Albuskjellet finner vi på havstrender over hele Vest-Europa, blant annet langs norskekysten. Der klamrer det seg fast til berg og stein, og bruker tunga til å raspe til seg mat.
Tenner på tunga
Denne tunga, radula på fagspråket, er dekka av bittesmå tenner, og det er disse som nå har tatt steget opp på førsteplass på lista over de sterkeste biologiske materialene vi vet om.
– Edderkoppsilke har leda denne konkurransen lenge, jeg ble overraska og gira da jeg fant ut at albuskjellet var enda sterkere, sier Asa Barber til Livescience.
Han er professor i maskinteknikk ved University of Southampton, og hovedforfatter av rapporten som nå er publisert i Journal of the Royal Society Interface.
Sterkere enn kevlar
Tennene er lagd av en blanding av protein og mineralet goethitt, og er omtrent én millimeter lange og rundt hundre ganger tynnere enn et menneskehår.
Ved hjelp av små vektstenger og et atomkraftmikroskop har Barber og kollegaene funnet ut at stoffet i gjennomsnitt tåler omtrent fem gigapascal. Det er omtrent fem ganger så mye som standard edderkoppsilke, og 0,5 gigapascal mer en edderkoppsilkerekorden.
Dette tilsvarer ifølge BBC omtrent det trykket som trengs for å omgjøre karbon til diamant. Og Barber forklarer at en spaghettitykk tråd av dette materialet kunne ha løfta ett og et halvt tonn.
Albuskjelltennene er til og med sterkere enn kevlar, men ikke riktig så sterkt som de aller mest hardføre karbonfibermaterialene.
Kan lære av naturen
Barber forklarer at hemmeligheten bak tennenes styrke er det at de er så tynne.
– På generell basis kan man si at jo større noe er, dess større er sjansen for at dette har en eller annen feil. Og feil reduserer strukturens styrke.
Han forklarer at det jobbes hardt med å redusere denne typen feil i karbonfibre, men at vi nå ser at det lureste kanskje er å lage dem så tynne at de blir mindre disponert for feil i utgangspunktet.
– Biologien er en voldsom inspirasjonskilde for ingeniørkunsten.
Referanse:
Asa H. Barber, Dun Lu, Nicola M. Pugno, Extreme strength observed in limpet teeth, Journal of the Royal Society Interface, februar 2015, DOI: 10.1098/rsif.2014.1326