Hvis menneskene på jorda fortsetter å føde 2,5 barn i gjennomsnitt som i perioden fra 2005 til 2010, viser forskernes regnestykker at verdens befolkning vil bli på hele 16 milliarder i år 2100.

Men dersom den gjennomsnittlige fødselsraten synker til 1,5 barn, vil det bare bli seks milliarder, ifølge FNs befolkningsdivisjon, som gjør disse beregningene.

- Hvis det ikke skjer noe med fødselsraten og dødsraten, vil jordas befolkning vokse over alle grenser, sier Helge Brunborg, som er seniorforsker i Statistisk sentralbyrå.

Ifølge ham er det imidlertid ikke så sannsynlig at dette vil skje. Det mest sannsynlige estimatet er derimot en topp på rundt ti milliarder menneskelige jordboere ved slutten av dette århundret, ifølge FN.

- Umulig med enorm vekst

Beregninger som FN gjorde i 2003 viste at jordas folketall fram mot år 2300 vil vokse til ufattelige 134 000 milliarder dersom fødsels- og dødsratene holdes konstante på nivået som var i 2000.

- Da ville man i år 2300 få en helt utenkelig utvikling, der det er snakk om billiarder mennesker, snarere enn milliarder.

- Men dette er egentlig en umulig utvikling, som ville stoppe seg selv, blant annet fordi det ikke ville være nok mat og rent vann, sier Brunborg.

I tillegg ser befolkningsdivisjonen i FN for seg at sosial og økonomisk utvikling vil ha den konsekvensen at mange av de kvinnene som nå føder mange barn, etter hvert vil føde færre.

Hvordan beregne befolkningsveksten?

FN hovedalternativet på ti milliarder i år 2100 på en antakelse om at alle land i verden i 2100 vil ha fullført den såkalte demografiske overgangen.

• Les mer: Hvordan takle ni milliarder mennesker?

Den demografiske overgangen innebærer blant annet at kvinner i gjennomsnitt vil føde to barn eller færre, og at levealderen vil øke til et relativt høyt nivå.

For å gjøre beregninger av befolkningsveksten framover, tar befolkningsforskerne utgangspunkt i befolkningen fordelt på kjønn og alder.

De ser på hvor mange som dør i hver aldersgruppe, og hvor mange som blir født av kvinner mellom 15 og 49 år. På den måten kommer de fram til en folkemengde for året etter.

Slik kan de også beregne befolkningsveksten. Dersom beregningen lages for et land eller en region, må det også lages anslag for hvor mange som inn- og utvandrer i hver aldersgruppe.  

- Men skal man regne ut befolkningstall for 50, 100 år og lenger fram i tid, må man ta hensyn til en del faktorer for å kunne si noe om utviklingen av fruktbarheten og levealderen framover, sier Helge Brunborg.

Endrede forhold i landene?

Blant annet er sosial og økonomisk utvikling i et land viktig for utviklingen av hvor mange som fødes og hvor mange som dør.

Det er blant annet derfor forskerne tror at alle land til slutt vil ha fullført den såkalte demografiske overgangen.

Land som nå peker seg ut med høy befolkningsvekst og høye fødselstall, er spesielt land i det sentrale Afrika.

- FN antar at fødselsraten vil synke til midten av dette århundre, der land som Uganda og Niger vil bli blant de siste som lander på dette nivået, sier Brunborg.

- Man mener at en viktig forklaringsfaktor for den demografiske overgangen er økonomisk utvikling, og et økt utdanningsnivå. Man forutsetter at trendene vil fortsette, og vi ser at utdanningsnivå øker.

- Selv om det er en del kvinner og menn som ønsker flere enn to barn, også i rike land, har ikke dette ført til noen stor fruktbarhetsøkning i noe land, sier han.

I et land som Norge har det relativt høye nivået på litt under to barn per kvinne, sammenheng med at mange kvinner får mer enn to barn, ved siden av lav barnløshet.

Flytting på kloden

Flytting mellom land har naturlig nok en innvirkning på hvert lands befolkningstall, men ikke så mye på jordas.

- I utgangspunktet har ikke flytting på kloden noe direkte å si for befolkningsveksten – vi migrerer jo ikke akkurat til andre kloder, sier Brunborg.

Men en viss påvirkning kan det faktisk ha at mennesker flytter mellom land med kulturelle, økonomiske og andre forskjeller.

- Hvis mennesker fra et land med høy dødelighet flytter til et land med lav dødelighet, vil disse kanskje også leve lenger.

- Hvis man flytter fra et land der det er vanlig å få mange barn, til et land med lavere fødselsrate, vil innvandrerne som regel få færre barn de også, sier Brunborg.

