«Det er lidelsen som får oss til å voldta. Hvis jeg våknet opp om morgenen og hadde det bra og kona mi elsket meg, ville jeg da gjøre slike ting? Nei. Men nå, i dag, er vi sultne, i går var jeg sulten, i morgen vil jeg være sulten. De, lederne, lurer oss. Vi har ingenting.»

Ordene er en kongolesisk soldats egen forklaring på at styrken han tilhører, de kongolesiske regjeringssoldatene (FARDC), daglig bortfører, tar til fange og voldtar sivile kvinner.

Offisielt har soldatene forbud både mot voldtekt og kjøp av sex. Likevel forekommer seksualisert vold i et enormt omfang i det krigsherjede afrikanske landet.

Kvinner som henter ved eller vann eller går til markedet for å selge grønnsaker risikerer å bli overfalt og voldtatt av regjeringssoldater eller av en av de mange væpnede militsgruppene.

Ofte blir de tatt med tilbake til leiren. Der blir den seksuelle volden hverdagen, gjerne i månedsvis. Mange blir gravide med sine overgripere. Lidelsene er knapt til å fatte. 

– Ikke udyr

Menn som får seg til å behandle andre mennesker så grusomt må vel være spesielt brutale og hjerteløse? Ikke nødvendigvis, mener Nupi-forsker Randi Solhjell.

– Disse mennene er ikke udyr som hopper på enhver kvinne de ser, slik man kan få inntrykk av, sier Solhjell.

I en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Sosiologi i dag tar hun mål av seg til å gi en mer kompleks framstilling av den seksualiserte volden i Kongo, som hun tidligere har skrevet masteroppgave om.

Hun har selv besøkt Kongo flere ganger, og har truffet både ofre og overgripere, men baserer sin analyse først og fremst på mer omfattende materiale fra andre forskere.

Solhjell mener årsakene er å finne både på det individuelle nivået, på gruppenivå og på et høyere politisk plan. På individplanet mener hun – som soldaten ovenfor – at de væpnede gruppenes håpløse situasjon, både materielt og menneskelig, er en viktig forklaring.

Vold for å overleve

– Soldatene får i liten grad lønn. Plyndring av sivile er nærmest en nødvendighet for å overleve. Ingen tar ansvar for at soldatene skal ha levelige forhold.

– Kvinnene som bortføres utnyttes gjerne som arbeidskraft, de dyrker mat og gjør husarbeid. Røving av kvinner blir rett og slett en måte å håndtere udekte primærbehov på, sier Solhjell.

– Overgrepene oppleves også som et forsøk på å dekke seksuelle behov. Mange ser svært lite til kona si, og det skaper mye frustrasjon, legger hun til.

Solhjell understreker også at volden og brutaliteten soldatene utsetter sivile – både kvinner og menn – for, må sees i sammenheng med at soldatene føler seg svært dårlig behandlet av sine overordnede.

– Soldatene føler seg misbrukt og lurt. Overgrepene blir en ventil for frustrasjonen. De respektive væpnede gruppene havner sjelden i konfrontasjoner. Det er først og fremst sivile som rammes i denne krigen, forteller hun.

Bryter ned rivalen

Et komplekst slektskapssystem organiserer det kongolesiske samfunnet. Hvem du er i slekt med er avgjørende for hvilken gruppe du identifiserer deg med, og hvilket område du gjør krav på tilhørighet til.

Mellom slektskapsgruppene er det mye rivalisering og strid om jord. I det tett befolkede landet er dyrkbar mark et knapt gode.

– Gruppene kriger om jorda. I kriger der det står om å skaffe seg kontroll over landområder og menneskene som bor der, vil de krigførende parter ha interesse av å gå mer varsomt fram, for å skaffe seg lojalitet hos befolkningen.

 – I Kongo tas ingen slike hensyn, og gruppene går til ekstremer for å fordrive hverandre og bryte hverandre ned, forteller Solhjell.

Tortur, massedrap og altså seksualisert vold er blant midlene som tas i bruk.

– Voldtekt regnes som spesielt effektiv krigføring, fordi det rammer kvinner. Kvinnene er en viktig og uunnværlig ressurs for gruppa fordi det i hovedsak er de som produserer mat, sier Solhjell.

Men voldtektene rammer også mennene. Kvinner betraktes i Kongo – som i andre patriarkalske samfunn – som underordnet mannen og som en form for eiendom.

– Å krenke en kvinne er å krenke mannen som «eier» henne. En voldtekt kan potensielt skape stor splittelse i familien, og i større omfang er seksualisert vold ekstremt nedbrytende for gruppa, forteller Solhjell.

Politisk strategi

Konflikten i Kongo er svært innviklet, og koblingen mellom soldatenes tilsynelatende ukontrollerte framferd og det politiske toppnivået er vanskelig å få øye på, ifølge Solhjell.

– Den seksualiserte volden i Kongo skiller seg fra for eksempel voldtektene under borgerkrigen i Eks-Jugoslavia, som var en gjennomtenkt del av en målrettet krig med klare motstandere.

– Ingenting tyder på at noen beordrer voldtektene i Kongo, selv om vi heller ikke vet at lederne fraråder soldatene å begå seksualisert vold, forklarer hun.

Samtidig mener Nupi-forskeren at man helt klart kan finne deler av forklaringen på det hun kaller makronivå.

– For å bli tatt alvorlig på toppnivå og dermed inkludert i politiske forhandlinger, må partene sørge for å bli oppfattet som en sikkerhetstrussel. Grupper som står ansvarlige for alvorlige overgrep må tas med i betraktning, sier Solhjell.

Slipper unna

At seksualisert vold som del av krigføring offisielt er kriminalisert, hjelper ikke så mye, ifølge forskeren.

– Det er ingen logikk i hvem som blir stilt til ansvar og hvem som slipper unna.

Et eksempel er den tidligere visepresidenten Jean-Pierre Bemba, som kom på andre plass under presidentvalget i 2006. Bemba er nå i Haag tiltalt for krigsforbrytelser, mens en rekke andre, både fra hans egen og andre rebellgrupper, har sentrale regjeringsposter.

– Det er liten tvil om at Bemba er der han bør være, men det er lite rettferdighet i at andre krigsforbrytere får ta over makten i Kongo. Signalet som da blir sendt er at seksualisert vold ikke straffes og slik kan volden vedvare, sier Solhjell.

Referanse:

Sitatet i innledningen av artikkelen er hentet fra Baaz, M. E. & M. Stern (2008) «Making sense of violence: Voices of soldiers in the Congo (DRC)». Journal of Modern African Studies 46 (1).