– Jeg er en kunstner som lever godt av kunsten min og som gjør det veldig bra, sier Nico Widerberg til forskning.no.

Skulptøren, maleren og grafikeren står i atelieret sitt på Torshov i Oslo. Der jobber han mye og har alltid flere prosjekter gående samtidig. Det tjener han godt med penger på.

Widerberg har ingen kunstnerstipender eller bijobb. Alle inntektene kommer fra salg av kunsten. Han anslår at han lager i underkant av halvparten på oppdrag.

57-åringen har ikke noe imot å få lønna si fra salg.

– Den økonomiske friheten får du av å selge. Jeg har store kostnader knyttet til skulpturene, så jeg må selge ganske mye i løpet av et år for å greie det, sier han.

Han synes det gir mer frihet å være avhengig av private kjøpere enn statlige stipender.

– Å tjene penger er ikke drivkraften min. Men hvis du skal ha kraft til å gjøre ting, må du ha en kommersiell del, du må selge.

Mange norske kunstnere er som ham selvstendig næringsdrivende og må lage sin egen arbeidsplass. Kunstnere flest er likevel ikke særlig opptatt av økonomisk suksess, ifølge en ny studie.

Den tar utgangspunkt i en spørreundersøkelse fra 2013 blant 1861 kunstnere av alle slag, fra billedkunstnere og forfattere til skuespillere, musikere og designere. De har sagt sin mening om egen økonomi, arbeidsforhold og utdanning.

Likegyldige til salg

Det finnes en myte om kunstneren som et kreativt geni med medfødt kall og talent. Han skal ikke tenke på penger, men ofre alt for kunsten – om han så må sulte. Det er kunsten for kunstens skyld. Den myten viser forskerne til i artikkelen i Norsk sosiologisk tidsskrift.

Nico Widerberg beskriver det som at han ikke hadde noe valg. Det var skulptør han måtte bli.

Likevel tror han en del fortsatt er skeptiske til sånne som ham.

– Mange synes at hvis man blir for vellykket eller selger for bra, er man en som lar seg selge, som er mer opptatt av det enn å lage kunsten sin. Det er ikke sannheten.

Regjeringen vil gjerne at kunstnerne skal tenke kommersielt og selge kunsten på markedet. Den skriver på sine nettsider at «Regjeringen har som mål å vektlegge kultur som næring i større grad og styrke mulighetene for entreprenørskap i kultursektoren.» Politikerne vil bidra til å «forløse det kommersielle potensialet og at kunsten når sitt marked».

Dette får de lite gehør for hos kunstnerne i undersøkelsen. Få sier at kommersiell suksess er viktig for dem, og de færreste ser på seg selv som entreprenører.

Men det er trolig ikke fordi de slutter opp om den gamle kunstnermyten.

For de fleste kunstnerne er slett ikke motstandere av å tjene penger på å selge det de lager. De er bare ganske likegyldige til påstander som «Jeg liker best når inntektene mine kommer fra markedet (salg osv.)» og «Kommersiell/økonomisk suksess er viktig for meg».

Rundt sju av ti er verken enige eller uenige i disse påstandene.

Har ikke suksess

For Nico Widerberg er kommersiell suksess derimot viktig. Det er ikke målet, understreker billedkunstneren. Men han liker å selge.

– Det er en drivkraft at folk vil kjøpe et kunstverk med pengene sine. Det er en tillitserklæring, sier han.

De færreste kunstnere har inntekter som ham. De tjener lite på kunsten sin.

Det tror Widerberg kan være noe av grunnen til at så mange tilsynelatende bryr seg lite om kommersiell suksess.

– Det er kanskje fordi de ikke har en sånn suksess. Da vil man heller ikke gjøre det til en så viktig greie. Det skjønner jeg. Men man må forstå at det kommersielle er en viktig del.

Annen jobb ved siden av

Forskerne har flere forslag til hvorfor de fleste kunstnerne ser ut til å ha et avslappet forhold til inntekter fra salg. Det gjelder særlig de eldre.

Etablerte kunstnere som Widerberg trenger ikke å bekymre seg for at det at de tjener godt på kunsten, skal gå ut over den kunstneriske anerkjennelsen. Statusen har de allerede fått.

Dessuten kan undersøkelsen tyde på at norske kunstnere tross alt har det ganske bra, tror forskerne. Selv om de fleste tjener lite på kunstnerisk arbeid, har de ofte inntekt fra andre typer jobber.

