Dagens ekteskap kveles av umulige forventninger

Vi ber ikke om mer av ektefellen vår enn før, men vi ønsker oss helt andre ting. Det kveler parforholdet, mener amerikansk psykolog.

Publisert
Skilsmissestatistikken steg brått fram til 1980, men har ligget stabilt siden den gang. (Foto: Colourbox)
Skilsmissestatistikken steg brått fram til 1980, men har ligget stabilt siden den gang. (Foto: Colourbox)

Amerikanere har stor tro på ekteskapet, og like stor tro på et liv i personlig vekst og selvutvikling.

Denne kombinasjonen kveler dagens ekteskap, mener Eli Finkel, psykolog og forsker fra Nortwestern University.

Finkel la denne uken fram sine studier på den store AAAS-konferansen i Chicago, som hvert år holdes for forskere, studenter og allmennheten i USA. 

Antallet amerikanere som oppgir at de er lykkelige i ekteskapet sitt, gikk ned med åtte prosentpoeng fra 1973 til 2010.

Forventningene til et ekteskap er nå skyhøye, ifølge Finkel. Det skal være en tett og privat enhet med sterke følelsemessige bånd, stor intimitet, mye lidenskap –som skal fungere støttende for begge parters vekst og utvikling.

Men slik har det ikke alltid vært. Finkel ga tilhørerne en rask gjennomgang av det amerikanske ekteskapets historie.

Fra trygghet til selvutvikling

Da nybyggerne strømmet over landet, var det livsviktig å inngå stabile parforhold. Solide og sterke familier ga økonomisk og fysisk trygghet til barn og voksne, og var gunstig for lokalsamfunnet. Ektefellenes individuelle behov var underordnet familiens behov.

Så ga industrialiseringen ungdom mulighet til lønnet arbeid utenfor hjemmet, og opplysningstiden fremmet ideen om individets evner og rettigheter. Fra 1850 kom ideen om at kjærligheten skulle være drivkraft i valg av partner, følelser skulle være drivstoff i ekteskapet.

Men menn og kvinner fortsatte å leve i hver sin verden. Menn var sammen med andre menn på jobb og i fritida. Kvinnene var sammen med barn og andre kvinner. 

Så kom seksti- og syttitallet med store omveltninger. Flere fikk utdanning, kvinners stilling styrket seg, barn ble en valgmulighet, og mange normer gikk i oppløsning.

Fra 1965 ble ekteskapet bare en av flere mulige livsveier. Gjennomsnittsalderen for første giftemål gikk oppover, og antall samboerpar økte dramatisk. Skilsmissestatistikken fordoblet seg gjennom 20 år fram til 1980.

- Til tross for skilsmissetallene beholdt amerikanerne, både fattige og rike, majoritet og minoritet, unge og eldre, troen på ekteskapet, forteller Finkel. 

– Men forventningene til hva et ekteskap skal gi den enkelte forandret seg.

Nå er ekteskapet blitt et sted der individet skal hente styrke og psykisk støtte. Selvrealisering er blitt en rettighet og ikke bare en mulighet. Ektefellen skal være støttespiller i ett og alt.

Ekteskapet oppover i behovshierarkiet

Finkel har forsket på det amerikanske ekteskapet, men mener studiene hans også er gyldige for ekteskap også i de vest-europeiske landene.

- Amerikanere er ofte først ute når det gjelder de fleste trender, men jeg er sikker på at også ekteskapene i Europa sliter under store forventninger om gjensidig støtte i den personlige utviklingen til den enkelte, sier Finkel til forskning.no.

Finkel bygger videre på en kjent teori fra psykologien: Maslows hierarki. De mest grunnleggende behovene våre befinner seg nederst i en pyramide – søvn, varme, tørst og sult. Videre oppover har vi fysisk, mental og økonomisk trygghet, deretter tilhørighet og kjærlighet, respekt for seg selv og andre. På toppen er selvrealisering, spontanitet, frihet til å ta egne valg, personlig vekst og utfoldelse.

Tanken er at de nederste behovene trumfer behov i de øvre sjiktene. Har du ikke nok å spise, er selvrealisering et behov du ikke har kapasitet til å håndtere.

- Ekteskapet skal dekke mange behov, forklarer Finkel. 

– I tidligere tider dekket ekteskapet basisbehovene, det holdt sulten unna og ga grunnleggende trygghet mot ytre fiender. Nå er vi trygge og kan ha god økonomi også utenfor parforholdet. Vi kan få kjærlighet, sex og respekt uten ektefelle.

