verste fall ødelegge utøverens motivasjon. Unntaket er om dette er i tråd med utøverens egne verdier og ønsker.
Men om utøveren ikke ønsker å satse, og treneren likevel presser på, er det stor sjanse for at utøveren dropper ut, mener forskeren.