Noen tilleggsjobb vil ikke Widerberg ha.

– Da får du ikke gjort kunsten din sånn som du burde. Du kommer ikke ordentlig inn i det, det blir halvveis, hevder han.

– Alle kan ikke leve av kunsten. Det er selvfølgelig urettferdig og dumt. Man du kan ikke bare skylde på andre om du ikke blir forstått og ikke selger.

Kunsten kaller

Kanskje er den ikke så utbredt, forestillingen om at en ekte kunstner ikke skal være opptatt av penger. Selv om Norsk teater- og orkesterforening i 2015 i et høringssvar til utredningen om kunstnerøkonomi mente at politikerne burde være mer kritiske til begreper som næringspotensial og entreprenørskap og «hva innføringen av slike lånord fra næringslivet på sikt vil kunne bety for utformingen av kunstpolitikken».

Allerede i 2005 var en del kunststudenter åpne for å være kommersielle, viser en annen undersøkelse. Samtidig levde fortsatt ideen om kunstnerkallet i beste velgående. Flere kunststudenter enn andre studenter sa at de visste helt fra de var barn at de ville satse på yrket sitt.

Noen av kunstnerne i den nye undersøkelsen har i likhet med Widerberg god økonomi og er lite bekymret for framtida. De jobber gjerne som interiørarkitekter, designere eller popmusikere og synes det er viktig å drive med kunst opp mot markedet. Forskerne plasserer disse yrkene i gråsonen for kunstnere. Utøverne ser ikke nødvendigvis på seg selv som kunstnere.

Politikerne når ikke fram

Andre har derimot lav inntekt og en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, og de tror at det ikke kommer til å bli særlig bedre. Billedkunstnere, dansere og scenografer synes ikke at kommersiell suksess er viktig for dem, uten at det kommer fram i undersøkelsen om de er direkte motstandere av det. De mener kunstnerkompetansen ikke har vært relevant for å søke andre jobber eller oppdrag.

Et paradoks, skriver forskerne, for det er disse som trenger økonomisk framgang mest og som politikerne særlig oppmuntrer til å utnytte sitt næringspotensial.

Også kunstnere trenger penger for å leve. Mange synes livet som kunstner er tøft og bekymrer seg for økonomien både nå og i framtida, men blir likevel i kunstneryrket.

Kunsthåndverkerne i undersøkelsen skiller seg ut ved å være lavtlønnede, men mene at kommersiell suksess er viktig for dem. Klassiske musikere, komponister, oversettere og forfattere er mindre opptatt av økonomisk suksess, men lite bekymret for framtida. Trolig fordi de tjener greit, ifølge forskerne.

Er kunstnere entreprenører?

Det var rundt ni prosent som svarte på de 16 spørsmålene i undersøkelsen som ble sendt ut til rundt 20 000 kunstnere, og det er ikke sikkert at svarene deres gjelder kunstnere flest. Selv om kunstnerne som svarte, har den samme fordelingen som andre kunstnere når det gjelder kjønn, alder og type kunstform som de driver med.

Forskerne har ikke spurt direkte om holdninger, men om hvordan kunstnerne ser på sin egen situasjon. Det kan for eksempel tenkes at de synes det er greit å ha kommersiell suksess selv om de opplever at dette ikke gjelder dem selv.

Spørsmålene kan dessuten misforstås. Åtte av ti kunstnere er likegyldige til spørsmålet om de ser på seg selv som entreprenører. Det skyldes nok delvis at ordet entreprenør kan bety så mangt, mener forskerne.

Det kan svaret fra Nico Widerberg tyde på. Han skjønner ikke helt spørsmålet.

– En entreprenør er en som bygger hus. Jeg er en håndverker. Men hvis du skal klare deg som kunstner, må du være opptatt av å bygge ting og selge dem. Jeg er selvstendig næringsdrivende og må hele tida løfte meg selv. Sånn sett er jeg kanskje en entreprenør.

Referanse:

Mari Torvik Heian og Johs. Hjellbrekke: Kunstner og entreprenør? Norske kunstneres holdninger til egen økonomi, entreprenørskap og kommersiell suksess. Norsk sosiologisk tidsskrift, årgang 1, nr. 6 2017. Doi: 10.18261/issn.2535-2512-2017-06-01.