Derfor har vi og ekteskapene våre beveget oss oppover i behovshierarkiet – eller fjellet som Finkel foretrekker å bruke som bilde.

- Dagens ektefeller forventer å få dekket sine følelsesmessige behov, å få utvikle seg som menneske, å bli lykkelige og harmoniske, sier Finkel.

Men er det mulig?

Nei, erklærer Finkel.  For dette er ekteskap som krever konstant arbeid og oppmerksomhet, og det kolliderer med en annen trend han funnet i det amerikanske samfunnet.

Tidstyvene

Dagens gifte par har mindre sosialt nettverk enn før, og tilbringer mindre tid sammen med venner. De tilbringer også mindre tid sammen.  Og jo lenger de er gift, jo mindre tid bruker de på hverandre.

Finkel har funnet to tidstyver: barn og arbeid.

Foreldre bruker langt mindre tid i dag på å tilfredsstille barns basisbehov. Vi dyrker ikke lenger maten selv, og vasker ikke klær for hånd. Men allikevel bruker vi langt mer tid på å være foreldre enn noen gang tidligere.

Fra 1965 til begynnelsen av nittitallet brukte fedrene 4-5 timer hver uke på barneomsorg, mens mor brukte 10-15 timer i uka.

På midten av nittitallet skjer det en dramatisk endring. Fedrene bruker nå 8-10 timer hver uke.

- Da skulle man tro at mødrene kunne slappe litt av. Men tvert i mot, vi ser samme trenden hos kvinner, de går fra 10-15 timer i uka til over 20 timer, sier Finkel.

Han er ikke sikker på om all den ekstra tiden vi bruker på barna er nødvendig. Foreldrenes deltakelse i barnas fritidsaktiviteter har positive og negative sider. Barna blir mindre selvstendige, men får mer omsorg.

Eli J. Finkel forsker på ekteskapet. (Foto: Nina Kristiansen)
Eli J. Finkel forsker på ekteskapet. (Foto: Nina Kristiansen)

For par uten barn er det jobben som tar tid fra parforholdet.

Tre veier til ekteskapslykke

Finkel presiserer at han har tro på det moderne ekteskap som en arena for vekst og personlig utvikling. Og han foreslår tre mulige veier å gå.

For ektefeller som sliter bare litt, anbefaler han enkle øvelser – som for eksempel at partnerne hver for seg  jevnlig skriver ned utfordringer og lærer å se den andres perspektiv.

For ekteskap med større problemer anbefaler han å investere mer tid.

En studie viser at par som gjør noe sammen minst en gang i uka er tre ganger så fornøyde i ekteskapet, enn par som ikke gjør det. Og effekten gjelder på tvers av inntekt, alder, utdanning og etnisk bakgrunn.

Den tredje veien å gå er å outsource noen av behovene.

- Om du er gravid, kan en søster med barn være like god støtte som ektefellen. Og en kollega kan gi bedre støtte enn ektefellen når det gjelder utfordringer på jobben, råder Finkel.

Å ha et arsenal av ulike støttespillere er en langt mer effektiv strategi for personlig vekst, enn å støtte seg på sin ektefelle på absolutt alle områder, mener psykologen og viser til en studie som bekrefter at folk med brede og mangfoldige sosiale nettverk skårer bedre på personlig velferd. 

Finkel er heller ikke fremmed for å outsource lidenskapen, at å finne andre seksuelle partnere kan være en løsning for ektepar som sliter.

Avklar på forhånd

En ektefelle skal i dag fylle så mange funksjoner: fortrolig venn, elsker, medforeldre, treningspartner, lekekamerat, terapeut også videre. Det blir for mye, mener den amerikanske psykologen.

- Før vi inngår ekteskap, snakker vi ofte om hvilke forventninger vi har. Men vi burde heller snakke om hvilke behov vi ikke forventer å få innfridd, og om hvilke behov vi ikke kan hjelpe den andre med.

Han er optimistisk på vegne av ekteskapet. Han tror det kan fungere gå for mange, i alle fall langt bedre enn i dag.

- Ekteskapelig ulykke kommer ikke fra ubesvarte behov, men fra misforholdet mellom de behovene en forventer skal bli tilfredsstilt og de som faktisk blir det, sier Finkel.

Referanse:

Eli J. Finkel mfl: The Suffocation of Marriage. Climbing Mount Maslow without Enough Oxygen. Psychological Inquiry, 25: 1–41, 2014