Tausheten råder i klasserommet.

Lærerne, som er de voksne som ser barn mange timer om dagen, føler seg usikre. De synes ikke de har kunnskap nok. De er redd for reaksjoner om de tar dette opp, både fra elever og foreldre.

Når kompetansen ikke er der og følelsene tar overhånd, blir det undervist lite om dette temaet, mener Beate Goldschmidt-Gjerløw, forsker ved Universitetet i Agder.

Hun legger ikke skylden på den enkelte lærer.

– Dette er et problem som blant annet krever løsninger i lærerutdanningen, i læreplanen og nye perspektiver på skoleledelse, sier hun.

Klarer ikke å håndtere det

I 2018 gjorde hun en spørreundersøkelse blant 64 samfunnsfagslærere i videregående opplæring. Den viste at lærere føler seg usikre, skrev forskning.no om i 2019.

«Seksuell vold bør ikke være et tema i samfunnsfagsundervisningen. Vi (lærere) har ikke tid til å håndtere konsekvensene»

Utsagnet kommer fra en av lærerne som Goldschmidt-Gjerløw intervjuet den gang.

Vedkommende er en av de mange lærerne som sa at de ikke i det hele tatt, eller i svært liten grad, snakker om temaet seksuelt misbruk i klasserommet.

Men noen tør

Men noen lærere tør.

I en ny studie viser hun nå hvem de er og hvorfor de tør å ta utfordringen.

Hun fant både resultater som hun forventet og resultater som overrasket.

– Jeg fant at yngre kvinnelige lærere underviser mest om seksuelle krenkelser.

Det er kanskje ikke så rart, mener hun. Seksuelle krenkelser er jo noe som rammer unge kvinner mer enn menn.

Men jo eldre kvinnelige samfunnsfaglærere blir, jo mindre underviser de om dette. Det er faktisk de som underviser aller minst om dette og sjeldnere enn sine mannlige kolleger.

– Et viktig funn er at det foregår et generasjonsskifte. At yngre lærere generelt underviser mer enn eldre lærere, lover godt for fremtidig undervisning om seksuelle krenkelser, mener hun.

Jo mer utdanning, jo mindre undervisning

Jo mer utdanning lærere har, jo mindre underviser de om seksuelle krenkelser, finner forskeren.

Dette synes hun var mer overraskende.

– Når lærere spesialiserer seg i en master i en samfunnsvitenskapelig disiplin, får de spisskompetanse innen et bestemt område. Da blir det dette området de trekker mest fram i undervisningen og ikke så mye annet. Dette kan være en forklaring, mener Goldschmidt-Gjerløw.

En halv side i læreboka

De aller fleste som er med i undersøkelsen hennes sier at utdannelsen deres ikke har gitt dem kunnskap om seksuell vold og krenkelser.

Og den mest brukte læreboka i videregående skole vier bare en halv av rundt 300 sider til dette temaet.

I tillegg har læreplanen vært tvetydig.

Med den nye fagfornyelsen fins det et større potensial, mener hun.

– Der er det i det minste et mål om at elevene skal lære om normer og verdier og lover knyttet til kropp, seksualitet og grensesetting.

Men hun er også litt bekymret.

– I den forrige læreplanen sto det at det skulle diskuteres i klasserommet hvordan kriminalitet og overgrep kan forebygges. I den nåværende læreplanen er begrepet overgrep helt tatt ut av teksten. Så hvordan vil lærerne tolke dette?

Skolekulturen betyr mye

En av de samfunnsfaglærerne i undersøkelsen som underviste aller mest om dette temaet var en mann i 60-årene, forteller Goldschmidt-Gjerløw.

– Det viste seg at den skolen han jobbet på, hadde mye fokus på seksuelle krenkelser, og skoleledelsen var engasjert i temaet. Dette hadde mye å si for ham fordi han da hadde noen å samarbeide med.

Hvis læreren blir stående alene med ansvaret, kan det føles overveldende. Da velger mange å undervise lite om denne tematikken, mener hun.

I undersøkelsen hennes finner hun at skolekulturen ser ut til å ha like mye å si for om læreren underviser om dette som individuelle kjennetegn ved læreren.

