På sporet av ulv

Det er ikke lett å peile en ulv som løper, lærte jeg i felten av ulveforskerne. Bli med til Bjørkelangen og opplev en dag i ulveforskernes liv.

Publisert

En tåkete, kald februarmorgen på en bensinstasjon i Bjørkelangen.

En broket konvoi bestående av feltarbeidere for Skandulv, Ole Kristian Sauge, ulveforsker Camilla Wikenros fra Grimsø forskningsstasjon i Sverige, utskremt journalist fra Oslo, og en skoleklasse fra Kjelle videregående skole i Akershus hutrer i morgenfrosten.

Vi står på farten for å peile ulv, og det er ikke en hvilken som helst ulv vi skal peile. Vi er på sporet av alfatispa som regjerer i Mangen-reviret.

Maken drept

Ulvetispa har vært i alle landets aviser den siste tida, og har fått konflikten mellom ulvemotstandere, forskere og ulvetilhengere til å nå nye høyder.

Grunnen er at hun mistet sin make for tre uker siden, da han ble påkjørt og drept av en innbygger i området Bjørkelangen-Aurskog. Mannen som kjørte på og drepte hannulven, for så å stikke av fra åstedet, er nå siktet for ulvedrap.

Han risikerer en straff på opptil seks år i fengsel, selv om denne straffen aldri har blitt gitt før.

Løper og løper

"Spor etter ulvetispa."
"Spor etter ulvetispa."

Vi kjører fra bensinstasjonen i titida, retningen går mot en høy topp vel en halv times kjøring unna. Forskerne, som har peila ulvetispa siden seks samme morgen, tror hun har retning mot denne toppen eller nærliggende områder.

Det er imidlertid ikke så lett å si, for hun har løpt halve natten og hele morgenen i en voldsom fart. Håpet er at hun utpå formiddagen vil roe seg ned og ta en formiddagshvil, slik ulver vanligvis gjør.

På vei til toppen stopper vi og ser på spor etter ulvetispa fra fire dager tilbake; hun har bykset ut av et skogholt, smettet over en vei og løpt raskt ned til et vann der hun har luntet snorrett av gårde.

Målet er tapping

Målet for dagen er å peile inn ulvetispa slik at GPS-senderen hun har kan tappes for posisjoner. Dette er posisjoner som viser hvor hun har holdt til de siste ukene etter forrige tapping.

Posisjonene brukes også til Ulvetelefonen, en telefon som finansieres av Norges jeger- og fiskerforbund, hvor alle som vil kan ringe inn å få vite omtrent hvor ulven befinner seg.

Om høsten brukes telefonen hyppig av jegere med hund som vil unngå konfrontasjoner. Imidlertid blir ikke nøyaktig posisjon lagt ut, men innringerne får vite innen hvilken rute på én kvadratmil ulven sist er observert.

Vi må finne ulvetispa før klokka to for å tappe senderen, og går ikke det, har vi neste mulighet to timer etter. Hvis ikke vil informasjonen lagret i halsbåndet hennes være tapt.

Vi har ikke mye tid rett og slett.

Nye spor

Etter å ha sett på sporene hennes, kjører vi videre oppover, og plutselig bråbremser Sauge bilen og bykser ut.

"Urinmarkering fra tispa."
"Urinmarkering fra tispa."

Det er ulvespor her, og urinmarkering på en brøytekant. Det er blod i urinen fordi tispa har løpetid.

Sauge tror det ikke er mer enn en halv time siden hun passerte her, og det vil si at hun beveger seg enda fortere enn forskerne tidligere har trodd.

Siden toppen vi er på vei til er så høy, vil vi mest sannsynlig klare å få peilet inn signalene fra halsbåndet hennes likevel, men vi må opp nå.

Kjapt kjører vi videre.

Konflikter rundt ulv

Feltarbeider Sauge jobber delvis for Skandulv, og delvis for Statens naturoppsyn i Akershus, Østfold og Oslo.

Han har jobbet med ulv i over åtte år, og er samtidig godt kjent med miljøet i området. Ulvemotstanden her nede er stor, selv om det er få husdyr på beite, noe som andre steder i Norge er en av de vanligste årsakene til konflikt.

- Hva som er årsaken til denne ulvemotstanden er ikke godt å si, men særlige fire forhold er viktige, mener Sauge.

- For det første har omtrent 30 hunder blitt tatt av ulv i løpet av de siste fem-seks årene. Hundene har for det meste vært jakthunder på jobb i skogen.

- En annen faktor kan være at ulven tar matnyttig vilt som elg og rådyr, noe som gjør at det blir mindre vilt igjen til jegerne. For mange er jakt en kjærkommen ekstrainntekt, sier Sauge.

En helt annen årsak som har blitt nevnt, er frykt for å bruke skog og mark, men Sauge mener dette argumentet blir mindre og mindre uttalt.

- Ulven har dessuten som ny art i økosystemet blitt etterfulgt av et kobbel av forskere og forvaltere som kan ha skapt en usikkerhet blant de lokale skogs- og viltheltene.

Nesten ikke pip

Toppen er nådd.

"Øystein Høgseth peiler."
"Øystein Høgseth peiler."

Feltarbeider Øystein Høgseth som har sluttet seg til resten av følget, slenger opp sin manuelle peileantenne og slår på frekvensen ulvehunnen sender fra.

Forsker Wikenros, som har det avanserte tappeutstyret, slår opp sin teleskopantenne. De hører imidlertid bare svake pip-pip, for hunnen er allerede langt unna.

Så hører de ikke et pip en gang.

