Vi ser det i resten av verden. Folk står steilere mot hverandre i synet på økonomi, minoriteter, innvandring og likestilling.

Det snakkes også mye om her i Norge, at vi får et mer polarisert samfunn med stadig mer uenighet om viktige spørsmål i samfunnet.

Er vi på vei mot et mer fragmentert og splittet politisk landskap også i Norge, med større klasseskiller i arbeidslivet og en stadig mer uforsonlig samfunnsdebatt?

Litt overraskende svar

Denne uka feiret Institutt for samfunnsforskning (ISF) 70-årsdag med et jubileumsseminar.

Temaet var: Blir samfunnet vårt mer polarisert?

Svaret fra samfunnsforskerne kom kanskje litt overraskende på mange.

Har studert gamle undersøkelser

Johannes Bergh er forsker ved ISF og jobber med temaer som politisk deltagelse, valg og politisk mobilisering av ungdom.

Han har gått tilbake til det første store samfunnsvitenskapelige prosjektet ved ISF, Nasjonalismeprosjektet på 1950-tallet.

Den gang var forskerne opptatt av mange av de samme spørsmålene som forskerne ved ISF jobber med i dag. De studerte nasjonalisme, autoritære holdninger og syn på minoriteter. Meningsmålinger var ikke så vanlig tidlig på 1950-tallet, men ISF-forskerne var forut for sin tid. De gjennomførte nemlig en meningsmåling blant Oslos innbyggere i 1952.

En påstand som respondenter ble bedt om å si seg enig eller uenig i var:

«Det vi trenger mest her i landet, mer enn lover og programmer er noen få uselviske og myndige ledere som folket trygt kan følge. Dette må jo være kjernen i den autoritære populismen».

Hele 37 prosent var helt enig i denne påstanden i 1952.

I Valgundersøkelsen i 2017 gjennomførte forskere ved ISF en lignende, men mildere formulert spørsmål.

Da var bare 11 prosent helt enig.

Negativt syn på minoriteter

Et annet element i populismen er et negativt syn på minoriteter.

– Det er problematisk å sammenlikne holdninger på 1950-tallet med i dag. Samfunnet har endret seg radikalt siden den gang. Men skal man sammenlikne synet på en minoritet i dag og for 70 år siden, må det være en gruppe som var relevant og kjent for befolkningen, også den gangen. Den jødiske minoriteten i Norge er en sånn gruppe, sier Bergh.

Forskerne på 1950-tallet studerte negative stereotype holdninger til jøder, antisemittisme, gjennom påstander som denne:

«Det er mye jødenes egen skyld at de ofte blir forfulgt.»

I 1952 svarte 44 prosent at de var enige i denne påstanden. 22 prosent svarte at de var uenige.

– Kort tid etter krigen, da holocaust var kjent, sier altså flere seg enig enn uenig i denne påstanden, påpeker Bergh.

HL-senteret, som er Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter, stilte et nesten identisk spørsmål til den norske befolkningen i 2017.

Da svarte 8 prosent at de var enige mens 70 prosent var uenige.

– Det er ingen tvil om at det norske samfunnet har endret seg radikalt i løpet av disse 70 årene i retning av en avvisning av autoritære holdninger og mot et mer positivt syn på minoritetene, sier Bergh.

– Den autoritære populismen hadde et større potensiale i 1950-årene enn i dag, sier han.

Ser også faresignaler

Å studere norske folks holdninger over tid kan korrigere de mest dystre beskrivelsene av dagens samfunn, mener Bergh.

Men han vil ikke være altfor optimistisk. Det er lett å se faresignalene hvis vi leter.

– Det ser ut som om utviklingen i Norge de siste årene er en del av en internasjonal trend hvor polarisering og populisme har skapt betydelig større problemer i andre land enn Norge.

– Vi kan ikke se bort fra at utviklingen de siste årene vil skyte fart og at vi kommer inn i en vond spiral hvor polarisering skaper uoverstigelige avstander som gjør styring i politikken vanskelig.

Det kan igjen føre til misnøye med det politiske systemet som igjen kan skape grobunn for økt populisme.

– Men akkurat her og nå er det grunn til å se den relativt milde polariseringen og populismen i Norge også som et pluss, mener han.

Bompengepartiet kan ha en positiv rolle

Han bruker Bompengepartiet som eksempel på at populisme også kan ha positive sider.

– Dette partiet uttrykker en form for populisme. De kritiserte de etablerte partiene og hevder å snakke på vegne av vanlige folk.

Samtidig bruker Bompengepartiet de etablerte politiske institusjonene i Norge, ifølge Bergh.

De stiller til valg og har som mål å utøve makt gjennom etablerte politiske kanaler. Og de gir uttrykk for meninger som mange velgere har. Disse velgerne får mulighet for å uttrykk sine frustrasjoner og sinne gjennom stemmeseddelen.

– Dermed kan man si at Bompengepartiet har hatt en positiv rolle i det norske lokaldemokratiet, sier Bergh.

Men polarisering kan også skape store og fastlåste konflikter i et samfunn.

– Det kan for eksempel gjøre det vanskelig å inngå kompromisser og i ytterste konsekvens kan det gå ut over det politiske systemet, sier Bergh.

Er antifeminisme på fremmarsj i Norge?

Likestilling er en verdi nesten alle er enige om, sier Mari Teigen, forsker ved ISF og leder for Senter for likestilling (CORE).