Stort ansvar å la være

Siri Søftestad kjenner seg godt igjen i resultatene fra Goldschmidt-Gjerløw sin studie. Hun har tatt doktorgrad om seksuelle overgrep og har jobbet med temaet i nesten 30 år.

Hun mener at det å snakke om seksuelle overgrep i klassen er et stort ansvar.

– Men det er også et stort ansvar å la være. Det er jeg ikke sikker på om skolene er seg bevisst, sier hun.

Hun er enig med Goldschmidt-Gjerløw at dette er noe som læreren ikke kan stå alene om. Det krever et samarbeid.

– Du kan ikke bare undervise om dette og droppe ballen der. Sannsynligheten for at det sitter flere elever i klasserommet som har båret på skammen, skylden og truslene helt alene i lang tid, er nemlig veldig stor. Og de vil kanskje be deg om hjelp.

Lærerne må vite hva som er deres ansvar og ha oversikt over den hjelpen som fins i kommunen.

– Sjansen for å lykke med å hjelpe overgrepsutsatte er størst når det finnes et velfungerende samarbeid mellom skolen, barnevern, politiet og helsevesen, sier hun.

Lederne har ansvaret

I dag samarbeider Søftestad blant annet med universitetene i Stavanger og Agder. Hun underviser studenter og fagfolk om nødvendigheten av å være oppmerksom på barn og unge som strever, og hvordan de skal handle når de har mistanke om at noe er galt.

Hun har stor tro på systematisk opplæring for å avdekke dette og hjelpe ofrene. Helst bør dette være bestemt fra øverste hold i kommunene, mener hun.

Ved skolene bør skolelederne ha ansvaret for kompetanseutvikling og gode rutiner også på dette området, ikke hver enkelt lærer.

– Hvis lærerne skal lykkes, må skolen stå sammen om det. Det må være et miljø i lærerkollegiet der de føler seg er trygge på at de får hjelp fra andre. Felles faglig opplæring av lærerstaben, samt tydelig handlingsplaner ved bekymring vil heve kvaliteten betydelig.

Vi kan ikke tro det

Ingen forskere kan si sikkert hvor mange som har opplevd seksuelt misbruk. En norsk studie fra 2016 viser at nesten hvert tredje 18-19-åring sa at de en eller annen gang i livet hadde opplevd en kroppslig, seksuell krenkelse.

75 prosent av disse overgrepene ble begått av en person som var kjent for offeret.

Det er flere årsaker til at vi ikke klarer å forholde oss til dette som samfunn, mener Søftestad.

– De utsatte barna lærer seg ganske tidlig at de må holde dette skjult. Det kan skyldes skam. Noen føler skyld, og mange forteller at de har vært utsatt for trusler.

Det andre er at vi kan ha vanskelig for å tro at overgrep forekommer.

– De som forgriper seg seksuelt på barn og unge, ligner jo på oss. Det kan være lærere, prester eller fotballtrenere. Det blir vanskelig for oss å tro at en godt likt person også kan begå overgrep.

La en bombe under tausheten

Så lenger vi ikke snakker om dette temaet, signaliserer vi til barna at dette er vanskelig og noe vi ikke klarer å hjelpe dem med, mener Søftestad.

– Det gjør det mulig for den som forgriper seg å fortsette. Forskning har vist at gjennomsnittlig tid fra første overgrep til det blir kjent er 17 år. Barn og unge går derfor alene med denne katastrofehemmeligheten i mange år.

Forfatteren Kim Leine har skrevet en bok der han forteller om at han ble misbrukt av sin far.

Søftestad synes forfatteren har uttrykt godt hvorfor det er så viktig å bryte tausheten.

I et intervju til Klassekampen i 2013 sa han:

«Misbruk drives av taushet. Så lenge tausheten består, kan misbruket bestå. Hvis jeg ville ut av det, måtte jeg være åpen om mitt eget misbruk og det misbruket som min far påførte meg. Jeg la en bombe under tausheten.»

Kilde:

Beate Goldschmidt-Gjerløw: Exploring Variation in Norwegian Social Science Teachers’ Practice Concerning Sexuality Education: Who Teachers Are Matters and So Does School Culture, Scandinavian Journal of Educational Research, januar 2021.

LES OGSÅ:

Hvordan spør du om barnet ditt har opplevd det du frykter mest?