Hvithval prøvde å snakke

Dyrepasserne ved National Marine Mammal Foundation lurte lenge på hvorfor de stadig hørte noe som minnet om samtaler et stykke unna.

Hvithval, Delphinapterus leucas, i Atlanta Aquarium. (Foto: Greg Hume/Wikimedia Commons)
Hvithval, Delphinapterus leucas, i Atlanta Aquarium. (Foto: Greg Hume/Wikimedia Commons)

Historien er ikke helt unik. Det finnes anekdoter som forteller om snakkende hvaler både i fangenskap og i det fri.

Allerede i 1949 skrev forskerne Schevill og Lawrence at ville hvithvaler kunne høres ut som en skokk unger som skrålte i det fjerne.

Og på slutten av 1970-tallet mente vokterne ved Vancouver Aquarium bestemt at de hørte hvithvalen Lagosi uttale sitt eget navn, i en strøm av ellers uforståelig babbel på russisk eller kinesisk.

Men det har ikke eksistert opptak som gjør det mulig å sammenligne slike antatte imitasjoner med virkelige menneskestemmer. Til nå.

I denne utgaven av Current Biology beskriver Sam Ridgway og kollegaene hans hvordan hvithvalen NOC ved National Marine Mammal Foundation etterlignet menneskestemmer.

Observasjoner antyder at hvalen måtte endre måten den skaper lyder på for å lage noe som lignet på stemmer, mener Ridgway ifølge en pressemelding fra Cell Press.

- En slik åpenbar innsats antyder motivasjon for kontakt, sier han.

- Kom deg ut!

Det hele startet i 1984, da både Ridgway og andre begynte å undre seg over noen merkelige lyder i nærheten av bassengene til delfinene og hvalene. Det hørtes ut som om to mennesker pratet sammen, akkurat langt nok borte til at man ikke kunne oppfatte hva de sa.

Men ingen skjønte hva som lagde lydene. Ikke før en dykker kravlet opp fra hvalbassenget og spurte:

- Hvem sa at jeg skulle komme meg ut?

Etter noen undersøkelser og flere registrerte ”ut” ble det klart at menneskelydene altså kom fra NOC, en hvithval som levde sammen med delfiner og andre hvithvaler, men som ofte hadde hørt menneskestemmer, både over og under vann.

Samme rytme og frekvens

Det er viktig å huske at menneskehjernen er mer enn kjapp til å oppfatte ord, også når de egentlig ikke er der, påpeker forskerne i Current Biology. Dermed er det grunn til å ta enhver rapport om snakkende dyr med en klype salt.

For å undersøke saken nærmere gjorde Ridgway og kollegaene opptak av den pratsomme hvalen og sammenlignet lydene med sekvenser av mennesker som snakker.

De konkluderer nå med at NOCs lyder hadde den samme typen rytme som menneskeprat. Lydfrekvensen matchet også menneskestemmer, til tross for at toneleiet da måtte ligge flere oktaver lavere enn typiske hvin fra hvaler.

Neseundersøkelsene viste også at hvalen måtte forandre både trykket i nesegangen, gjøre andre muskelbevegelser og blåse opp luftsekker i pustehullet for å få til lydene.

Uansett intensjon med bablinga gjorde NOC altså en formidabel innsats for å få den til.

Forskerne mener det er sannsynlig at hvalen faktisk forsøkte å etterligne sine tobeinte bekjente. 

Hva NOC ville med skravlinga si er derimot en annen sak. Ikke kan vi gå hen og spørre den heller. Den snakkende hvalen døde dessverre for fem år siden, etter å ha tilbragt 30 år ved National Marine Mammal Foundation.

Referanse:

S. Ridgway, D. Carder, M. Jeffries & Mark Todd, Spontaneous human speech mimicry by a cetacean, Current Biology, vol 22, nr. 20, s 860-861.

Powered by Labrador CMS