– Det har skjedd et paradigmeskifte, sier Esben Esther Pirelli Benestad, professor i sexologi ved Universitetet i Agder.

Hen viser til at Verdens helseorganisasjon (WHO) nå i juni har fjernet «transseksualitet» og de andre transdiagnosene fra det medisinske diagnosesystemet ICD-11 og byttet dem ut med begrepet «kjønnsinkongruens».

Dette er mer enn en språklig justering. Den nye diagnosen anerkjenner at kjønnsidentitet er flytende. Det er rett og slett ikke noe som heter «det motsatte kjønn» lenger.

Les også denne saken fra Universitetet i Oslo

Transpersoners rettigheter styres av gammeldagse tanker

Enda viktigere er hvor diagnosen har blitt plassert. Diagnosen er nå tatt ut av kapittelet Mentale lidelser og flyttet til kapittelet for Seksuell helse.

Mange variasjoner av et menneske

At kjønnsinkongruens ikke handler om psykisk helse, er ikke nytt for Benestad, som selv har vært åpen transperson i mange år.

I alle år har vi visst at det er noe som heter intersex, sier hen.

– Det kan være sammensetninger av kromosomer som ikke likner på xx eller xy. Det kan være hormonvariasjoner som ikke passer helt med kjønnsmajoritetene. Det kan være at du produserer testosteron, men at du ikke har mottakerapparat for hormonet i cellene dine. Alt dette har alltid vært der, men det har blitt sykeliggjort fordi det ikke passer med tokjønnsmodellen.

Og det vil det fortsatt bli, til tross for nye diagnosekriterier, tror Benestad.

– Årsaken er at ekspertene ikke er eksperter.

Få lurer på hvem de er

De siste 30 årene har Benestad tatt imot rundt 1000 stykker som hen kaller «transbegavet» i sin klinikk.

– Begrepet bruker jeg fordi ingen av oss har behov for å bli katalogisert som forstyrret eller feil. Dersom et talent ønskes velkomment med åpenhet, blir det en begavelse.

Det er svært få som kommer til helsevesenet og spør: Hvem er jeg? sier Benestad.

– Det er mye oftere at de presenterer hvem de er og ikke blir forstått. Men om noen skulle spørre, er det nesten ingen i norsk helsevesen som kan påta seg jobben med å finne det ut. Det utdannes de ikke til. Og når du ikke har noe faglig grunnlag for å behandle, blir du ofte redd for å gjøre for mye.

Eksplosiv økning i henvisninger

I 2017 ble 170 ungdommer henvist til Rikshospitalet fordi de ikke identifiserer seg med det kjønnet de hadde fått ved fødselen. I 2000 var det bare noen få som kom.

Den eksplosive økningen er det ingen som kan forklare. Fenomenet er bare noen få år gammelt og forskningen har bare såvidt begynt..

Anne Wæhre er overlege og leder for Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet. Der utreder de alle under 18 år som ønsker behandling.

Aldersgrensen for hormonbehandling er 16 år. For kirurgi er den 18 år.

Hun forteller at denne økningen ikke er spesiell for Norge. Det samme har skjedd over hele verden de siste årene.

En ny gruppe tar kontakt

I 2012 var to tredeler av de som tok kontakt med NBTS biologisk fødte gutter. I 2017 var to tredeler biologisk fødte jenter.

– Tidligere hadde vi en stabil gruppe på noen personer hvert år som tok kontakt med oss da de kom i puberteten og opplevde et ubehag i å leve i den kroppen de var født i. Denne opplevelsen hadde de hatt fra småbarnsalder.

De fleste i de nye gruppen kommer først når puberteten er over. Mange sier at de lenge har hatt opplevelsen av å ikke trives i eget kjønn lenge, men på omgivelsene kommer dette overraskende, forteller Wæhre.

De fleste har et veldig sterkt ønske om å begynne med hormoner. Mange av de som er født jenter, har også et sterkt ønske om å fjerne brystene. Men det er veldig forskjellig om de ønsker å gjøre noe med kjønnsorganene, sier hun.

