Rumperist eller gitargrep?

I musikktimen kan oppfatningene av ungdomsskolejenter og -gutter snus på hodet. Guttene bråker ikke, og jentene sitter definitivt ikke stille.

Publisert
Det er særlig for guttene at kjønn og seksualitet står på spill. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Det er særlig for guttene at kjønn og seksualitet står på spill. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Doktoravhandling

Gro Anita Kamsvåg er musikkpedagog, og disputerte nylig ved Norges musikkhøgskole med avhandlingen Tredje time: musikk : en pedagogisk-antropologisk studie av musikkaktivitet og sosial organisasjon i ungdomsskolen.

Det er gruppearbeid i klasse 9B. I et klasserom sitter en gruppe elever stille og konsentrerte, og jobber alvorlig med oppgaven. I et annet rom lekes og tulles det, med masse fysisk utfoldelse og lite målrettet arbeid.

Lett å skjønne hvilken gruppe som består av gutter, sier du? Ikke når timen er musikk.

– I dagens diskusjon om hvorfor guttene sliter på skolen sies det ofte at det ikke er naturlig for dem å sitte stille, og at de for eksempel bør få ha gym hver dag for å hjelpe på dette.

– Men ut fra hva jeg så i skolen har også jentene et stort behov for bevegelse, og enda færre muligheter til å få utløp for det enn guttene, sier Gro Anita Kamsvåg.

Hun disputerte nylig ved Norges musikkhøgskole, med en avhandling om musikkundervisningen i en klasse i norsk ungdomsskole.

Kamsvåg observerte alle musikktimene til klassen i et halvt år. I tillegg observerte hun elevene i friminutter, og fulgte klassen i alle skoletimer i én uke.

Hun hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ha kjønn som hovedtema i avhandlingen, men dette ga seg selv da klassen fikk i oppgave å dele seg inn i grupper og jobbe med et langvarig musikkprosjekt.

De skulle enten komponere et stykke, eller øve inn en dans eller et musikkstykke. Klassen delte seg i rene gutte- og jentegrupper, og disse gruppene hadde helt ulike innfallsvinkler til oppgaven.

– De valgte ulike låter, ulike instrumenter, og de oppførte seg helt forskjellig under øvingen. Det var rett og slett helt forskjellig energi i rommet avhengig av om det var gutter eller jenter som øvde der, sier Kamsvåg.

Alvorlige gutter, fnisete jenter

– Begge kjønn søkte mot det tradisjonelle: Guttene valgte rockelåter, og viste konsentrasjon, alvor, ro og kontroll når de øvde.

– Jentene valgte pop, og de var opptatt av hvordan de tok seg ut, av å være snille med hverandre, og de ville unngå fysisk smerte, som for eksempel vonde fingertupper ved gitarspilling. De vil også være flinke, men dette var nedtonet i forhold til det som skjer i andre skolefag.

Den ene guttegruppa sprakk etter kort tid, fordi to av guttene kjempet om plassen som den beste gitarspilleren.

Den ene av disse trakk seg ut av gruppa sammen med en kamerat, og disse to øvde inn en medley av Metallica-sanger, med den flinkeste gutten som læremester. Resten av gruppa fortsatte som et tradisjonelt rockeband.

Gitaristen Kirk Hammett fra Metallica var et idol for flere av de gitarspillende guttene i klasse 9B. (Foto: Florian Reischauer/Wikimedia Commons)
Gitaristen Kirk Hammett fra Metallica var et idol for flere av de gitarspillende guttene i klasse 9B. (Foto: Florian Reischauer/Wikimedia Commons)

– Rent visuelt var skolen veldig preget av denne type musikk, blant annet hadde de et veggmaleri av Metallica i en av gangene. Muskkrommet hadde en veldig maskulin sfære, for eksempel gjennom en mengde av gitarer som så ut til å appellere mer til guttene enn til jentene jeg observerte, forteller Kamsvåg.

«Hvor er scenen?»

En av jentegruppene i klassen organiserte seg også som et tradisjonelt band, og øvde inn 1960-tallslåten «Build me up, Buttercup» av The Foundations.

