Lot seg kastrere for å bli frie menn

Farlige menn lot seg kastrere frivillig for å slippe ut av psykiatriske institusjoner og bli akseptert av samfunnet på 20- og 30-tallet i Norge.

Publisert
‒ Mennene i pasientjournalene fremstår som menn utenfor den aksepterte maskuliniteten, sier Eivind Myhre, som har forsket på kastrering av menn ved de psykiatriske institusjonene Reitegjerdet og Kriminalasylet. (Foto: Norsk rettsmuseum)
‒ Mennene i pasientjournalene fremstår som menn utenfor den aksepterte maskuliniteten, sier Eivind Myhre, som har forsket på kastrering av menn ved de psykiatriske institusjonene Reitegjerdet og Kriminalasylet. (Foto: Norsk rettsmuseum)

Til herr direktør Andresen og Kontrollkommisjonen ved Kriminalasylet. Jeg har nå vært her over ett år, og har enda ikke hørt eller fått vite noe om når jeg kan slippe ut herfra…(…) Jeg har tenkt nøye gjennom dette, og jeg har funnet at det er den beste måten å bli utskrevet fra asylet. Jeg er villig til å sterilisere meg og bli en fri mann.

Brevet er datert 30. september 1930, og er skrevet av en pasient ved Reitegjerdet eller Kriminalasylet.

Sammen med professor Øyvind Thomassen har Eivind Myhre forsket på sterilisering og kastrering av pasienter ved norske psykiatriske sikkerhetsinstitusjoner fra 1923-1945.

‒ Kastrering og sterilisering hadde to ulike formål, fra psykiaternes side, slik vi har funnet i vårt materiale, forteller Myhre.

Kastrering – fjerning av testikler – fungerte som et kriminalpreventivt tiltak. Sterilisering – ulike metoder for å forhindre reproduksjon – ble brukt som et sosial- og samfunnshygienisk tiltak.

Ikke bare ble kastrering og sterilisering hyppig diskutert av psykiaterne, det var også et betydelig press fra politiske myndigheter og frivillige organisasjoner. Også var det altså oftest pasientene selv som ba om behandlingen.

‒ Det å la seg kastrere fremstod som et forsøk fra disse mannlige pasientene på å bli maskuline på en akseptabel måte. Ikke for å oppnå en idealmaskulinitet, men en maskulinitet som kunne bli akseptert av samfunnet, sier Myhre.

De verste mennene

Myhre har studert pasientjournaler og pasientenes private brev fra de nå nedlagte psykiatriske institusjonene Kriminalasylet og Reitgjerdet sykehus i Trondheim. Kriminalasylet ble åpnet i 1895 og Reitgjerdet åpnet i 1923.

De var lukkede institusjoner med høy sikkerhet for psykisk syke kriminelle.

Alle pasientene var menn, og de ble vurdert som farlige. Mange av dem tilbrakte resten av livet her, eller ble overført til andre institusjoner

‒ De som ble ansett for å være de verste mennene kom til disse institusjonene, forteller Myhre.

Høysikkerhetsinstitusjoner som Kriminalasylet og Reitgjerdet hadde to nøkkelroller; de skulle fungere som sikkerhet for samfunnet og de skulle tilby pasientene behandling.

Kriminalasylet ble bygget som slaveri i 1833, og ble brukt som kriminalasyl fra 1895-1963. Bygningen huser i dag Norsk Rettsmuseum. (Foto: Norsk rettsmuseum)
Kriminalasylet ble bygget som slaveri i 1833, og ble brukt som kriminalasyl fra 1895-1963. Bygningen huser i dag Norsk Rettsmuseum. (Foto: Norsk rettsmuseum)

Disse stedene var også omgitt av mange myter og spekulasjoner i lokalsamfunnet.

Ønsket om å passe inn

Ved å se på hva som lå bak ønsket om kastrasjon forsøker Myhre å sette søkelys på hvordan de innsatte så på sin egen maskulinitet i institusjoner som Kriminalasylet og Reitgjerdet.

Ifølge stipendiaten ønsket disse mennene å kastreres for å redde seg selv fra en maskulinitet som ikke ble akseptert i samfunnet. En maskulinitet som ble sett på som alt for seksuell, voldelig og unormal.

‒ Mennene i pasientjournalene fremstår som menn utenfor den aksepterte maskuliniteten, sier Myhre.

Pasientenes seksualitet beskrives som unormal, de er psykisk syke og noen har uvanlige kroppstrekk.

‒ De måles og måler seg selv mot forestillinger om normal maskulinitet og normal seksualitet.

