På linje med forfatteren Ari Behn, har billedkunststudenten “Anne-Berit” sagt at hun valgte en kunstnerkarriere fordi “det er noe jeg må gjøre; jeg har på en måte ikke noe valg”?

Myten om kunstnerkallet og det medfødte talentet står fortsatt sterkt.

En fersk undersøkelse av unge billedkunst-, skuespiller- og musikkstudenter viser at den tradisjonelle kunstnerrollen fortsatt står sterkt:

Kunststudenter forteller oftere enn andre studenter at de “har visst helt fra de var barn” at de ville satse på en slik karriere. Men den tradisjonelle og karismatiske kunstnerrollen utfordres også av andre kunstnerroller, for eksempel en grenseløs “postmoderne kunstnerrolle” og en medieeksponert markedsrettet entertainerrolle.

- Den tradisjonelle kunstermyten handler om den unike kunstneren, det medfødte talentet, det skjebnetunge kallet, den guddommelige inspirasjonen og den absolutt frie og uavhengige kunstneren, sier professor i kulturstudier Per Mangset ved Høgskolen i Telemark

Han har studert hvor denne kunstnerrollen står blant unge kunstnere i dag. Selv om bildet er sammensatt, er tendensen klar:

- Denne rollen står fortsatt sterkt i mange unge kunststudenters fortolkning av sin rolle.

Risikotakere

Rapporten “Mange er kalt, men få er utvalgt - kunstnerroller i endring”, beskriver et kunstfelt preget av overrekruttering: Det er langt flere som vil bli kunstnere enn det noen gang vil bli plass til. Mange som møter stengte porter til de norske kunstutdanningene, søker seg i stedet til utlandet. Men når de kommer hjem, er det ofte vanskelig å etablere seg.

Kunstneryrker er risikoyrker: Det er usikkert om talentet holder, mange gir opp, mange tjener lite. Likevel søker de unge seg i flokk til kunstutdanninger og kunstneryrker. Hvorfor? De er ofte mer opptatt av symbolske enn av økonomiske belønninger, mener Mangset.

- Mange preges av den tradisjonelle kunstnerrollen: De har ofte en “blind tro” på at de vil lykkes og opplever nærmest et kall til nettopp kunstneryrket. De snakker om et “indre driv” eller en “indre nødvendighet”.

- Og selv om de ikke direkte sier at de er “født til kunstnere”, forteller de ofte om et talent som brøt fram tidlig i barndommen. De har gjerne visst helt fra tidlig barndom at de skulle velge en kunstnerkarriere.

Bakgrunnen for Mangsets undersøkelse er at mange av dagens kulturteoretikere hevder at den tradisjonelle kunstnerrollen er blitt sterkt svekket. De peker på at kunstinstitusjonene er i krise og at skillet mellom kunst og ikke-kunst er i ferd med å gå i oppløsning.

Når Den Store Kunstens tid er forbi, blir det også vanskelig å opprettholde forestillingen om den opphøyede kunstneren. Det skjer en avmystifisering av kunstnerrollen. Forfatteren sitter ikke på en klippe i Hellas og henter inspirasjon fra sin muse, men jobber systematisk ved en kontorpult, for å sette det på spissen.

Fra kunstner til entertainer - på sikt?

En rekke forskere har forsøkt å beskrive dyptgående endringer i det moderne samfunnet ved å peke på økt individualisering, flytende grenser, fragmentering og globalisering.

Verden er blitt en slags åpen landsby hvor autoriteter går i oppløsning og kulturer og normer flyter over i hverandre. Vi lever i en postmoderne tilstand hvor det er “no rules, only choises” og hvor “everybody can be anyone”, som en forsker har sagt det.

- Slike endringer vil selvsagt påvirke kunstverdenen. Vi må regne med at det oppstår et mangfold i stedet for én dominerende kunstnerrolle, og vi må anta at skillet mellom tradisjonell kunst og dagligliv vil forsvinne. På den måten blir Den Store Kunsten utfordret.

- Dersom denne beskrivelsen er riktig, kan det bli vanskelig å skille kunstneryrker fra andre “frie” yrker som for eksempel designere, stylister og journalister. Skillet mellom “høy” og “lav” kunst viskes ut. Det samme skulle gjelde skillet mellom “kunst og kommers”, sier Mangset.

Men hypotesen om den postmoderne kunstneren får ikke særlig sterk støtte i materialet Mangset har brukt. En annen rolle som i sterkere grad kan tenkes å avløse den karismatiske kunstnerrollen, er det enkelte forskere har kalt den strategiske aktøren, risikotakeren eller “kunstentertaineren”.

