Bunader, flagg, barn, is og kos! Klump i halsen når nasjonalsangen synges! Stolthet når flagget heises. Nordmenn mener vi kan feire nasjonaldag, og vi er stolte av at det er barn - og ikke soldater - som marsjerer i gatene.

Men hvordan ser 17. mai ut fra et utenlandsk ståsted? Vi har snakket med tre antropologer: en bulgarer, en tysker og en argentiner, som alle jobber i Norge.

Bulgarske Petia Mankova drukner i instruksene fra skolen: om runde kaker og hentetider. Tør hun utfordre den usynlige makten i organisasjonsapparatet? Blir feiringen dårligere om ikke alt gjøres slik det alltid er gjort? Men mer fra Mankova senere.

Ulikt blir likt

Ute Hüsken er fra Tyskland, men som antropolog jobber hun i India – fra Norge, nærmere bestemt som professor i sanskrit på Universitetet i Oslo. Hun flyttet hit for tre år siden, og har fått med seg to 17. mai-feiringer.

Vi spør Hüsken om hvordan hun ser på den norske feiringen av nasjonaldagen ut fra et faglig perspektiv. Hüsken synes det er vanskelig å skille antropologen fra privatpersonen, men gjør et forsøk.

- Når jeg snakker med norske kollegaer og venner, kommer regionale røtter raskt opp. De norske snakker om dialekten sin, om dalen og fjellet der de vokste opp, om de kommer fra øst eller vest i Oslo.

- Til daglig er forskjellene viktigst: Vi er norske, men vi er ikke like. Men på 17. mai ser alt veldig likt ut. Mange bærer bunad, og selv om de er litt forskjellige, ser det allikevel uniformt ut, sier Hüsken.

Lur strategi

- Trenger vi 17. mai for å samles som folk?

- Folkemobiliseringen er i seg selv interessant. Du ser ellers aldri så mange folk gjøre noe sammen.

- Den norske feiringen ser ut til å virke veldig samlende. Hvis jeg skulle lagt en strategi for en ny nasjonaldag, ville jeg brukt den norske.

- For når fokuset er på barna, har de voksne egentlig ikke noe valg om å delta. Selv om du har sterke meninger om nasjonalisme og staten, må du likevel være med i tog og drikke kaffe på skolen. Jeg vet ikke om dette var planen i utgangspunktet, men det er i alle fall en veldig god strategi, sier Hüsken.

Ingen opposisjon

Tyskerne har ikke noe felles nasjonaldag. Ifølge Hüsken skyldes dette den tyske historien; alt som kan minne om nasjonalistisk feiring unngås.

- Vi feirer 9. november, dagen for gjenforening mellom Øst- og Vest-Tyskland. Men folk og byer markerer dagen på forskjellige måter. Her i Norge er feiringen den samme over hele landet.

- I fjor var jeg på Kuba i Oslo, på alternativ 17. mai-feiring. Det ble annonsert som et motarrangement, men jeg så ingen opposisjon. Det var litt annen musikk, flere unge folk, men også her gikk folk i bunad - og selv Kongen dukket opp, forteller Hüsken.

Lykke kobles til flagget

Lorenzo Cañás Bottos er fra Argentina, og jobber som førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt på NTNU. Han flyttet til Norge i fjor, men har tidligere overvært 17. mai-feiringen.

Cañás Bottos er kritisk til hvordan følelser knyttes til nasjonen. I feiringen av nasjonaldagen bygges følelser, som kan manipuleres og aktiviseres når trusselen kommer.

- Hos barna blir en følelse av lykke koblet opp mot flagget. Det samme skjer på bursdager og når norske flagg festes på juletreet. Dette skaper en latent nasjonalisme som senere kan mobiliseres.

Cañás Bottos understreker at dette ikke er spesielt for Norge. Slik fungerer nasjonalisme overalt, i Sverige, Argentina og USA. Han er kritisk til nasjonalismen, ikke til det norske. 

Lojalitet må skapes

Det handler om hvem du er villig til å ofre livet ditt for. Nasjonalstatene har behov for soldater når konflikter oppstår.

- Nasjonalstater oppfører seg på denne måten. Det skal kjennes riktig og nødvendig å dø for fedrelandet. Men hvem bestemmer hvilke kriger som skal føres? Hvem er det som setter folks liv i fare? Alt man behøver å gjøre for å holde et land samlet, er å fortelle folk at de er under angrep. Dette skjedde i Argentina under Falklandskrigen.

- De historiske linjene er entydige, fra de kristne martyrene på 1600-tallet som ga sitt liv for Jesus, til selvmordsbombere, til patriotiske soldater som slåss for sitt land. Fellestrekket er at disse livene kan ofres. For at det kan skje, må folk læres opp, forklarer Cañás Bottos, som har forholdet mellom religion og politikk som forskningsfelt.

Nasjonal lojalitet kommer ikke av seg selv, den må skapes.

- Følelse av nasjonal lojalitet er en konstruksjon. Det er politisk bestemt hva som er norsk og hva som ikke er norsk. Det har ikke oppstått naturlig. Nordmenn har lært å bli norske, og at norsk er noe annet, noe forskjellig fra andre, noe som må beskyttes, sier Cañás Bottos.