‒ I journalene finner vi såre fortellinger om ønsket om kjærlighet og å bli akseptert av samfunnet. For mange av pasientene var dette kanskje uoppnåelige mål, men jeg tror at dette var idealet de håpet å komme nærmere ved å la seg kastrere.

Ufrivillig frivillig

Myhre tror at trangen til å slippe ut av institusjonene gjorde at en del pasienter ønsket kastrering. Ønsket om å bli utskrevet eller bli overført til mindre strenge anstalter, er et dominerende tema.

Journalene Myhre har studert viser at de fleste pasientene aktivt ba om å bli kastrerte, og få motsatte seg inngrepet. Psykiaterne på sin side var ikke like ivrige.

‒ Kastreringspraksisen var mer frivillig enn det man har trodd hittil, forteller Myhre.

‒ Journalene er fulle av historier om pasienter som ber om kastrering mens psykiaterne, i hvert fall i perioder, var svært tilbakeholdne med dette inngrepet.

Jeg må igjen skrive til dem. Du skjønner, jeg kunne tenke meg å komme meg ut herifra. (…) Faktisk, ønsker jeg å ta operasjonen. Jeg kommer nok til å være en bedre person etter operasjonen. Jeg ber til Gud om at det må skje. Jeg bønnfaller deg om å hjelpe meg. Hvis du mislykkes er alt håp borte, skrev en pasient ved Reitgjerdet i 1932.

‒ Men selv om en pasient bad om kastrering så utelukker ikke det en underliggende tvang, sier Myhre.

‒ Gitt de institusjonelle forholdene og den håpløsheten pasientene følte er det vanskelig å avgjøre graden av frivillighet. Samtidig må det som er skrevet i journalene tolkes som et ønske om kastrering fra pasientens side.

Men å la seg kastrere fungerte ikke alltid som strategi for å slippe ut av institusjonene. Ingen pasienter ble sluppet direkte til frihet etter en kastrering.

De fleste som ønsket det, ble overført til andre mer åpne asyler med mindre sikkerhet etter inngrepet. Noen få ble igjen på Reitgjerdet, fordi de selv ønsket det eller ble sett på som for syke og farlige også etter inngrepet.

På jakt etter seksualdriften

Det var altså ikke penis som ble fjernet da de ble kastrert, men snarere mennenes testikler.

‒ På denne tiden var det ikke gjort så mye forskning på kastrering. Datidens legevitenskap var ikke sikker på om det ville frata mannen seksualdrift, men mange trodde det, sier Myhre.

Mannlig seksualdrift ble forstått som biologi og knyttet direkte til mannens kjønnsorgan. Denne forestillingen ble koblet sammen med myten om at seksualforbrytere har en unormalt sterk trang til seksuell aktivitet. Med denne bakgrunnen fremstod kastrering som en effektiv behandling for å bekjempe seksualforbrytelser.

Det viste seg ikke å stemme.

Reitegjerdet var et psykiatrisk sykehus som var del av kriminalomsorgen fra 1923-1987. Eivind Myhres forskning viser at innlagte menn aktivt ba om å få bli kastrert for å kureres for sin sinnslidelse og bli akseptable menn. (Foto: Norsk rettsmuseum)
Reitegjerdet var et psykiatrisk sykehus som var del av kriminalomsorgen fra 1923-1987. Eivind Myhres forskning viser at innlagte menn aktivt ba om å få bli kastrert for å kureres for sin sinnslidelse og bli akseptable menn. (Foto: Norsk rettsmuseum)

«Kastreringen har vært fullstendig mislykket og det er av stor interesse å observere at den ikke har hatt ønsket effekt. Libido, ereksjon og samleie er av fullstendig psykologisk natur og basert på tidligere erfaringer», skriver en psykiater i en journal fra 1933.

Pasienten som omtales ble innlagt på ny på Reitgjerdet. Hans hyperseksualitet var nok en mental tilstand, mente psykiateren, som ellers noterte at kastrering pleide å gi gode resultater i behandlingen av slik hyperseksualitet.

‒ Studier fra 1940-tallet og opp til i dag viser at fysisk kastrering er et omfattende inngrep som kan føre til at en person endres psykisk. Det er heller ingen sikkerhet for at det vil frata en mann seksualdriften, sier Myhre.

Han viser til medisinske studier som tilsier at rundt halvparten av kastrerte menn kan oppnå ereksjon og ha samleie etter operasjonen. Andre fysiske følger av inngrepet er mykere ansiktslinjer, mindre eller ingen skjeggvekst og vektøkning som gir rundere former.

‒ Med kastrering ønsket mennene å oppnå en mer akseptabel mannlig seksualitet, samtidig førte det til mer feminine trekk. En slik operasjon gjør noe med mannligheten, mener Myhre.