Uforutsett utvikling

Det vil alltid være noen faktorer som kan spille inn i befolkningsveksten, som forskerne ikke kan vite om på forhånd, og som dermed ikke tas høyde for i beregningene for århundrene framover.

- En negativ økonomisk utvikling, som en større finansiell krise, kan føre til økende fattigdom.

- Det kan blant annet bety at færre klarer å realisere sine familieplaner og at de dermed får flere barn - noen av dem kanskje uønsket, sier Brunborg.

Land som vil vokse mye ennå er Uganda, Niger og Afghanistan, tror forskerne.

Årlig møte i FN

Helge Brunborg har i flere år representert Norge på det årlige møtet til i FNs Kommisjon for befolkning og utvikling.

Her diskuterer de enkelte lands representanter hva som gjøres for å forbedre forholdene for befolkningen i verden. For eksempel er trygge fødeforhold for kvinner et viktig tiltak, også når det gjelder befolkningsvekst, ifølge Brunborg.

- Det er viktig å bedre den såkalte reproduktive helsen til verdens kvinner – og menn. Dette vil blant annet føre til det blir født færre barn. Høy barnedødelighet er nemlig en viktig årsak til at en del kvinner ønsker å få mange barn, sier han.

Utdanning har også vist seg å være svært viktig, sammen med tilgang på, og informasjon om, prevensjonsmidler.

Vil ikke kontrollere folks valg

Ifølge Brunborg har det aldri vært et alternativ for FNs befolkningskommisjon å anbefale tiltak à la Kinas ettbarnspolitikk, for å unngå en eksplosiv befolkningsvekst på jorda.

Tvert i mot heter det i Handlingsprogrammet som ble ved tatt ved FNs konferanse om befolkning og utvikling i Kairo i 1994 at:

Alle par og individer har en grunnleggende rett til ”fritt og ansvarlig” å bestemme antall barn og avstanden mellom dem og til å ha informasjon, utdanning og midler til å gjøre dette.

Ifølge Brunborg må et vendepunkt i jordas stigende befolkningsvekst må derfor komme på begge eller én av to følgende måter:

- Den ene er den vennlige og humane måten, der folk får de barna de vil ha, og landene, ved hjelp av bedre sosiale forhold og familieplanlegging, får lavere fødselstall.

Den andre måten er mer brutal, og kan kalles den malthusianske måten, oppkalt etter den britiske presten og økonomen, Thomas Robert Malthus.

- Den innebærer at befolkningen vokser så mye at matmangel og andre problemer fører til at dødeligheten øker, sier Brunborg.

Hva med Norge?

Forskerne har ikke laget noe statistisk framtidsbilde av Norge så langt som 300 år fram i tid. De kan derimot se for seg noen ulike alternativer for år 2100.

I dag er folketallet litt under fem millioner, men i år 2100 er vi sannsynligvis nærmere åtte millioner. Et lavere alternativ, der barnetallet synker til 1,7 barn per kvinne, er en befolkning på litt under sju millioner.

- I et annet alternativ, der barnetallet øker til 2,1 barn per kvinner, og innvandring er høy, kan vi komme opp i over 12 millioner, sier Brunborg.

Norge anno 2100, hvis du tror på hovedalternativet med en befolkning på rundt åtte millioner, kan se dessuten omtrent slik ut:

- Vi vil ha nærmere 25 prosent innvandrere, inkludert norskfødte av innvandrere. Det vil også være en ganske gammel befolkning – for hver 100 personer i yrkesaktive aldre 20-66 år er det i dag litt over 20 pensjonister. I år 2100 vil det være steget til et sted mellom 40 og 50.

Russisk nedgang

Ved hjelp av innvandring, vil folkemengden i Norge stige utover i dette århundret. For andre land i verden kan folkemendgen bli mye lavere enn den er i dag.

- Land som Japan, som har lav innvandring, vil synke betydelig, sier han.

Russland vil også se en kraftig nedgang i befolkningen, dersom ikke fødselsraten stiger. I år 2100 kan befolkningen i verste fall være sunket fra dagens 143 millioner til 100 millioner, ifølge FNs beregninger.

Både fødselsrate og levealder i Russland ligger på et lavt nivå. Russiske kvinner får nå bare 1,4 barn hver i gjennomsnitt, noe som kanskje har sammenheng med usikkerhet om den økonomiske framtida.

- Men selv om Russlands befolkningsreduksjon fortsetter, vil det ta mange hundre år før den siste russeren er borte, sier Brunborg, som på befolkningsforskerens galgenhumoristiske vis:

- Men som den store økonomen John Maynard Keynes sa: In the long run, we are all dead.

Artikkelen er endret 9.november 2011, kl. 09:10.