Stor uenighet

Rikshospitalet har fått sterk kritikk for å være for tilbakeholdne med å behandle unge som ønsker å skifte kjønn.

Wæhre legger ikke skjul på at hun synes dette er utfordrende.

En svensk studie fra 2014 viser riktignok at det er få som angrer på at de har fått behandling. Bare et par prosent kommer tilbake med et ønske om å reversere prosessen.

– Men det som finnes av forskning, er stort sett på de barna som har hatt en opplevelse av å være et annet kjønn lenge før puberteten. For dem vet vi at det er viktig å stoppe puberteten og gi hormoner. Men vi vet ingenting om denne nye gruppa som kommer nå. Derfor er vi forsiktige, mener Wæhre. Hun er bekymret for at mange av disse som i dag tar kontakt, vil angre et kjønnsskifte om 10–20 år.

Les også

Grindr har endret sex-kulturen blant homofile

Det mest alvorlige er at fruktbarheten forsvinner, mener hun.

Og om du angrer testosteronbehandling må du fjerne skjeggvekst med barbering eller laserbehandling. En stemme som blir mørkere med testosteron, vil forbli mørk. Eggstokkene ødelegges. Og bryster som fjernes, er fjernet for godt.

Forskning er i gang

Hun mener det er viktig å få forskning på dem som oppsøker hjelp nå.

Internasjonale studier er på gang. Der deltar også Norge.

Mens de venter på forskningen, får de mye kjeft. Pasientgruppa vekker mange følelser i samfunnet. Også fagfolkene er sterkt uenige om hvordan de skal tas imot.

– I det medisinske miljøet er det nok enighet om at vi skal være forsiktige. Men i kjønnsforskningsmiljøer og blant en del psykologer og sexologer vekker ikke konsekvensene av feil behandling så stor bekymring.

Mange har psykiske problemer

Tallene fra Rikshospitalet viser at de som sliter med kjønnsidentitet også sliter mye psykisk. Over halvparten av de som kommer til behandlingstjenesten for transseksualisme har vært fulgt opp på barnepsykiatriske poliklinikker (BUP) for noe annet enn kjønnsinkongurens, forteller Wæhre.

– De fleste har hatt lette depresjoner og sosial angst. Men det er også noen som har hatt mer komplekse tilstander, for eksempel Aspergers syndrom, alvorlige depresjoner, traumer og selvskading, sier Wæhre.

Den gruppen som kommer etter at de er ferdig med puberteten utreder de individuelt.

– Vi samtaler med dem om deres identitet og samarbeider med lokale barnepsykiatriske poliklinikker om utfordringen de måtte ha i forhold til psykisk helse. Psykiske problemer utelukker ikke behandling hos oss, men dette skal utredes og behandles parallelt, sier Wæhre.

Les også denne saken fra Høgskolen i Innlandet

- Myndighetene mangler kunnskap om transpersoner

På NBTS barn og unge er de opptatt av å få frem barnet og ungdommens egen stemme og historie knyttet til hvem de er, sier hun.

– Vi er ikke opptatt av om dette er en psykiatrisk diagnose eller ikke, og vi ønsker ikke å sykeliggjøre en slik opplevelse.

Fare at foreldre er for støttende

Wæhre mener at de er opptatt av å opptre støttende overfor ungdommene som søker hjelp. Det bør også foreldre gjøre. Samtidig er dette en vanskelig balansegang. Særlig når det gjelder dem som tar kontakt i slutten av tenårene.

– Det er bra at foreldre er støttende, men det er samtidig viktig at de tåler å avvente en utredning som tar tid sammen med ungdommene. Noen har hatt et barn med mange utfordringer i mange år. Når de får en forklaring på dette, blir det på en måte en lettelse for dem. Vi opptatt av å fortelle dem at dette er en gruppe vi vet lite om og at vi må holde alle dører åpne, sier hun.

– Det blir galt likevel

Sexologen Benestad mener at Rikshospitalet er så redde for å gjøre noe galt, at det blir galt. Av og til helt katastrofalt galt.

