Flere vestlige land er dypt splittet i synet på både innvandring, samarbeid med utlandet, rovdyrpolitikk og andre spørsmål. I Norge vinner politikere som Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum og avgått justisminister Sylvi Listhaug (FrP) fram gjennom å ta rollen som motstandere av makteliten. (Fotos: Terje Bendiksby og Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)
Kan populisme forklares med «somewheres» og «anywheres»?
En ny politisk teori gripes nå begjærlig av folk som vil forstå. Kan den gjøre det lettere å begripe fenomenet Sylvi Listhaug og hvorfor også nordmenn tilsynelatende har fått så ulikt syn på politikk?
Bak begrepene «somewheres» og «anywheres» står den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart.
Han foreslår dem som et verktøy for å forstå grunnleggende motsetninger i befolkningen.
Forskjeller som egentlig handler mer om verdier enn det handler om politikk.
«The road to somewhere» ble i 2017 kåret til Årets bok i Storbritannia både av den venstreliberale avisen The Guardian og den høyreliberale avisen The Economist.
Goodharts bestselgende bok har tittelen «The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics». Selv om kommentatorer stiller spørsmål ved noen av Goodharts resonnementer, så er de enige om at det sjelden kommer politiske bøker som er så dagsaktuelle som denne.
Kritiserer universitetspresset
Goodhart mener at flere tiår med større økonomisk og kulturell åpenhet i Vesten ikke har vært til fordel for alle.
Mange i dagens samfunn føler på dette.
I en stor gruppe i samfunnet – rundt 50 prosent av befolkningen anslår Goodhart – finner populistisk politikk derfor lett grobunn.
En populisme som utfordrer den tradisjonelle oppdelingen av politikk i høyre og venstre.
David Goodhart var i mange år medlem av det britiske Labour-partiet og under Brexit-avstemningen var han tilhenger av fortsatt britisk EU-medlemskap. Nå er han likevel blitt en som lyttes til av dem som stiller spørsmål ved både masseinnvandring og ideologien bak å skape en kunnskapsøkonomi der flest mulig i samfunnet må få høyere universitetsutdanning.
Goodhart forklarer også hvorfor den politiske venstresiden rammes så sterkt av populismen. En venstreside som er i krise over store deler av Europa.
Lokalsamfunn mot verdensborgere
«Somewheres» er mennesker som er knyttet til stedet og kulturen de har vokst opp innenfor. De hører hjemme et sted.
Dette er mennesker som setter pris på trygghet, familie og tradisjoner. De bor oftere enn andre i utkantstrøk. De føler seg truet av raske samfunnsendringer, som innvandring. De har oftere lav utdannelse. Men vel så viktig er at de sjeldnere beveger seg oppover i samfunnet, de har altså lav sosial og økonomisk mobilitet. Mange føler at de raske endringene i samfunnet de siste tiårene ikke har tjent dem.
De reagerer med populisme og med nasjonalisme.
Gruppen «anywheres» er mindre enn «somewheres». Likevel er det denne gruppen som ifølge David Goodhart dominerer maktposisjonene i samfunnet.
«Anywheres» er ofte urbane. De har oftere høy utdannelse. Identiteten deres er ikke knyttet til stedet hvor de bor eller kulturen de har vokst opp innenfor. De føler seg hjemme mange steder.
Annonse
Identiteten deres er framfor alt knyttet til hva de har oppnådd i livet.
Vi lever i en tid hvor både Karl Marx og de fleste andre politiske tenkere sine analyseverktøy virker foreldet. Når så mange er opptatt av Goodharts forslag til et nytt verktøy for politisk analyse av samfunnet, er forklaringen helt sikkert ønsket om å forstå hvorfor populistiske politikere og partier slår så godt an.
For kanskje gjør Goodhart det enklere å fatte hvorfor Frp bykser oppover på meningsmålingene med nesten 10 prosentpoeng når Sylvi Listhaug blir tvunget til å be om unnskyldning for et Facbook-innlegg mange mener var et overtramp. Goodhart forklarer oss også internasjonale fenomener som Brexit og Donald Trump.
I forskning på politikk brukes ofte begrepspar. Dette kan være begreper som høyre og venstre, eller radikal og konservativ.
