Pappaperm er ikke nok

90 prosent av nybakte fedre tar permisjon og fedrekvoten oppsummeres som en suksess. Anette Meling er usikker på hvor mye far egentlig lærer om omsorgsjobben, selv om han tar permisjon det første året.

Publisert

Myndighetene roper hurra når så stor andel av nybakte fedre tar permisjon. Men hvor avgjørende er pappapermen for å få fedrene i gang med barneomsorgen?

- Fars motivasjon kan være vel så avgjørende for tilstedeværelsen og utvikling av omsorgskompetanse som lengden på permisjonen, sier Anette Meling.

Meling har i sitt masterprosjekt studert sammenhengene mellom holdninger, permisjonsfordeling og kompetanseutvikling hos 16 foreldre med barn under ett år. Hun mener at hennes funn gir grunn til å revurdere oppsummeringen av fedrekvoten som en stor suksess.

Likestillingsidealet

- Ut fra et likestillingsperspektiv er det en god ting at så mange tar ut fedrekvoten. Men hvis hensikten er å styrke båndene mellom far og barn, bør man også være opptatt av hvordan permisjonen brukes, ikke bare av hvor mange som tar den ut, sier Meling.

Hun mener nemlig det ikke er noen automatisk sammenheng mellom fars permisjon og fars engasjement i barneomsorgen, slik hun hadde forstilt seg på forhånd. Noen fedre tok ut eller skulle ta ut pappaperm, men tilegnet seg likevel ikke samme omsorgskompetanse som mor.

I familien til “Torgeir”, for eksempel, tar far nattevåken mens han er i permisjon. Men mor, som også er hjemme i denne perioden, fortsetter å ta ansvaret ellers. Ofte er begrunnelsen at hun like gjerne kan ta seg av oppgavene, siden hun ammer.

Mange er hjemme samtidig

Over halvparten av parene finner en løsning lik den foreldrene til Torgeir velger, der mor av forskjellige grunner fortsetter å være hjemme i de ukene far har permisjon. Meling mener den store andelen fedre som ikke er alene med barnet sitt under permisjonen er et tankekors.

Samtidig er hun opptatt av at mors tilstedeværelser ikke nødvendigvis hindrer at fedre bygger omsorgskompetanse. Som illustrasjon peker Meling på far til “Dina”. På grunn av jobbsituasjonen kunne han ikke ta ut mer enn fedrekvoten.

Til gjengjeld er han sterkt motivert for å få mest mulig ut av de fem permisjonsukene. For å oppnå det, krever han at mor til Dina, som har ferie, holder seg unna hjemmet på dagtid.

- Det var kriteriet for meg. Det koster firmaet såpass mye at jeg er borte, og da vil jeg helst være alene med Dina. (?) Jeg sa til mor at jeg kommer ikke til å ta ut noe fedrekvote hvis jeg ikke får være alene hjemme med Dina, fortalte Dinas far til Meling.

Ideal og praksis

"Anette Meling Foto: Erling Johnsen"
"Anette Meling Foto: Erling Johnsen"

- I hvilken grad fedrene utvikler en omsorgkompetanse basert på egne
premisser ser ut til å avhenge mer av motivasjon, holdninger og idealer enn av hvordan omsorgen er organisert, sier Meling.

Som i eksempelet med Dinas foreldre, kan familier som velger en tradisjonell deling av permisjonen likevel ha høye idealer om fars tilstedeværelse, sier Meling.

- Før jeg startet prosjektet, hadde jeg undret meg over at så mange mødre tar hele den delbare delen av permisjonen, til tross for et stadig sterkere ideal om nærværende fedre.

Betydde det at det ikke var samsvar mellom holdning og handling? Ett av funnene mine er at det i den enkelte familie stort sett er samsvar mellom idealer og praksis, forteller Meling. Men idealene varierer sterkt mellom familiene.

Tradisjonelle og delingsorienterte

Meling deler parene hun har intervjuet i to grupper, etter hvordan de fordeler den delbare foreldrepermisjonen: de tradisjonelle, der far tar de fem obligatoriske ukene og mor resten, og de delingsorienterte, der far tar mer enn fem uker.

Foreldrene til “Thalid” har valgt tradisjonelt, fordi de mener det er best for barnet å være mest mulig sammen med mor:

- Jeg kunne gjerne vært hjemme hele tida, jeg, med barnet. (?) Men jeg tror nok? Jeg synes også det er bedre at gutten har mor, da. (?) Jeg må ærlig innrømme det - det er sikkert sånn gammeldags tankegang, fortalte Thalids far til Meling.

Biologien bestemmer

Biologien står sterkt i begrunnelsene til de tradisjonelle parene, og særlig er man opptatt av at ammingen krever at mor skal være hjemme lengst mulig. Også de delingsorienterte parene er opptatt av at permisjonsdelingen ikke må ødelegge for amming.

- At amming er viktig og riktig er det ingen som trekker i tvil. Amming som ideal ser nesten ut til å bli tatt for gitt, og det legger føringer for omsorgsarrangementet i alle familier.

- Men hvilke føringer det gir, varierer. Mens de tradisjonelle bruker amming som argument for at mor bør ha permisjon lengst mulig, veier de delingsorienterte ammeargumentet opp mot andre idealer, som for eksempel fars mulighet til å få kontakt med barnet, forteller Meling.

Mors rettighet?

Verdien av en nærværende far er en gjennomgående begrunnelse for at far skal ta mer enn fem ukers permisjon i de delingsorienterte familiene. Disse familiene er også generelt mer opptatt av likestilling og at permisjonsfordelingen mellom foreldrene bør være rettferdig.

Samtidig har de delingsorienterte familiene det til felles med de tradisjonelle at mors innstilling ser ut til å være avgjørende for hvordan permisjonen deles.

- Jeg tror de bare stort sett fikk den tildelte pappakvoten, sier far til “Thomas” om kameratene sine, underforstått fikk av barnets mor. Permisjonen beskrives gjennomgående som noe mor har og far får (av mor).

De tradisjonelle mødrene oppfatter rett og slett permisjonen som en morsrettighet. Deling av permisjonen beskrives som at far tar permisjon fra mor. Fedrene er stort sett enige i dette premisset, og noen av dem har latt være å insistere på flere uker fordi de ikke vil “ta” fra mor, forteller Meling.

Far har muligheter

Hos de delingsorienterte er man mer bevisst på at permisjonen er en felles rettighet. Samtidig opplever mennene at kvinnene har et visst overtak når det skal forhandles om permisjonsukene.

Far til Dina mener det er mødrene som til syvende og sist kontrollerer permisjonen: - Jeg har også hørt mange damer som sier at “nehehei, du skal ikke få noe mer enn de ukene som er dine”. Det er rett og slett et privilegium for damene.

Meling er ikke uten videre enig med Dinas far i at fedrene bare må innrette seg etter mødrene: - Selv om alle fedrene opplever at de beveger seg på en arena der mor har et fortrinn, blir det urettferdig å si at mor bestemmer.

- Det er noen holdninger knyttet til biologi som for flere ser ut til å gi henne fortrinn i forhandlingene. Men der fedrene har et sterkt ønske om å skape et nært forhold til barnet, er det gode muligheter for fedrene til å komme på banen, erklærer Meling.