Mange av de rundt 1000 klientene hen har hatt i løpet av de 30 årene som kliniker har hatt alvorlige depresjoner. Mange har også forsøkt å ta livet av seg.

– Noen sier at jeg har reddet mange liv. Men det er ikke fordi jeg har hatt fokus på de psykiatriske diagnosene. Nei, det er fordi jeg har spurt: Har du noen tanker om hvorfor du har vært deprimert? Da svarer 97 prosent at det er fordi de ikke har det greit med kroppen sin.

Når en ungdom opplever at kjønnet de er født med ikke stemmer med sin identitet, er risikoen større for angst og depresjon, sier sexologen.

Les også denne saken fra Universitetet i Oslo

– Transbarn trenger juridisk anerkjennelse

– Det gir overspising, underspising, rusmisbruk og annen psykisk sykdom. Skulle jeg da sendt dem tilbake til distriktspsykiatrisk klinikk for å bli kvitt depresjonen sin, slik som Rikshospitalet gjør? Det ville være å tilføye dem et nytt traume.

Benestad mener at det nå er slått fast i den medisinske verden at dette ikke er psykiatri.

– Likevel sender Rikshospitalet et indirekte budskap til disse menneskene om at det er psykiske problemer som gjør at de ikke føler seg i samsvar med tissen sin.

– Livreddende behandling

Benestad mener at forskningen, som også Rikshospitalet har deltatt i, er helt entydig: Hormonbehandling er trygt, ufarlig og tidvis livreddende.

– Er det ingen betenkeligheter med og gi en 14-åring som er født som jente testosteron?

– Nei, ikke hvis du har lært den 14-åringen å kjenne og hører konsistensen i historien. Det er farligere å ikke gjøre noe. Forskningen sier at det beste resultatet får man ved å bruke hormoner på et tidlig tidspunkt. Jeg hadde nylig en klient som nettopp hadde fylt 14 år og som hadde følt seg som en gutt siden han var rundt tre–fire år. Nå opplever han at alle kameratene kommer i stemmeskiftet, kjøper barbermaskin og alle guttegreiene som han ikke får være med på. Han lider veldig av det.

– Hva med den gruppa som kommer til Rikshospitalet i dag, som har oppdaget dette sent i tenårene?

– Det er klart at vi må spørre mer og være på jakt etter logikken i den enkeltes historie. Men jeg sier alltid til mine klienter: Jeg vil aldri bestemme hvem du er. Det må du selv gjøre. Men jeg vil gjerne vite hvem du er.

Benestad utelukker ikke at en og annen av de ungdommene som ønsker å skifte kjønn, kan ha blitt påvirket av en åpenhetskultur og vil ombestemme seg.

– Men kun tre av de rundt 1000 klientene jeg har hatt gjennom 30 år har ønsket å gå tilbake til det kjønnet de ble født med.

Kulturen har gitt rom for nye identiteter

Benestad er ikke i tvil om at den sterke økningen vi har sett i antall ungdommer som føler seg ubekvem med det kjønnet de er født inn i, kommer av et kulturskifte.

Men det er ikke kulturen som har skapt dette, mener hen. Kulturen har gitt rom for det.

Økningen er størst blant dem som ble tildelt hunnkjønn ved fødselen. Det er ikke tilfeldig, mener Benestad.

– De som er tildelt hannkjønn ved fødselen, har «testosteronstøtte». De har vært så mye flinkere til å fremme sin sak, på lik linje med alle andre kropper som er dominert av testosteron.

Det passer med at økningen ikke er så stor blant de som ble tildelt hannkjønn ved fødselen nå, mener hen.

– De som er født med innover-tiss, har tatt mye mer hensyn til mor og far – og ikke minst tante Agathe. Ettersom kulturen har blitt mer åpen for transer, så er ikke risikoen for å komme ut av skapet så stor lenger. Når de i tillegg får innspill fra kulturen, enten fra et tv-program som «Født i feil kropp» eller «Orange Is the New Black», er det mange som har hatt en følelse av at noe var galt, som endelig forstår hva som var galt.