Massedrap har blitt noe amerikanske skoleelever er nødt til å forholde seg til. I februar skjedde det på Marjory Stoneman Douglas High School i Florida. 17 mennesker ble drept.

De siste årene har det vært mange slike skoleskytinger i USA, der tenåringer stormer inn på en skole og skyter medelever og lærere.

• Les også: Her er det flest skoleskytinger

I dette grusomme landskapet finnes det grupper av unge som dyrker skoleskyterne.

Hva får dem til å føle med folk som Eric Harris og Dylan Klebold, gjerningsmennene i massakren på Columbine videregående skole? I 1999 tok de livet av 13 og skadet 21, før de tok sine egne liv.

En finsk forsker har intervjuet 22 som er svært interesserte i skoleskytinger og analysert funnene sammen med en kollega og en norsk forsker.

Ikke alle kaller seg fans. De fleste tar avstand fra volden. Likevel er det drapsmennene som får deres sympati.

– De er fascinert samtidig som de synes synd på dem. De identifiserer seg med dem, sier Sveinung Sandberg, den norske forskeren som har bidratt til studien. Han er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

En historie om mobbing

Det er en sjelden studie, mener forskerne selv, for disse menneskene er vanskelige å komme i kontakt med. Finske Jenni Raitanen brukte lang tid på å få skriftlige svar fra dem i arbeidet med doktorgraden sin, i en periode på over et år i 2015–16. Hun tok kontakt på nettsteder og sosiale medier som Tumblr og DeviantArt.

Deltakerne er ikke tilfeldig valgt ut. Men det var heller ikke poenget her. Hun ville høre hva de tenker. Andre enn disse 22 kan selvsagt ha helt andre grunner til å være interessert i skoleskytinger.

Skal vi tro det de selv forteller, er de mellom 15 og 32 år. Flest er kvinner.

Men forskerne vet ikke om de snakker sant når de sier hvem de er. Kjønn og alder er uansett mindre viktig når fortellingen står i sentrum.

Deltakerne bor trolig helt ulike steder i verden. Likevel er historiene deres påfallende like.

Når de skal fortelle om hvorfor de er så opptatt av dette, legger de vekt på at skoleskyterne har blitt mobbet. Og at de selv har blitt mobbet.

Føler fellesskap

Noen har utviklet en romantisk interesse for gjerningsmennene.

Men først og fremst kjenner de seg igjen i dem og finner mening i fellesskapet de føler. Det gjør dem mindre ensomme.

«Jeg ble selv mye mobbet gjennom livet, på skolen og nå på jobben. (…) Jeg har lest Dylans og Erics dagbøker, og jeg forstår deres bakgrunn», skriver en om Columbine-gjerningsmennene.

Flere nevner nettopp Columbine-massakren.

Det er ikke bare ofrene som er ofre, mener tilhengerne av skoleskyterne.

«Jeg føler at alle er et offer i skoleskytinger, også gjerningsmannen», skriver en.

• Les også: – USA har et enormt problem med skytevåpen

De kan forstå hvorfor gjerningsmennene gjorde det.

«Jeg så at de bare var to unge som meg, som ble mobbet og isolert til bristepunktet, og så eksploderte de», skriver en annen.

Likevel beskriver de volden som fæl. De fleste ville aldri vurdert å gå til det skritt selv. Men noen få antyder det.

«Jeg vet hvordan det er å være sint og såret nok til å føle at selvmord eller drap, eller begge, er den eneste utveien.» skriver en.

Ikke opptatt av volden

De snakker lite om selve skoleskytingen, men er mer opptatt av mennesket bak.

– Det er interessant at det ikke var volden i seg selv som trigget interessen, men mobbehistorien bak. Det nyanserer det bildet mange har hatt av fans av skoleskytinger, som på nippet til å gjøre det selv, sier Sandberg. Han forklarer at nettsamfunnene som fansen tilhører ofte beskriver volden i detalj.

Slik sett er det kanskje ikke grunn til å være redd for at nettsamfunnene skal skape nye drapsmenn blant brukerne sine. Men de bidrar til å dyrke fram antihelter som kan trigge andre.

– Når en fortelling er utbredt, blir den selvforsterkende og tilgjengelig som en mulig løsning. For 20 år siden ville kanskje ikke en som ble mobbet tenkt at skoleskyting var en av mulighetene, sier Sandberg og viser til at mobbing som årsaksforklaring ble sentral etter Columbine-massakren i 1999.

Den dukker også opp langt utenfor nyhetsbildet, som i spillefilmen Elephant fra 2003, delvis basert på disse hendelsene.

Mobbehistorier står ikke alltid sentralt. Etter drapene i Florida i februar har mediene skrevet om gjerningsmannens psykiske problemer. En amerikansk forsker har tidligere pekt på at flere skoleskytere tilsynelatende har et sterkt ønske om å bli berømte.

Kan påvirke andre unge

I letingen etter en forklaring på det uforklarlige blir mobbing ofte likevel et av svarene.

Det er komplekse grunner til at noen velger å gå inn på en skole og skyte ned sine medelever. Men historien blir gjerne forenklet, i mediene, på nettet, i måten vi alle snakker om dem på. Det er den felles fortellingen om mobbing som tilhengerne skriver seg inn i, mener forskerne.

For hvor mye vet tilhengerne egentlig om skoleskyterne?

– De lager en forbindelse mellom sin egen fortelling og skoleskyterne der de deler mobbeopplevelsene. De mener de kan forstå hvordan skoleskyterne har det, og at ingen andre forstår det, sier Sandberg.

Metoden forskerne har brukt, kalles narrativ kriminologi. Den handler om hvordan fortellinger både kan inspirere til kriminalitet og forme selve forbrytelsen. Sandberg har selv vært med på å utvikle den.

Skoleskytinger kan påvirke også andre former for kriminalitet, mener han.

I en annen studie i tidsskriftet Critical Studies on Terrorism argumenterer kriminologen og kolleger for at terroristen Anders Behring Breivik var inspirert av skoleskytinger – bevisst eller ubevisst.

– Angrepet på barn, det å gå rundt med våpen og drepe én etter én og at det hele handler mer om ham selv enn om en større sak. Alt dette minner mer om skoleskytinger enn terror, sier Sandberg.

Referanse:

Jenni Raitanen, Sveinung Sandberg og Atte Oksanen: The bullying-school shooting nexus: Bridging master narratives of mass violence with personal narratives of social exclusion. Deviant Behavior, online 11. desember 2017. DOI: 10.1080/01639625.2017.1411044. Sammendrag.