Statsvitere som forsker på politikk har gjerne sett for seg at det går en linje fra det ene ytterpunktet til det andre, at folk befinner seg et eller annet sted på en akse mellom to punkter. For eksempel på aksen mellom venstre og høyre.
Under EU-striden her hjemme ble begrepsparet periferi og sentrum mye brukt for å forklare politiske motsetninger. Og hvorfor nei-siden vant.
Kanksje er «somewheres» og «anywheres» et begrepspar som bedre tar pulsen på vår tid.
Intervju i Samtiden
I siste nummer av tidsskriftet Samtiden har tidsskriftets redaktør Christian Kjeldstrup møtt David Goodhard til en samtale. En forkortet utgave av intervjuet har stått i Aftenposten (abonnement).
I intervjuet sier Goodhart:
Annonse
David Goodhart har bakgrunn på venstresiden i britisk politikk, men har skrevet en bok som vinner gjenhør også hos mange på den andre politiske siden. (Foto: Forlaget)
– Det handler om et skifte til en åpen, innvandrervennlig, kunnskapsbasert økonomi som «anywheres» selv har hatt fordeler av, og som har rammet «somewheres».
– Det viser seg i den voldsomme økningen i høyere utdannelse og den relative devalueringen av yrkesopplæring og mer praktiske fag.
– Det viser seg i hvordan ulike former for gruppetilhørighet som «nasjonal», «etnisk» og «lokal» i dag betraktes som noe mistenkelig. Og det kommer til syne i forsøk på å utjevne kjønnsforskjeller og kjønnsroller som mange mennesker fortsatt verdsetter.
– Og på toppen av det hele er «somewheres» lenge blitt fortalt av «anywheres» at verdenssynet deres er moralsk underlegent.
Overfor Samtiden framholder Goodhart at todelingen hans framfor alt tar sikte på å beskrive en britisk virkelighet. Han mener heller ikke at alle i samfunnet passer inn i de to gruppene. Goodhart anslår at rundt 25 prosent av den britiske befolkningen er «anywheres», mens opp mot 50 prosent er «somewheres».
– Jeg er en «anywhere» som sympatiserer med «somewheres», forklarer han om sitt eget ståsted.
Også innvandrere er ofte «somewheres»
Goodhart er opptatt av at «somewheres» ikke alltid kan beskrives som innvandrerfiendtlige.
Han trekker også fram at innvandrere til dels er kommet til vestlige land på grunn av åpenheten hos «anywheres». Likevel plasserer religiøsitet, tette familiebånd og en generell verdikonservatisme dem ofte nærmere «somewheres».
Nok et poeng hos Goodhart er altså at den nye motsetningen ikke først og fremst handler om økonomi, slik politiske motsetninger ofte har gjort.
Goodhart sier i intervjuet med Samtiden at han ikke har noen oppskrift på hvordan motsetningen mellom de hovedleirene kan overvinnes.
– Dominansen til «anywheres» kan ikke løses ved at «somewheres» overtar den. Da er vi like langt.
«Anywheres» representerer noen av de mest progressive og dynamiske kreftene i historien. Men de må utvise mer sosial intelligens i møte med dem de er politisk uenige med, mener han.
«Anywheres» må selv praktisere mer av det mangfoldet de gjør seg til talsmenn for. I dag lytter de ikke til andre. Dermed forstår de heller ikke den andre gruppen.
Kritikken mot Goodhart
Kritikken mot David Goodhart kommer ikke uventet fra noen av dem han selv kritiserer. En anmeldelse i den venstreliberale avisen The Guardian peker på at Goodhart i sin iver etter å forstå «somewheres», gir en karikaturframstilling av «anywheres» og deres påstått manglende tilknytning til lokalsamfunnet sitt.
Anmelderen i The Guardian er heller ikke enig i at «somewheres» synspunkter helt er blitt oversett i flere tiår av folk fra «anywhere» som sitter på maktposisjonene i alt fra departementer, til universiteter og statskringkasteren BBC.
For eksempel var de ti årene med den nokså høyreorienterte Labour-statsministeren Tony Blair og hans New Labour-politikk (1997-2007) en tid der straffene for kriminalitet ble skjerpet, nettopp slik mange «somewheres» ønsker. Og flere britiske medier som The Mail, Sun, Express og Telegraph bringer i høy grad anti-liberale og anti-internasjonale synspunkter som finner gjenhør hos «somewheres».