- Mange samfunnsforskere har pekt på at vår tid er preget av at tradisjonelle institusjoner går i oppløsning. Skal man fram i verden, må man være inne i de riktige nettverkene. Man blir ikke i samme jobb i 40 år, men deltar i prosjekter som avløser hverandre på tur.

- Skal en kunstner overleve i en slik verden, som på mange måter er uforutsigbar og usikker, kreves det ofte en høy grad av fleksibilitet og risiko. I dette bildet er det legitimt å bruke sitt talent, som kunstentertainer, også utenfor det som tillates innenfor det karismatiske kunstsynet. Mye tyder på at det kanskje er denne rollen som har framtiden foran seg, i alle fall blant skuespillere.

- Det er likevel den karismatiske kunstnerrollen som fortsatt står sterkest blant de unge kunststudentene i denne undersøkelsen, sier Mangset

Hardt arbeidende

Daglig leder i Unge Kunstneres Samfund, Trude Iversen, er overasket over at den tradisjonelle kunstnerrollen fortsatt står sterkt og mener det kan ha sammenheng med individualiseringen ellers i samfunnet.

Mange kunstnere hun har kontakt med i sitt yrke arbeider i samarbeidsprosjekter der den tradisjonelle kunstnerrollen utfordres. 1990-tallets “gjør det selv”-ideologi, der kunstnere dannet flere og alternative gallerirom, har mye å si for denne utviklingen. Kunstnerollen innebar foruten å lage kunst å være gallerist, presseansvarlig, tekniker, etc.

- De kan kanskje like gjerne sammenliknes med forskere og journalister, som med undersøkende sinn ønsker å etablere muligheter for nye diskusjoner og perspektiver, sier hun.

- Det er også et gjennomgående trekk at institusjoner samarbeider mer med kunstnerne enn før. Institusjonen som parkeringshus for ferdige kunstverk har blitt kraftig kritisert, og et resultat av denne kritikken er “the collaborative model” der både institusjonens og kunstnernes rolle er endret.

Iversen kjenner heller ikke igjen den rollen Mangset definerer som “kulturentertainer”.

- Jeg tror denne er mindre relevant for billedkunstnere. Den symbolske verdien en kunstner opparbeider seg gjennom deltagelse i utstillinger eller prosjekter som er anerkjent, skal ikke utfordres i stor grad før denne verdien reduseres. Det eksisterer en høy bevissthet blant kunstnerne om de normene som eksisterer i kunstverdenen.

Uttrykksbehov

Tom Lotherington, daglig leder i Norsk Forfattersentrum og veletablert forfatter, mener at tradisjonelt er det få som innrømmer at de søker til forfatteryrket fordi de ønsker oppmerksomhet i form av ære og berømmelse.

- Men man har pleid å påberope seg et medfødt uttrykksbehov, som kan være et annet ord for dikterkallet, sier han til forskning.no.

- I vår tid ser det ut til å være mer akseptabelt å drømme om å komme på tv og bli gjenkjent på utesteder. Men det er vanskelig å tenke seg at denne narcissismen kan være sterk nok til å bære forfatteren gjennom all motstanden han må overvinne på veien fra bokidé til bokbadet.

- Hvis berømmelse er målet, finnes det lettere veier å gå. Svært mange debutanter har gjennomgått skriveutdanning i Bø eller Hordaland eller andre steder. Der har de nok fått høre at inspirasjonen kommer mens man arbeider. Begrepet er avromantisert, selv om fenomenet er anerkjent, mener han.

- Hva mener du om kulturentertaineren, er det noe du kjenner igjen?

- Populærkulturen er blitt kraftig oppvurdert i løpet av siste mannsalder. For eksempel skrives ikke krim under psevdonym lenger. En skjønnlitterær forfatter ville i dag ikke legge skjul på at han leverte tekster til a-ha eller DDE.

- Mange forfattere ønsker å leve av jobben sin. Da er det nødvendig å drive vekselbruk. Men å skrive stipendsøknader er fortsatt det mest innbringende en gjennomsnittlig forfatter kan drive med, særlig med tanke på timelønn, sier Lotherington.

Indre driv

For musiker Christian Magnusson er svaret et uforbeholdent JA på spørsmålet om han tror den karismatiske kunstermyten er en drivkraft for unge kunstnere i startgropen. Magnusson er nettopp ferdig på musikkhøgskolen med jazzsaxofon som hovedinstrument.

- Det gjelder alle jeg kjenner. Det er den indre motivasjonen som er drivkraften. Ønsket om å gjøre noe godt. Trangen til ikke å kunne la være, er en viktig kraft bak all stor kunst, sier Magnusson.

Han legger til at dette gjelder uavhenging om han spiller vanskelig musikk, eller om det er noe han gjør bare fordi det er gøy.

- Det indre kravet om kvalitet er alltid til stede, sier han.