Verre megaprosjekter finnes ikke. I hvert fall ikke så lenge vi snakker om å gå langt over budsjett.

Hvert eneste OL siden 1960 har sprengt budsjettet. – Er det på tide å skrote OL? spør Bent Flyvbjerg.

Verdens dyreste megaarrangement

Den danske professoren står bak forskning om hvorfor OL-utgiftene eksploderer. Flyvbjerg gjorde OL-forskningen sammen med kolleger på University of Oxford, men er nå på vei tilbake til Danmark og IT-Universitetet i København.

– Olympiske leker er det største, det mest profilerte og det dyreste megaarrangementet som finnes, skriver han.

De fem siste lekene som han har tall for – fra Beijing i 2008 til Rio de Janeiro i 2016 – kostet i snitt tolv milliarder dollar. Det er opp mot 110 milliarder kroner etter dagens kurs.

Veier, jernbaner, flyplasser, hoteller og annen infrastruktur kommer i tillegg. Det er ofte mange ganger dyrere, men er ikke med i disse tallene.

Gresk krise

Det er arrangørlandene som sitter igjen med risikoen.

Ifølge Flyvbjerg og kollegene Alexander Budzier og Daniel Lunn bidro budsjettsprekk og gjeld etter Athen-OL i 2004 til den økonomiske krisen i Hellas som begynte noen år senere.

I 2016 erklærte guvernøren i Rio de Janeiro unntakstilstand for å få mer poenger.

– Feilinformerer

Oxford-forskerne hevder at OL-vertene ofte feilinformerer om kostnadene og budsjettsprekkene. De viser til London i 2012. Der var det opprinnelige budsjettet helt urealistisk. To år etter tildelingen ble utgiftsbudsjettet doblet.

– Da det endelige resultatet var litt under det reviderte budsjettet, påsto organisatorene – veldig offentlig, men usant – at London-lekene hadde gått under budsjettet. Mediene, inkludert BBC, rapporterte helt ukritisk om det, skriver Flyvbjerg og kollegene.

Stor sprekk på Lillehammer

Verst var det i Montréal i 1976. Der var de virkelige utgiftene mer enn åtte ganger høyere enn budsjettet. Lillehammer i 1994 hadde den femte største sprekken av de 19 lekene som forskerne har fått tak i tall for: 277 prosent.

– Jeg tror det er veldig mange som er altfor forsiktige, i håp om at de skal få tildelt OL. Da er det lett å underbudsjettere, sier daværende OL-president Gerhard Heiberg.

– Det skjedde jo også i Lillehammer den gangen, og det skjer altfor ofte, innrømmer Heiberg overfor forskning.no.

Heiberg: – Bedre disiplin

Han regner likevel med at det vil bli bedre. – Nå er det blitt bedre disiplin, sier han.

Det begrunner Heiberg med at Den internasjonale olympiske komité, IOC, nå følger langt bedre med på at arrangørene holder de tallene som er satt i budsjettet.

– Så må du heller ikke glemme at mange tall ikke bare viser hva OL koster, men også tar med en del av infrastrukturen som blir bygget samtidig. Det har ikke noe med OL å gjøre, men er en bonus for landet etterpå, sier han.

Står igjen med mye

Ikke minst er det derfor tallene for Sotsji ser så stygge ut, ifølge Heiberg: OL etterlater seg noe som er veldig positivt for arrangørlandet.

Minst overskridelser har det vært i OL i Beijing. Bent Flyvbjerg tror ikke at det er Kinas manglende åpenhet og upålitelige økonomiske rapportering som er grunnen. Gerhard Heiberg er likevel med på at det kan lettere å komme med et realistisk budsjett helt fra starten i et diktatur der de ansvarlige ikke risikerer at velgerne sier nei til arrangementet eller kaster de ansvarlige etterpå.

– Når overskridelser skjer i et demokrati, blir folkevalgte ofte stilt til ansvar. I en del andre nasjoner er ikke det tilfelle, sier han til forskning.no.

Evige nybegynnere

Bent Flyvbjerg peker på seks grunner til at OL-utgiftene vokser:

• Det er vanskelig å snu en avgjørelse om å arrangere OL. Vertslandet kan ikke bestemme seg for å droppe hele greia, slik som de kan med andre investeringer.

• Timeplanen er umulig å gjøre noe med – den er allerede klar før arrangøren blir valgt ut sju år før lekene.

• Verten forplikter seg til å dekke hele eller nesten hele sprekken. IOC, på sin side, fokuserer på inntektene, ikke på overskuddet.

• Arrangørene har ikke noe spillerom i måten hver enkelt gren arrangeres på eller i kvaliteten på arrangementet.

• Jo tidligere det planlegges, jo større er farene for tilfeldige hendelser som kan øke kostnadene, og OL planlegges sju til elleve år på forhånd.

• Og til slutt: Alle disse problemene blir enda større fordi OL arrangeres under et evig nybegynnersyndrom. Ingen har gjort akkurat det samme på samme sted før.

Referanse:

Bent Flyvbjerg, Alexander Budzier og Daniel Lunn: Regression to the tail: Why the Olympics blow up. Environment and Planning A: Economy and Space, september 2020, doi: 10.1177/0308518X20958724