– Jentene i denne gruppa fniste og lo mye når de øvde – med unntak av gruppas gitarist som satt krumbøyd og motløs i møtet med gitarens instrumentaltekniske utfordringer, forteller forskeren.

Når stemningen i denne gruppa ble tung, kunne en av jentene utbryte «Hvor er scenen?». Det var et signal om at de skulle øve på å entre scenen: En etter en løp opp på en fiktiv scene, til trommevirvel og jubelrop fra de andre. Alle fikk sin tilmålte del av oppmerksomheten.

– Situasjonen hadde klare innslag av lek, hvor det virket som det viktigste var å gi fantasien spillerom, sier Kamsvåg.

Denne gruppa besto av klassens mest populære jenter, men da dagen for opptreden kom, ble det ikke noe stormende inntog på scenen. Jentene ba om å få slippe å opptre foran klassen, og bare læreren fikk se dem spille.

Rumperist

En annen jentegruppe ville øve inn en dans, men brukte de første to månedene av prosjektperioden på å lete på YouTube etter den rette sangen å danse til. Til slutt fant de musikkvideoen «Narulbwa» med artisten Lee Jung.

Etter å ha funnet «Narulbwa», spretter jentene ut på gulvet, fremfører enkelte fragmenterte booty shake og fniser. De har fronten rettet mot datamaskinen, som står bak i klasserommet omtrent en meter fra dem.

Bildet av «Narulbwa» fyller ikke hele skjermen, så de må lene seg fremover for å se, samtidig som de står med bena fra hverandre, shaker og fniser. De kan ikke bevege seg mye før de dulter bort i pulter og stoler.

«Booty shake» er dansebevegelser hvor kvinnelige dansere rister skikkelig på rumpa. Jentene prøvde seg på å etterligne dansen i videoen, men ble fnisete og usikre av å skulle gjøre disse bevegelsene.

Beyoncé er blant annet velkjent for sine «booty shakes». (Foto: Annelies Vervoort/Wikimedia Commons)
Beyoncé er blant annet velkjent for sine «booty shakes». (Foto: Annelies Vervoort/Wikimedia Commons)

Etter kort tid ga de opp, og ville lete videre etter en ny sang. Da satte læreren en stopper for det hun oppfattet som «dilling», og sa at de måtte synge i stedet. Slik ble det også, og da dagen opprant, opptrådte disse jentene for klassen, men ganske forsiktig og lavmælt.

– Jentene beveget seg her innenfor et vell av diskurser som omhandler den seksualiserte kvinnekroppen. I likhet med svært mange musikkvideoer var denne veldig seksuelt eksplisitt, og jentene er klar over den offentlige diskusjonen rundt slike videoer.

– I tillegg syntes de å besitte en form for selvsensur og en formening om at det var noe «farlig» i det å utfolde kroppen som en voksen kvinne og ikke som barn og jente. Til sammen satte slike forhold sperrer for deres utfoldelse, sier forskeren og fortsetter:

– Man kan mene hva man vil om det spesifikt seksuelle og kjønnsrollene i musikkvideoer, men det er synd at jentene ikke fikk prøvd ut det de hadde mest lyst til, å danse og bruke kroppen sin. Jentene er også kropp, og deres hopp og sprett og tull og tøys viser deres tiltrekning til dramaet, det visuelle og kroppslige.

Gutter uten musikkompetanse

Vektleggingen av band appellerte ikke til jentene, mener forskeren, og heller ikke til de guttene som ikke hadde ballast innenfor denne sjangeren. En siste elevgruppe besto av dem som ble «til overs» når elevene selv fikk velge gruppe.

Her var det både gutter og jenter, men de to jentene trakk seg ut og var helt passive.

– Guttene i denne gruppa hadde mindre musikalsk kompetanse enn de andre guttene, og de hadde lite som forente dem i musikksmak. Det var derfor vanskelig for dem å finne en retning, og læreren var lite tilstedeværende. Disse elevene var nok dem som fikk minst ut av denne typen undervisning.

Kamsvåg understreker at de fleste elevene satte pris på valgfriheten og det at de fikk gjøre noe praktisk i disse timene.