En passende straff

Kvinnebevegelsen var sentral i å sette temaet seksualforbrytelser på dagsorden, og i perioden 1905 – 1920 ble det registrert en sterk økning i seksualforbrytelser i Norge.

I 1880-årene handlet debatten om seksualforbrytelser om ekteskap og prostitusjon. Fra 1920 var det den mannlige overgriperen som stod i fokus.

I Europa ble kastrering som behandling av seksualforbrytere kjent i 1906, og ble etterhvert benyttet i flere land. I Norge ble straffeloven fra 1902 kritisert for ikke å være streng nok overfor seksualforbrytelser.

Utover på 1930-tallet ble lover om sterilisering og kastrering vedtatt i alle de nordiske landene, og Norge fikk sin lov i 1934.

Eivind Myhre forsker på menns seksualitet og seksualforbrytelser i perioden 1895-1945. (Foto: Marius Enge Bøe)
Eivind Myhre forsker på menns seksualitet og seksualforbrytelser i perioden 1895-1945. (Foto: Marius Enge Bøe)

Mellom 1931 og 1945 ble 35 menn kastrert ved Kriminalasylet og Reitgjerdet. 20 av dem var seksualforbrytere.

Overvekt av utviklingshemmede

Kastreringene i Trondheim forgikk på en tid da rasehygiene var en del av den ideologiske hovedstrømmen. Dette er allikevel ikke et fremtredende perspektiv i journalene Myhre har studert.

‒ Kastreringer med rasehygieniske begrunnelser finnes ikke i journalene. Kastrering var heller ikke sett på som noe egnet rasehygienisk virkemiddel. Til det formålet var sterilisering tilstrekkelig.

Derimot er det sterk overvekt av psykisk utviklingshemmede blant de kastrerte.

‒ Blant mange av disse nevnes ikke seksualforbrytelser eller seksualitet. Likevel var det en større frykt for at denne pasientgruppen skulle begå seksualforbrytelser. Derfor ble de nok lettere kastrert, og noen av dem ble også tvangskastrert, forteller Myhre.

Farlige homofile

Majoriteten av de kastrerte ved Kriminalasylet og Reitgjerdet var pasienter som hadde begått overgrep mot barn og som i tillegg ble beskrevet som homoseksuelle.

Homoseksualitet ble beskrevet som en abnorm seksualitet og det var pasienter ved Kriminalasylet og Reitgjerdet som var dømt etter straffebestemmelsene som forbød sex mellom menn.

Men ingen av pasientene ble kastrert kun fordi de hadde hatt sex med andre menn. Det lå alltid faktiske forbrytelser bak innleggelsen på institusjonen og den eventuelle kastreringen.

‒ Homoseksualiteten inngikk i en større samtale om hva normal seksualitet og maskulinitet var. Homoseksualitet var en av flere årsaker heller enn en hovedårsak til kastrering, hevder Myhre.

Samme argumenter brukes i dag

Fysisk kastrering blir i dag brukt i langt mindre grad, selv om noen land fremdeles benytter denne metoden.

Kjemisk kastrering blir derimot benyttet eller utprøvd i flere land i Europa og verden. Metoden går ut på å bruke medikamenter for å fjerne eller redusere produksjonen av kjønnshormoner. Effekten reverseres når medisineringen avsluttes.

‒ Kjemisk kastrering er fremdeles et aktuelt tema i dag og man benytter fortsatt mange av de samme argumentene som i mellomkrigstiden, sier Myhre.

I 2004 ble et prøveprosjekt med kjemisk kastrering av seksualforbrytere utført i Trondheim, ledet av Brøset Sikkerhetsavdeling og kompetansesenter. I februar i år blusset debatten opp igjen, da årsmøtet i Troms Frp gikk inn for at kjemisk kastrering skal innføres som straff for grove seksuelle overgrep mot barn.

‒ Flere seksualforbrytere vil fjerne sin kjønnsdrift og ser dette som en måte å unngå fengsel på. Det er gjort studier som viser at kjemisk kastrering har en god effekt i forhold til å dempe seksualdriften hvis behandlingen blir fulgt opp på en god måte, sier Myhre.

‒ Behandlingen er likevel kontroversiell og flere hevder den gir en falsk trygghet hvis målet er å sikre seg mot nye overgrep.

Referanse:

Eivind Myhre og Øyvind Thomassen: A Construction of an Accepted Masculinity: Castration in high security psychiatric institutions in Norway 1923-45 Ashgate (kapittel i boken Masculinities in the Criminological Field: Control, Vulnerability and Risk-Taking som kommer ut høsten 2014)