Forskere har satt sammen listen over de 100 aller mest utrydningstruede dyre-, plante- og soppartene i verden. Ingen av dem er spesielt nyttige, men har de livets rett likevel?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er ikke så vanskelig å samle inn penger til å redde en utrydningstruet plante som tilfeldigvis lager et stoff som kurerer kreft.
Men hva med de artene som ikke har noen åpenbar nytte for oss mennesker?
Dem er det langt vanskeligere å redde, og det understreker en ny rapport nå:
8000 forskere fra hele verden har nemlig laget en liste over de mest truede dyreartene i verden, og de har en fellesnevner: De er ikke spesielt nyttige for oss, verken som medisin, forskningsobjekter eller mat.
Noen av artene består nå bare av noen titalls individer.
[gallery:1]
Nytteperspektiv truer sjeldne arter
Rapporten har fått navnet Priceless or worthless?, Uvurderlig eller verdiløs? på norsk.
– De som donerer penger til å bevare arter og miljøvernsbevegelsene går mer og mer i retning av tanken ”hva kan naturen gjøre for oss?”, sier Jonathan Baillie, en av lederne for artskonservering i Zoological Society of London, i en pressemelding.
– Det betyr at arter og villmarksområder verdsettes og prioriteres etter hva slags nytte de har for folk. Det har gjort det stadig vanskeligere å beskytte de mest truede artene.
Tre rotter og en asiatisk enhjørning
Ta for eksempel denne gnageren, trerotta Santamartamys rufodorsalis. Frem til 2011 var arten beskrevet kun på bakgrunn av to individer samlet inn i Colombia sent på 1800-tallet.
Denne trerotta, som kjennetegnes ved sin røde pels, har bare blitt sett tre ganger siden arten ble oppdaget for over 100 år siden. Den bor antageligvis bare i Santa Marta-fjellene i Colombia. (Foto: Lizzie Noble/Fundacíon ProAves)
Så, en dag i 2011, vandret en liten krabat rett forbi to biologer som var på feltarbeid i samme land. Dermed ble arten tatt av lista over antatt utryddede arter, og heller ansett som critically endangered – kritisk truet.
Rotta lever kun i Santa Marta-fjellene i Colombia, og ingen vet helt hvor mange av dem som eksisterer.
Det samme gjelder for saolaen, en asiatisk antilope som kalles ”den asiatiske enhjørningen” fordi den er så sjelden, og for den langveisfarende skjesnipa:
Saolaen og skjesnipa er to av artene som nå har fått plass på lista over de 100 mest utrydningstruede artene i verden. (Foto: Silviculture/JJ Harrison/Wikimedia Creative Commons)
Også de er på vei ut av jordens historie, om ikke vi mennesker gjør noe for å beskytte leveområdene deres.
Annonse
Saolaen er i ferd med å bukke under for jakt – men ikke fordi vi er så interessert i den. Ifølge rapporten er det heller slik at saolaen går i fellene krypskyttere setter opp for å fange andre dyr.
Det finnes bare omtrent 100 hekkende skjesnipepar igjen i villmarken. Den lille fuglen flyr hver høst over 8000 kilometer fra det nordøstlige Russland til Myanmar. Sannsynligvis er det jakt, og tap av mellomlandingsområder på veien mellom Russland og sørøst-Asia, som er skyld i bestandens nedgang.
Forskerne frykter at arten vil være forsvunnet i løpet av bare 10 år om dagens forsvinningstempo fortsetter.
Sjelden sopp - eller?
Det hører med til historien at forskning.no kom over en feil i rapporten i arbeidet med denne saken. I den blir nemlig arten Cryptomyces maximus, en sekkesporesopp som lever som en parasitt på vier, listet som kritisk truet på grunn av at den bare lever i et lite område i Wales i Storbritannia.
Det stemmer imidlertid ikke.
Sekkesporesoppen C. maximus lever kun som en parasitt på vieren Salix. Ifølge rapporten lever den kun i Wales, men arten har vært funnet i alle de nordiske landene. (Foto: David Harries)
Alfred Granmo, forsker ved Tromsø Museum publiserte nemlig en artikkel om nettopp denne arten i det norske botaniske tidsskriftet Blyttia.
Der skriver han at arten, selv om den er sjelden, er funnet i alle de nordiske landene, samt i Tyskland og Frankrike og muligens også Portugal.
– Det er lenge mellom hver gang vi ser den, da den dukket opp i 2008 hadde vi ikke sett den siden 1926, men jeg vil ikke tro den er helt uvanlig, sier Granmo til forskning.no.
David Minter, en soppspesialist tilknyttet miljøvernsorganisasjonen CABI, vurderte C. maximus da rapporten ble laget. Han er glad for å høre om den nye Blyttia-artikkelen:
– Da jeg vurderte C. maximus, var jeg kun klar over fire observasjoner av arten i Norge, den siste i Troms i 1926. Blyttia-artikkelen var ennå ikke publisert. Jeg snakket med kolleger i Danmark, Storbritannia og resten av Europa, gjorde litteratursøk på alle språk, og var selv ute og lette etter soppen, og ingen hadde funnet den noe annet sted enn i Wales på lang tid, sier han i en e-post til forskning.no.
Annonse
– Når du gjør en evaluering, er den nødvendigvis et øyeblikksbilde av det forskerne kan si om en art på en gitt dag. Det er flott at mer informasjon nå er blitt tilgjengelig som indikerer at denne fantastiske soppen lever flere steder, og ikke er så truet som jeg fryktet den gang. Det har absolutt en innvirkning på dens status på lista over truede arter.
