Økonomien har vært på dypt vann stort sett i hvert eneste OL som har vært arrangert.
Økonomien har vært på dypt vann stort sett i hvert eneste OL som har vært arrangert.

OL sprenger alltid budsjettet

Hver eneste gang det er OL, sprenges budsjettet. Gjennomsnittlig budsjettsprekk er 172 prosent. Heretter blir det bedre, tror Gerhard Heiberg.

Verre megaprosjekter finnes ikke. I hvert fall ikke så lenge vi snakker om å gå langt over budsjett.

Hvert eneste OL siden 1960 har sprengt budsjettet. – Er det på tide å skrote OL? spør Bent Flyvbjerg.

Verdens dyreste megaarrangement

OL-arrangørene plages av et evig nybegynnersyndrom: Dette har de aldri gjort før, forklarer Bent Flyvbjerg.
OL-arrangørene plages av et evig nybegynnersyndrom: Dette har de aldri gjort før, forklarer Bent Flyvbjerg.

Den danske professoren står bak forskning om hvorfor OL-utgiftene eksploderer. Flyvbjerg gjorde OL-forskningen sammen med kolleger på University of Oxford, men er nå på vei tilbake til Danmark og IT-Universitetet i København.

– Olympiske leker er det største, det mest profilerte og det dyreste megaarrangementet som finnes, skriver han.

De fem siste lekene som han har tall for – fra Beijing i 2008 til Rio de Janeiro i 2016 – kostet i snitt tolv milliarder dollar. Det er opp mot 110 milliarder kroner etter dagens kurs.

Veier, jernbaner, flyplasser, hoteller og annen infrastruktur kommer i tillegg. Det er ofte mange ganger dyrere, men er ikke med i disse tallene.

Gresk krise

Det er arrangørlandene som sitter igjen med risikoen.

Ifølge Flyvbjerg og kollegene Alexander Budzier og Daniel Lunn bidro budsjettsprekk og gjeld etter Athen-OL i 2004 til den økonomiske krisen i Hellas som begynte noen år senere.

I 2016 erklærte guvernøren i Rio de Janeiro unntakstilstand for å få mer poenger.

– Feilinformerer

Tallene

I gjennomsnitt koster sommer-OL 6,0 og vinterleker 3,1 milliarder dollar.

Historiens dyreste OL gikk i Sotsji i 2014. Det kostet mer enn alle tidligere vinter-OL sammenlagt, med 21,9 milliarder dollar.

Utgiften per utøver er 1,3 millioner dollar for vinter-OL og 670 000 dollar for sommer-OL.

I snitt endte utgiftene i sommer-OL 213 prosent over budsjettet. I vinter-OL var sprekken 142 prosent i snitt.

Oxford-forskerne hevder at OL-vertene ofte feilinformerer om kostnadene og budsjettsprekkene. De viser til London i 2012. Der var det opprinnelige budsjettet helt urealistisk. To år etter tildelingen ble utgiftsbudsjettet doblet.

– Da det endelige resultatet var litt under det reviderte budsjettet, påsto organisatorene – veldig offentlig, men usant – at London-lekene hadde gått under budsjettet. Mediene, inkludert BBC, rapporterte helt ukritisk om det, skriver Flyvbjerg og kollegene.

Stor sprekk på Lillehammer

Verst var det i Montréal i 1976. Der var de virkelige utgiftene mer enn åtte ganger høyere enn budsjettet. Lillehammer i 1994 hadde den femte største sprekken av de 19 lekene som forskerne har fått tak i tall for: 277 prosent.

– Jeg tror det er veldig mange som er altfor forsiktige, i håp om at de skal få tildelt OL. Da er det lett å underbudsjettere, sier daværende OL-president Gerhard Heiberg.

Gerhard Heiberg – her på arkivbilde fra 1994 – tror OL-søkerne er for forsiktige i håp om at det skal hjelpe dem å få tildelt arrangementet. Lillehammer-OL er et av dem som har hatt størst budsjettoverskridelser.
Gerhard Heiberg – her på arkivbilde fra 1994 – tror OL-søkerne er for forsiktige i håp om at det skal hjelpe dem å få tildelt arrangementet. Lillehammer-OL er et av dem som har hatt størst budsjettoverskridelser.

– Det skjedde jo også i Lillehammer den gangen, og det skjer altfor ofte, innrømmer Heiberg overfor forskning.no.

Heiberg: – Bedre disiplin

Han regner likevel med at det vil bli bedre. – Nå er det blitt bedre disiplin, sier han.

Det begrunner Heiberg med at Den internasjonale olympiske komité, IOC, nå følger langt bedre med på at arrangørene holder de tallene som er satt i budsjettet.

– Så må du heller ikke glemme at mange tall ikke bare viser hva OL koster, men også tar med en del av infrastrukturen som blir bygget samtidig. Det har ikke noe med OL å gjøre, men er en bonus for landet etterpå, sier han.

Står igjen med mye

Ikke minst er det derfor tallene for Sotsji ser så stygge ut, ifølge Heiberg: OL etterlater seg noe som er veldig positivt for arrangørlandet.

Minst overskridelser har det vært i OL i Beijing. Bent Flyvbjerg tror ikke at det er Kinas manglende åpenhet og upålitelige økonomiske rapportering som er grunnen. Gerhard Heiberg er likevel med på at det kan lettere å komme med et realistisk budsjett helt fra starten i et diktatur der de ansvarlige ikke risikerer at velgerne sier nei til arrangementet eller kaster de ansvarlige etterpå.

De største sprekkene

Så store er sprekkene i olympiske leker, i prosent, målt i lokal valuta:

Montréal 1976: 720

Rio 2016: 352.

Lake Placid 1980: 324.

Sotsji 2014: 289.

Lillehammer 1994: 277.

Barcelona 1992: 266

Grenoble 1968: 181.

Atlanta 1996: 151.

Albertville 1992: 137.

Sarajevo 1984: 118.

Sydney 2000: 90.

Torino 2006: 80.

London 2012: 76.

Calgary 1988: 65.

Nagano 1998: 56.

Athen 2004: 49.

Salt Lake City 2002: 24.

Vancouver 2010: 13.

Beijing 2008: 2.

– Når overskridelser skjer i et demokrati, blir folkevalgte ofte stilt til ansvar. I en del andre nasjoner er ikke det tilfelle, sier han til forskning.no.

Evige nybegynnere

Bent Flyvbjerg peker på seks grunner til at OL-utgiftene vokser:

• Det er vanskelig å snu en avgjørelse om å arrangere OL. Vertslandet kan ikke bestemme seg for å droppe hele greia, slik som de kan med andre investeringer.

• Timeplanen er umulig å gjøre noe med – den er allerede klar før arrangøren blir valgt ut sju år før lekene.

• Verten forplikter seg til å dekke hele eller nesten hele sprekken. IOC, på sin side, fokuserer på inntektene, ikke på overskuddet.

• Arrangørene har ikke noe spillerom i måten hver enkelt gren arrangeres på eller i kvaliteten på arrangementet.

• Jo tidligere det planlegges, jo større er farene for tilfeldige hendelser som kan øke kostnadene, og OL planlegges sju til elleve år på forhånd.

• Og til slutt: Alle disse problemene blir enda større fordi OL arrangeres under et evig nybegynnersyndrom. Ingen har gjort akkurat det samme på samme sted før.

Referanse:

Bent Flyvbjerg, Alexander Budzier og Daniel Lunn: Regression to the tail: Why the Olympics blow up. Environment and Planning A: Economy and Space, september 2020, doi: 10.1177/0308518X20958724

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS