Mediene skriver i liten grad om dem. I den grad de gjør det, er det ofte med negativt fortegn.

I populærkulturen blir de ofte framstilt som «enkle» og latterlige.

Svært få politikerne og andre i samfunnets toppsjikt representerer dem. Mange identifiserer seg derfor lite med makta og opplever at de selv har lite makt.

De blir derfor ofte fremmedgjorte og politisk passive.

I Norge blir yrkene deres rangert nederst på rangstigen.

Slår arbeiderklassen tilbake?

Dette viser noen av analysene som kommer fram i boka «Arbeiderklassen», hvor hele 27 samfunnsforskere har bidratt.

Arbeiderklassen har lenge nærmest vært glemt av forskerne.

Men nå har den akademiske interessen økt veldig.

Noe av årsaken er Brexit og Donald Trumps seier i presidentvalget i 2016, sa en av redaktørene, Marianne Nordli Hansen, på et arrangement i forrige uke.

– Da så man at dette var en samfunnsgruppe som forskerne hadde interessert seg lite for, som nå slo tilbake.

Mer enn mann, møkk og metall

Nå har norske samfunnsforskere intervjuet folk i ulike arbeideryrker i Norge. Blant annet for å se om det er noe igjen i den politiske kraften som arbeiderklassen en gang hadde.

Noen har gått lenger enn å bare intervjue.

Julia Orupabo, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, er en av forskerne som har bidratt i boka.

I nesten seks uker har hun jobbet som frivillig på to sykehjem. Dette har hun gjort for å forsøke å se verden fra ståstedet til en gruppe som sjelden har blitt forsket på, nemlig helsefagarbeiderne.

– Når vi tenker på arbeiderklassen, tenker vi ofte på den mannlige industriarbeideren. Det lukter mann, møkk og metall. Vi vet mindre om faglærte som jobber i de kvinnedominerte yrkene, sier hun.

Industriarbeiderne har det blitt færre av.

Men det betyr ikke at arbeiderklassen er borte, mener redaktørene av boka, Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren.

Den har bare blitt mer mangfoldig.

Mange av dem er første- eller andre generasjons innvandrere.

Og mange jobber som omsorgsarbeidere. Det er disse Orupabo har møtt.

Nederst på den sosiale rangstigen

To andre samfunnsforskere, Håvard Helland og Jørn Ljunggren, har gjort en analyse av statusen til 34 yrker i Norge.

Studien er basert på en stor undersøkelse om status og tillit i den norske befolkningen.

Her kommer leger, dommere, professorer, advokater og ingeniører øverst.

Nederst kommer renholdere, drosjesjåfører, butikkmedarbeidere, postbud, barnehageassistenter og frisører.

Svarene viser utvilsomt at arbeideryrker har lavere status enn andre yrker i det vi gjerne kaller for likhets-Norge. Dette sammenfaller i stor grad med det forskere finner i andre land.

De siste årene har det vært stor oppmerksomhet fra politisk hold om at yrkesfagene er viktige. Likevel viser forskerne i denne analysen at de som har yrker som krever høyere utdanning og studenter som vil få slike yrker, vurderer arbeideryrkene aller lavest på rangstigen.

De finner ingen tegn på at yrkesfagene har fått økt status.

Føler ikke at de blir anerkjent

– Det finnes en etablert forståelse om at ulike yrker har ulik status, til tross for at vi i Norge er opptatt av likhet, sier Sabina Tica.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og har studert yrkesgrupper som plasseres langt ned i i statushierarkiet, nemlig frisører og butikkmedarbeidere.

Og når Tica spør dem hvordan de selv tror samfunnet rangerte yrkene deres, så plasserte de seg ganske langt ned på dette hierarkiet.

– Når vi snakket om hvordan det burde være, da trekker de fram andre kriterier for status og plasserte seg selv høyere. De er opptatt av å fremheve verdien av yrkene sine, at de er kompetente folk som gjør en viktig jobb for samfunnet.

Men de føler ikke nødvendigvis at de får så mye anerkjennelse fra samfunnet for jobben de gjør, sier Tica.

Kundekontakten er givende

Butikkmedarbeiderne og frisørene opplever likevel kundekontakten som svært givende i hverdagen.

– De fremhever arbeidsplassen sin som en viktig sosial arena som betyr mye, særlig for de som er litt ensomme.

Dette blir særlig fremhevet i distriktene. Der opplever frisører og butikkmedarbeidere at det er rom for mer kundekontakt enn i byene, der det virker til å være mer effektivisering.

Ved å blant annet fremheve yrket sitt som et slags omsorgsarbeid, finner de en stolthet i det de gjør, mener Tica.

En frisør sier:

«Jeg synes det er en veldig spennende jobb, egentlig. Jeg snakket med ei i stad, og hun sa at frisørtime var noe man burde ha på blå resept. At man kan komme hit og fikse seg og sånt. For da føler man seg mye bedre. Så en yrkesstolthet vil jeg si at jeg har. Fordi man kan ha en sånn innvirkning da, på manges liv».

De usynlige helsefagarbeidere

Ved å være sammen med helsefagarbeiderne over tid, klarte Julia Orupabo å gripe noen av deres hverdagserfaringer og små detaljer som ikke så lett blir formidlet gjennom intervjuer.

Hun opplevde mye av det hun så i hverdagen på sykehjemmene som frustrerende og vondt.

– Jeg opplevde i stor grad at stemmen til helsefagarbeiderne, de som jobber aller tettest på de gamle, ikke ble hørt av sykepleiere og leger.

I et feltnotat fra studiet skriver hun om et overlapp fra dagvakt til kveldsvakt. Der observerte hun at det bare var sykepleierne som snakker med hverandre.

«….de ser bare på hverandre og kroppene deres er vendt bort fra helsefagarbeidene og assistentene. Først når sykepleierne er ferdige og møtet nærmer seg slutten, ser de på de andre og spør om de har noe å tilføye. Hvis en helsefagarbeider da tar ordet, er det som oftest for sent. Konsentrasjon og roen som preget møtet, er over. Ingen hører på».

Store forskjeller

Det er for enkelt å se på arbeiderklassen som én homogen gruppe, mener Orupabo.

Det er store forskjeller innad i gruppen, og de har ulik mulighet for å utgjøre en kraft mot de lenger opp i hierarkiet.

Noen av helsefagarbeiderne hun studerte protesterte høylytt, og sa tydelig fra når de opplevde urimelige krav eller at viktige behov hos beboerne ikke ble lyttet til.

Men flertallet gjorde ikke det, mener hun.

– De som hevet stemmen var først og fremst pleiere som hadde en tryggere posisjon på jobben. De hadde enten majoritetsbakgrunn eller var etterkommere av innvandrere.

Men de som sa fra, ble heller ikke hørt. De ble ofte ignorert og i noen grad også sanksjonert, forteller hun.

Gjør motstand på bakrommet

Flere forskere har hevdet at tiden med arbeidernes motstandskamp er over og at det nye arbeidslivet har skapt lydige arbeidere som bare tilpasser seg.

Orupabo opplevde noe annet.

For også de som ikke turte å si fra, gjorde motstand. Dette foregikk i det skjulte.

De som ikke sier høylytt fra, forsøkte også å få kontroll med sin egen hverdag gjennom det forskeren kaller hverdagsmotstand.

De kan for eksempel kaste skitne kluter isteden for å vaske dem. De registrerer ikke alt lederen sier at de skal loggføre. De sniker seg ut for å ta en røyk.

– Denne bakromsmotstanden, den som ikke straffes fordi ledelsen ikke ser den, bidrar til å skape noen små rom i en gjennomregulert detaljstyrt hverdag, mener hun.

– Selv om dette ikke endrer betingelsene deres, er det med på å gjøre hverdagen litt mer levelig. Det skaper rom der du selv kan definere regler og gjør jobben litt mindre stressende.

Mange deltidsansatte

På de sykehjemmene hun jobbet, var det mange som hadde deltidsstillinger. Mange hadde veldig korte deltidsstillinger og sjonglerte mellom to og tre stillinger samtidig.

Noen førstegangsinnvandrere hadde også kontrakten sin knyttet opp mot oppholdstillatelsen.

– Da har man helt andre betingelser for å yte motstand. Det handler derfor ikke om at innvandrere er passive på grunn av sin kultur og verdier, men at de ofte jobber under helt andre vilkår, sier hun.

Satt igjen med en frustrasjon

Orupabo sier at hun etter ukene på sykehjem satt igjen med en frustrasjon.

De tause, små detaljene i omsorgen forsvinner når helsefagarbeidene blir gjort så usynlige, mener hun.

– For eksempel det å ta seg tid til de små viktige detaljene, som å fortelle pasienten hva som skal skje før man utfører handlingen, eller trekke for gardinene når du skal stelle.

Kombinasjonen av tidsknapphet, lav tilknytning til arbeidet og usynliggjøringen av deres faglige rolle, gir dårlige vilkår for helsefagarbeideres autonomi og kompetanse.

Men det gir også dårlige vilkår for deres mulighet til å følge opp den enkelte pasient, mener Orupabo.

Hun tror at de som kan, ikke klarer å stå i det i lang tid. De vil se seg etter annet arbeid – og helsevesenet mister dermed verdifull kompetanse.

Men mange har ikke noe valg. De må bare stå i det og yte hverdagsmotstand.

Kilde:

Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen (red.): Arbeiderklassen, Cappelen Damm Akademisk, 2021

les også

Hva har Donald Trump egentlig gjort for den amerikanske arbeiderklassen?