Hun er borte, utenfor radiokontakt. Forskerne flytter seg enda lenger oppover på toppen, men de finner ingenting her heller. Klokka har passert 12. Det er to timer til vi må ha henne innen rekkevidde.

Høgseth tar ut kompasskurs, og Sauge ser på kartet. Det virker som hun enten er på vei over en sjø inn i et område som det er vanskelig å peile i på grunn av det kuperte terrenget.

Eller så kan hun ha retning østover. Det er ikke lett å vite, hun beveger seg med en fart på omtrent 15-20 kilometer i timen.

Vi må bare sele på å komme oss av gårde, og satse på at vi hører henne lengre sørover igjen.

Skandulv

Skandulv er et felles forskningsprosjekt fra svensk og norsk side. Finansieringen skjer fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) i Norge, og Statens naturvårdsverk i Sverige.

Prosjektet startet i 2000 og har som overordnet mål og få fram fakta, slik at ulven i Norge og Sverige kan forvaltes på en optimal måte. Samtidig skal prosjektet spre informasjon om ulvens biologi og forvaltning.

En rekke delprosjekter foregår under Skandulv-paraplyen, hvorav noen er overvåking av de ulvene som finnes i norsk og svensk fauna, forskning på bestandsdynamikk, det vil si å se på fødselstall og dødelighet hos ulvene, samt genetisk forskning fordi ulvene kan komme til å slite med innavlsproblematikk i fremtiden.

Rovviltmeldingen

"Camilla Wikenros med avansert tappeutstyr."
"Camilla Wikenros med avansert tappeutstyr."

Norsk rovdyrpolitikk de nærmeste årene ligger til behandling i Energi- og
miljøkomiteen i Stortinget for tiden. De skal legge fram sin innstilling for Stortinget 5. mai, og Stortinget skal 13. mai avgjøre den videre skjebnen til våre fire store rovdyr.

Når det gjelder ulv er det ingen forandringer å spore så langt i Rovviltmeldingen. Som før skal vårt langstrakte land ha “noen ynglinger” om året, og det er ikke bestemt hvor mange ulv det eventuelt er ønskelig å ha løpende rundt i norsk fauna.

For de andre rovdyra er dette tallfestet.

Vil ha 200 ulv

På dette punktet skiller norsk rovdyrpolitikk seg fra svensk. Svenskene har et delmål om vel 20 ynglinger i året, og en bestand på 200 ulv i svensk fauna. I forarbeidene til loven i Sverige er 500 ulv nevnt som et videre mål.

Det ligger her en klar kime til konflikt mellom svensk og norsk politikk, for det finnes ikke svenske eller norske ulver, bare skandinaviske.

Det er derfor Skandulv har kommet på plass, fordi ulvene ikke kjenner nasjonale grenser, og kanskje skulle man heller snakke om den nordiske ulven eller den nordlige ulvestammen.

For ulven i Norge kommer opprinnelig fra Finland og Russland, og særlig finske og svenske forskere samarbeider utstrakt i ulveforskningen.

Spor uten pip

På vei ned fra toppen krysser vi ferske spor etter tispa flere ganger. Hun må ha passert her etter at vi kjørte opp. Dette begynner å ligne en detektivroman; vi er hakk i hæl på ulven, men vi hører henne ikke.

Vi kjører litt rundt i området, og stopper på en del høye åser for å peile. Fremdeles ikke et pip. Forskerne er i villrede nå, hvor kan hun være?

Klokka har passert to og første sjanse for peiling er over. Vi har bare én sjanse til, og Sauge bestemmer seg for å satse alt på ett kort.

Linken, den høyeste toppen øst i området, er det stedet det er mest sannsynlig at vi får høre fra henne. Spørsmålet er bare om vi rekker dit før klokka fire.

Norges ulvehistorie

Ulven ble fredet i Norge i 1972, og i Sverige seks år tidligere. Men samtidig som fredningen kom på plass, forsvant rovdyret fra naturen her i nord. Ulven var offisielt utdødd i Norge og Sverige.

På slutten av 1970-tallet kom det ulv over fra Finland og Russland, og selv om noen av disse dukket under, overlevde en liten flokk på omtrent ti dyr i området mellom Hedmark og Värmland.

På begynnelsen av 1990-tallet kom en enslig herreulv ruslende fra finskrussisk hold, og vips eksploderte bestanden.

Friskt blod var det som skulle til, og nå teller den svensknorske ulven omtrent 100 dyr i alt.

Siste sjanse

Vi har kjørt alt det remmer og tøy kan holde for å nå toppen av Linken før klokka fire. Dette er forskernes siste sjanse til å få tappet ned signaler fra tispas GPS-sender.

"Endelig får forskerne tappesignalene fra ulvetispa."
"Endelig får forskerne tappesignalene fra ulvetispa."

Spent setter Sauge opp sin manuelle antenne, men ikke et pip høres i noen retning. Dette er merkelig; vi er såpass høyt oppe at vi skulle ha hørt henne nå.

Vi flytter oss litt innover, og Sauge peiler igjen. Ingenting. Dagens arbeid har gått i grøfta, og vi aner ikke hvor tispa er.

Så slår det plutselig inn et pip-pip-pip. Dette er tappesignalene fra halsbåndet. I full fart får Camilla rigget til utstyret, og kan begynne å laste ned posisjonene som sendes ut.

Hun får med seg omtrent halvparten av signalene før ulven forsvinner igjen.

Dagens arbeid var ikke bortkastet likevel, den viktige informasjonen om hvor ulvetispa har befunnet seg de siste ukene, er hentet inn.

Vi har kjørt 20 mil og jobbet hele dagen, trette vender vi nesa hjemover hvert til vårt, mens ulvetispa traver videre.