– Noen av gruppene produserte dessuten ting som ble ganske så bra musikalsk. Men når elevene blir satt så fritt som her, slår det inn en rekke sosiale mekanismer som læreren bør ha et tydelig blikk på, både når det gjelder kjønn og prosesser av inkludering og ekskludering.

Falskt og ekte

Jentene forteller at de skal synge, danse og herme etter musikkvideo. Det går ikke an, mener Arne. Det er ikke mulig å synge og danse samtidig. Alle som tilsynelatende synger og danser samtidig, bruker playback, forteller han. Hvis ikke blir de for andpustne til å synge. Og playback er juks, sier han, og går ut. Ingen av jentene svarer ham.

– Kvalitetsstempelet i musikk blir gjerne knyttet til tradisjonelt mannlige praksiser. Autentisitet knyttes til gitar, live-forestillinger, det såkalt ekte og usminkede. Pynt, koreografi og popmusikk, som typisk knyttes til jenter, ses som mindre autentisk.

– Jeg spør meg derfor om autensitet er en maskulin konstruksjon som ikke rommer det tradisjonelt feminine kulturkretsløpet, sier Kamsvåg.

Hun forteller at klasse 9B hadde en dyktig musikklærer, men at skolen og læreren likevel indirekte støttet opp under denne forestillingen. Det var de flinke guttenes gitarspilling som fikk mest oppmerksomhet.

– Læreren var veldig glad i sang selv, og nettopp derfor ville hun ikke drive for mye med det i klasserommet, fordi hun ville at det skulle være hobby og ikke jobb. Siden sang ved siden av dans var jentenes foretrukne aktivitet, ble de skadelidende.

– Det samme ble de guttene som ikke var flinke eller hadde en genuin interesse for å lære et instrument.

I intervju uttalte læreren også at hun syntes det var lettere å bli kjent med guttene i klassen, de var «seg sjæl», mens jentene var mer konforme, mente hun. Forskeren gjenfant dette synet hos ungdommene: Mens guttene var opptatt av å være individuelle i sin musikksmak, syntes ikke jentene det gjorde noe å være konforme.

– Kanskje det å ligne på venninnene er en form for trygghetssøking, og kanskje slo dette spesielt inn når det kom til musikk fordi de ikke opplevde dette som et område hvor det ble forventet mye av dem.

– For gutter sto det mer på spill, og det virket som de opplevde forventninger knyttet til at de skulle vise fram «seg selv» gjennom musikk, sier Kamsvåg.

Dans i friminuttene!

Jentene som ville herme etter dansen i en musikkvideo, fikk liten anerkjennelse for dette, mener forskeren.

– Dette bør vi diskutere i musikkpedagogikken. Jentene orienteres vekk fra sin kompetanse, som er å herme etter sang og dans i musikkvideoer. Vil vi at jentene skal bli som guttene og spille Metallica, eller er det bedre å oppgradere det jentene driver med? Dette er også viktige spørsmål i forhold til bevegelse, kropp og seksualitet.

– Skoledebatten må ikke låses til en diskusjon av stereotype gutte- og jenteroller. Elevene opptrer i ulike kontekster, og viser ulike sider av seg selv. I disse musikktimene så jeg jentenes behov for bevegelse – det er ikke bare guttenes kropper som ikke liker å sitte stille en hel dag.

– Jenter på ungdomsskolen har også lyst til å leke og bevege seg i friminuttene, men ikke på guttemåten – de vil ikke spille fotball. De vil kanskje hoppe strikk eller paradis, men de har blitt «for store». Men hva med å tilrettelegge for dans i friminuttene?

Kamsvåg mener vi må tenke over hva slags femininitet vi viderefører ved stadig å snakke om jenter som stille og flinke, i motsetning til guttene som bråkete og uoppmerksomme.

I den stereotypien forsvinner både jentenes bevegelsesbehov – og de stille guttene.

– Kanskje er ikke forskjellene egentlig så store? Den bevegelige kroppen er også jentenes kropp.

– Jeg mener at det må tilrettelegges bedre for andre former for utfoldelse i gymtimer og i friminuttene, til glede for dem som ikke er på fotballbanen – jenter som gutter, avslutter forskeren.