Militærparadenes fravær

I andre land feires nasjonaldagen ofte med militærparade, mens vi i Norge har barnetog. Hva mener antropologene om dette fenomenet?

Cañás Bottos mener at enkelte nordmenn er i overkant opptatt av militærparadenes fravær.

- Nordmenn jeg møter snakker om fravær av militærparadene. Noen av dem nærmest triumferer med barnetogene. Men sett fra et analytisk perspektiv må det etableres et følelsesmessig bånd mellom individet og nasjonen for at noen skal være villige til å dø for landet sitt i krig. Barn læres opp til lojalitet til flagget, kongen og staten. Noen av dem skal bli soldater, og nasjonaldagsfeiringen er opplæring i lojalitet.

- På en måte blir det tydeligere når nasjonaldagen feires med militærparade. Da vet du i alle fall hva det handler om, mener Cañás Bottos.

- Vel, selv om det ikke er en militærparade, så er det en parade. Man marsjerer i takt i samme retning. Men det er mer likandes når det er barn som marsjerer, sier Ute Hüsken, som synes det er helt greit at det norske feires.

Feire eller ikke feire?

I Argentina feires uavhengighetsdagen 9. juli med gudstjeneste og militærparade. Men Cañás Bottos har aldri deltatt i feiringen i hjemlandet. I dag er han invitert på frokost, men han skal ikke gå i tog.

Ute Hüsken derimot deltar i feiringen:

- Vi går til slottet, vinker til Kongen, ser på Toget, går på Aker Brygge. I år har vi besøk av amerikanske og indiske venner, og vi er alle invitert til en norsk venn på ettermiddagen.

Hüsken ser på 17. mai som en feiring av det Norske, og forventer ikke å bli fullstendig inkludert, men hun understreker at hun heller ikke føler seg ekskludert.

Den bulgarske antropologen Petia Mankova er i høyeste grad inkludert i feiringen.

Mankova kom til Norge for å studere i 1998, men med mann, tre barn, venner, hus, studielån og jobb på Universitetet i Tromsø har oppholdet blitt permanent.

Druknes i instrukser

Mankova har slett ikke tid til å bli intervjuet bare få dager før nasjonaldagen, men sender oss i stedet en e-post der hun svarer på spørsmålet: Hvordan du vil beskrive 17. mai som sosialantropolog?

“Det er veldig fristende å begynne med noen ord om nasjonalisme og felleskap, hvordan nasjonale verdier og identitet bekreftes og reproduseres, gjennom de samme ritualene år etter år. Ikke bare som en tilbakevendende ettervirkning av nasjonalromantikken fra 1800-tallet, men også som en feiring av den moderne norske historien som heldigvis har hatt en del lykkelige vendinger.

Men akkurat nå, tre dager før dagen, når jeg står midt oppe i forberedelsene, finner jeg det vanskelig å oppnå den faglige distansen og objektiviteten som trengs for å sette dagen i et faglig perspektiv.

Jeg vil heller trekke fram den ”usynlige” makten som hører til 17. mai og som utøves gjennom et velorganisert apparat av praktiske gjøremål, et uoversiktlig antall beskjeder, om arrangementene som man skal/bør/må delta i. Av forventninger (krav) til å stille opp og følge de nøyaktige beskrivelser hvor og når man stiller opp, hva man skal tilberede og hvor og når det skal leveres og ikke minst av bunken med huskelapper at kakespadene skal være merket med navn på barnet, og at vi helst bør la bilen stå hjemme og sørge for å stille opp for skoletoget i god tid.

Nå sitter jeg nemlig og ser på lappen som vi har fått fra skolen og planlegger innkjøp til to runde festkaker som skal deles i 12 biter til kafeen på skolen, og jeg lurer på om jeg ikke skal bake verdens beste (egentlig kåret som den norske nasjonalkaken og som jeg etter hvert er blitt god til å bake) men den er jo firkantet og ikke rund?! Kan dette gå?

Eller motsetter jeg meg da arrangørenes vilje? Kan det tolkes som mangel på respekt mot autoriteten av de årelange erfaringer og evalueringer som står samlet i en perm på skolen, og de ansvarlige medforeldrene som designer årets arrangement slik at det blir likt som i fjor og alle år før det, men med et lite håp at det kanskje blir litt bedre.

Jeg kunne kanskje trukket noen paralleller mellom 17. mai og Norge og det norske samfunnet hvor alle skal bidra, gjennom inkluderende nærmiljøtiltak, og en ovenifra regulert selvoppofrende tilværelse. Men det er et større prosjekt.

Og jeg vet faktisk at jeg får gledestårer i øynene når jeg ser mine unger glade og fornøyde når de går i toget, søler is og klisser seg med sukkerspinn. Men for objektivitetens skyld må jeg si at tårene blir jo litt blandet med svettedråper fra forberedelsene.

Og nå går det opp for meg at jeg vil gå for den runde suksessterten heller enn den firkantete verdens beste, hva nå enn symbolikken i kakenavnene måtte bety.” 

Lenker:

Ute Hüskens hjemmeside på Universitetet i Oslo

Lorenzo Cañás Bottos’ hjemmeside, NTNU

Petia Mankovas side på Universitetet i Tromsø