Straffekonk er ikke et sjansespill

Nesten halvparten av alle semifinalene i fotball-VM blir avgjort med straffesparkkonkurranse. Sleivspark, som fra italienske Roberto Baggio i 1994, blir aldri glemt. Fotstilling og rekkefølge er hemmeligheten til suksess, mener britiske forskere.

Nå braker det i gang. Menn i kortbukser kommer til å jage ballen i en hel måned - mens vi skriker til fjernsynsskjermen. Noen av dem vinner heder og ære. Andre blir huska fordi de bommer på et straffespark som sender laget ut av turneringen. De burde trene mer, i følge britiske forskere.

Avgjør mange kamper

Straffekonkurranse ble innført ved VM i Spania i 1982. Til og med VM i Frankrike i 1998 har 14 kamper blitt avgjort på straffespark, og det mangler ikke på dramatiske eksempler.

Tenk tilbake til USA i 1994: Italienske Roberto Baggio står ved krittmerket og skal ta den siste straffen i finalen mot Brasil. Laget ligger under 3-2, etter at det ikke ble noen scoringer i ordinær og ekstra spilletid, og Baggio sette ballen i nettet. Men fotballstjerna og straffespesialisten dundrer ballen over tverrliggeren, rett inn i den blå himmelen, og Brasil tar pokalen med hjem.

Denne måten å avgjøre fotballkamper på blir noen ganger beskrevet som et lotteri. Det er ikke Mark Williams ved Liverpool John Moores University enig i. Han har studert straffespark, og kommet fram til at man kan minimere effekten av flaks og tilfeldigheter ved å trene keepere og straffesparkere.

Erfarne keepere forutser sparket

Ekspertkeepere er for eksempel mye bedre enn ferskinger til å forutse hvor ballen vil gå, og til å komme seg dit i tide. At en erfaren keeper har et bedre grep om sakene synes å henge sammen med hvordan han leser signalene fra spillerens positur like før sparket.

Vet man dette kan man også hjelpe spillere med å skjule sparkene, eller keeperne med å redde dem, tror fotballforskeren.

- Forskningen tyder på at man kan minimere effekten fra flaks ved å trene keepere og straffesparkere, sier Williams til Nature.

Et halvt sekund

Han har sammenlignet en gruppe erfarne keepere med en gruppe som spiller for moro. De hadde forskjellige måter å takle straffespark på.

Williams mener en keeper har tre muligheter. Han kan velge å hoppe til en av sidene like før ballen sparkes. Han kan vente til ballen er sparket med å bevege seg, eller han kan prøve å forutsi hvilken vei ballen vil fyke i det den forlater spillerens sko.

Siden det ikke tar mer enn et halvt sekund for en ball med god fart å nå fram til målstreken, og fotballmålet er over sju meter bredt, kan det lønne seg å gjøre en rask, men veloverveid vurdering. Det kan nemlig ta opp under to sekunder for en gjennomsnittskeeper å nå bort til stanga.

Blikket på beina

For å se hvordan keeperne vurderte spillerens spark, studerte forskerne øyebevegelser. Ferskingenes øyne virret rundt på spillerens kropp, fra armer til kropp og bein. De drevne målredderne, derimot, fokuserte først og fremst på spillernes bein.

Der et ikke noe nytt at spillere forsøker å lure keeperen i det de tar straffesparket. Men de gode keeperne synes å kunne gjennomskue dette. I en brøkdel av et sekund før sparket kan spilleren nemlig avsløre seg selv gjennom vinkelen på foten de sparker med, eller hvordan de planter beinet de står på.

- Trening og øvelse kan kutte reaksjonstiden med avgjørende millisekund. Du kan kjøpe litt mer tid til å komme deg noen meter til siden og få en hånd på ballen, sier Williams, som tidligere har sagt at hoftestillinga avslører spilleren

- Spar de beste til slutt

Han er ikke den eneste forskeren som gir råd i forbindelse med de nervepirrende siste sparkene. Britiske Tim McGarry ved University of New Brunswick i Canada har gjort en matematisk analyse av rekkefølgen på de fem spillerne som blir valgt ut. Konklusjonen er at man bør spare de beste til slutt. I det sparkene blir viktigere og viktigere, er det dermed de mest meritterte spillerne som tar skrittene fram til ellevemeteren.

McGarrys forskning ble inspirert av at England røyk ut ved forrige VM i straffesparkkonkurranse mot Argentina. Den gang var det David Batty som tok den avgjørende straffen - langt fra den mest meritterte straffesparkskytteren England hadde med seg. McGarrys mener bestemt at laget må øve mer på å ta de siste avgjørende sparkene.

Mange bommer

Det kan kanskje virke som en enkel affære å sette et straffespark i nettet, i og med at keeperen står foran en vanskelig oppgave. De fleste mener i alle fall at spilleren har fordelen. Men det psykologiske og fysiske presset på spillerne er så stort at mange bommer.

I VM i 1998 var det fem av 22 straffespark som ikke gikk i mål. I 1990 bommet man på 15 av 56, og i 1994 var det 11 av 44 som ikke gikk inn.

Så gjenstår det å se hvordan superstjerner i knestrømper klarer å holde hodet kaldt og nervene i sjakk i år.

Powered by Labrador CMS