Angst og depresjon er to av de mest vanlige psykiske plagene i barne- og ungdomsårene.

I sin doktorgrad har Evalill Karevold sett på hvilke forhold som bidrar til utvikling av angst- og depresjonssymptomer i oppveksten.

Resultatene viser at risikoen er større for små barn som vokser opp i en familie hvor mor har psykiske plager, hvor familien utsettes for belastninger, eller mangler sosial støtte.

I tillegg kommer barnets egne temperamentstrekk og kjønn.

Jenter er for eksempel mer utsatt enn gutter, og barn som er veldig skye eller hissige, er mer utsatt enn andre for å utvikle emosjonelle plager.

Få fedre

Karevold har fulgt mer enn 900 barnefamilier fra barna var 18 måneder og fremover til de var 12-13 år gamle.

Funnene er basert på det som mødre og barn rapporterer om barnets angst og depresjon, i tillegg til mødrenes rapportering av risiko- og beskyttelsesfaktorer i barnas oppvekstmiljø.

I utgangspunktet var Karevold også interessert i å høre hva far hadde å fortelle, men undersøkelsen startet opp ved barnas 18-månederskontroll i 1993, og da var det ikke så mange fedre som fulgte med til helsestasjonen.

- Vi spurte foreldrene, men det var ikke mange fedre som var med. Ved første undersøkelse fikk vi svar fra over 900 mødre, men bare 18 fedre, forteller Karevold, som jobber ved Divisjon for psykisk helse på Folkehelseinstituttet.

18 måneder

Når det gjelder miljøfaktorer finner Karevold at de som er tilstede før barnet fyller fem år har størst innvirkning på angst og depresjonssymptomer ved 12-13 års alder.

- Mors symptomer på angst og depresjon ved 18-måneders alder slår sterkest ut. Selv om mor har like mye symptomer ved senere tidspunkt, er det dette som slår ut. Det tyder på en sårbarhet hos barnet ved 18-måneders alder, sier hun.

Karevold fremhever betydningen av faktorer i omgivelsene til familier med barn under fem år.

Mødres stressymptomer, familiebelastninger og mangel på sosial støtte i barnas oppvekstmiljø i førskolealderen, knyttes til en økning i angst- og depresjonssymptomer når de samme barna er blitt 12-13 år gamle.

- Risiko

Når det gjelder sosial støtte, har Karevold målt den støtten mor opplever at hun får fra venner, familie og partner.

- I tillegg har vi sett på belastninger som skilsmisse, samlivsproblemer, kriser, alkoholmisbruk, flytting – ulike typer livshendelser som kan oppfattes som belastninger, sier hun.

- Vi kan ikke si at slike hendelser er direkte årsaker, men barn som vokser opp i et miljø med flere store eller små belastninger, har en større risiko for å utvise flere symptomer på angst og depresjon, sier forskeren.

Sjenerte barn

Når det gjelder temperamentstrekk, avdekker Karevold at sjenerte barn generelt har en større risiko for å utvikle angst og depresjon enn barn som ikke er sjenerte.

- Temperament er det biologiske uttrykket som over tid utvikler seg til personlighet – typiske reaksjonsmåter som kommer tidlig til syne, men som utvikles etter hva barna erfarer, sier hun.

Forskeren ser sjenerthet som et typisk temperamenttrekk.

Dersom sjenerte gutter i tillegg har et lavt aktivitetsnivå, er risikoen for at de utvikler emosjonelle vansker nesten tre ganger så høy, sammenlignet med sjenerte gutter som har et høyt aktivitetsnivå.

Vet ikke årsaken

- Vi har ikke funnet årsaksfaktorene for dett her – vi har bare teorier: Det kan henge sammen med at gutter i den alderen leker mye i grupper, og mer aktivt – de løper mye rundt. Jenter leker mer to og to, så da hjelper kanskje ikke det å være aktiv mot sjenertheten, sier Karevold.

Aktivitet synes i alle fall å beskytte guttene, men ikke jentene. Jenter har generelt større sannsynlighet enn gutter for å utvikle emosjonelle plager i 12-13 års alder.

- Vi har sett hvor det er sterke sammenhenger, mellom barnets temperament og effekt på angst og depresjonssymptomer, sier Karevold.

Raske og intense reaksjoner

Spesielt temperamentstrekket emosjonalitet, eller tendensen til å reagere fort og intenst med å bli opphisset er viktig, og knyttes til økt risiko for angst- og depresjonssymptomer.

- For eksempel barn som blir fort frustrerte, eller har intense følelsesuttrykk, sier Karevold.

- Jeg ser på temperamentene som en biologisk sårbarhet. Avhengig av hvilke utviklingsvilkår, livshendelser, familier og belastninger barna blir utsatt for, så vil denne sårbarheten kunne bli uttrykt.

Gjennom familien

Karevold vektlegger at små barn sjelden har direkte faktorer rettet mot seg – det går som regel gjennom familien, slik at det som skjer med familien påvirker barnet.

Hun tror forskningsresultatene kan brukes både til forebygging og til å se hvor det må forskes videre.

- Det er viktig å forske videre på samspillet i småbarnsfamilier – på sammenhengen mellom barnets temperament og miljøet det vokser opp i, sier Karevold.