Samtidig har vi sett at likestilling kan virke polariserende i mange land.

Nasjonalpopulistiske partier har fått økt oppslutning i store deler av Europa, Brexit har gitt næring til rasisme og diskriminering i Storbritannia, Trump og Tea party-bevegelsen har gjort at kjønnstradisjonelle verdier trives godt i USA og president Bolsanaro i Brasil har gjort kampen mot det som kalles «gender ideology» til en fanesak.

Hvorfor er antifeminisme og likestillingsmotstand på frammarsj i store deler av verden? Er dette også noe som skjer i likestillingslandet Norge?

– Noen vil svare ja, sier hun.

Debatten om abortlovgivningen, fosterreduksjon og reservasjonsretten, har hentet inspirasjon fra ny politikk i andre land, mener hun.

– Noen vil også mene at Erna Solbergs nyttårstale fra i fjor, som oppfordret kvinner til å få flere barn, ga en bismak av anti-likestilling.

Har likestilling kommet langt nok?

For 15 år siden, i 2005, gjennomførte Teigen en studie der hun fant økende tegn til polarisering i befolkningen på holdninger til likestilling.

Spørsmålet hennes var: Synes du at likestillingen bør føres videre, er den ført langt nok, eller er den ført for langt?

På 1980-tallet svarte drøyt halvparten, både kvinner og menn, at likestillingen bør føres videre. I 1993 hadde oppslutningen om likestilling falt og det var klart flere kvinner enn menn som mente at likestillingen bør føres videre. I 2001 hadde avstanden mellom kvinner og menn økt enda mer.

Når Teigen skulle gjøre undersøkelsen igjen i 2019, forventet hun at avstanden mellom om menn og kvinner hadde fortsatt å øke og at flere menn ville mene at likestillingen hadde gått langt nok.

Forventningene slo ikke til.

Oppslutningen om at likestillingen bør føres videre, har økt.

Dette gjaldt både menn og kvinner. Riktignok mer blant kvinnene, men andelen menn som mener at likestillingen bør føres videre, har tydelig økt. Spesielt hvis vi ser i forhold til tallene fra 1990-tallet.

Likevel, helt rolige synes hun ikke vi skal være.

– Antifeminisme, sosiale medier og høyreekstrem populistisk mobilisering i en rekke land kan også komme til å slå sterkere inn i den norske debatten.

Polarisering i arbeidslivet

– Den viktigste årsaken bak polariseringen finner vi i arbeidsmarkedet, sier Erling Barth, som har forsket på ny teknologi, arbeidsmarkedet og velferdsstaten ved ISF.

Robotene vil først og fremst ta over jobbene som befinner seg på midten av lønnspyramiden.

– Mange faglærte i industrien og mange sekretærer og mellomstillinger i bank og finans vil forsvinne, sier Barth.

– Når var du sist i banken og snakket med et menneske? Hvor har det blitt av disse yrkene? spør han.

På 1970-tallet ble det flere jobber på toppen av lønnspyramiden, mens jobbene helt nederst, ble færre. Så skjedde det et brudd på slutten av 1990-tallet.

Jobbene på toppen fortsatte å øke, og jobbene på bunn fortsatte å øke, mens jobbene på midten, sank.

Grunnen til dette er at yrkene i bunn ikke så lett lar seg overta av en datamaskin. Disse er hotell og restaurant, helse og omsorg, baristaer, personlige trenere og så videre.

– Når veksten skjer i kompetanseyrkene, er det enkelt å vite hva vi skal gjøre. Da kan vi bare oppgradere kompetansen i befolkningen og satse på utdanning og omskolering, sier Barth.

– Men med denne polariseringen med flere lavt betalte jobber i arbeidsmarked er det verre. Mange på midten mister jobbene. Det er ikke sikkert at det er like lett for en industriarbeider å jobbe i barnehage eller for bankfunksjonæren å bli barista, sier han.

Mindre konsekvenser i Norge

Hva som er årsaken til at dette skjer, vet vi ennå ikke helt, ifølge Barth.

– De fleste internasjonale studier peker på digitalisering og robotisering, sier Barth.

Globaliseringen bidrar også, mange industrijobber blir flyttet til utlandet.

– Vi vet ikke hva som vil skje, om det er jobbene i toppen eller på bunnen som blir rammet neste gang. Det eneste vi vet helt sikkert er at det blir store omstillinger også i framtida, sier Barth.

Det er økende ulikheter i Norden også, likevel kan dette få mindre konsekvenser i våre land enn i andre land, mener forskeren.

Vi har for eksempel sterke fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner som bidrar til små lønnsforskjeller i Norden enn i andre land.

– Vi har også sjenerøse forsikringsordninger i våre land som reduserer ulikhet og bidrar til å redusere polariseringen, sier Barth.

– Når jobbene blir borte, spleiser vi på inntektene til de som rammes. Det gjør usikkerheten mindre enn i land som har svakere velferdsordninger, sier han.

Bildet er sammensatt

Da direktøren for ISF skulle oppsummere alt dette og svare på om vi har fått et mer polarisert samfunn, svarer hun mer i retning kanskje enn ja eller nei.

– Vi ser noen tendenser som viser at vi får mer polarisering, samtidig ser vi områder hvor det ikke er så framtredende, sier Tanja Storsul.

Les også

Velgere fra ytre høyre er oftere sinte enn redde