22. juli 2011 ble Norge rammet av terror. Terroristen var en norsk høyreekstremist. Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo åpner offisielt onsdag 20.april. (Foto: Samfoto/ NTB Scanpix)
Satser på forskning mot terrorisme
Onsdag 20. april åpner det nye Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo. Økende høyreekstremisme og hatkriminalitet i Europa, og terroraksjonen 22. juli er noen av grunnene til at det nå satses mer på denne forskningen.
Senteret er lagt til SV-fakultetet på UiO og skal i gang med flere forskningsprosjekter.
UiO fikk senteret i konkurranse med Universitetet i Bergen og Høgskolen i Oslo og Akershus, som også ønsket å bli vertsinstitusjoner.
Forskerne ved senteret regner – dessverre – ikke med å bli arbeidsledige med det første. Foreløpig har senteret fått 50 millioner kroner av Forskningsrådet for å kunne holde det gående i fem år framover. I tillegg spytter Universitetet i Oslo inn minst like mye.
Senterleder Tore Bjørgo kommer fra jobben som professor ved Politihøgskolen. Han får følge av mellom 10 og 15 andre forskere og stipendiater.
C-REX vil i tillegg samarbeide med flere fagmiljøer utenfor UiO.
Forskning ved senteret
I tillegg til å forske på hvordan noen mennesker radikaliseres og i verste fall utfører terroraksjoner, vil senteret bidra til effektiv forebygging av kriminelle handlinger. Senteret er tverrfaglig bygd opp med forskere fra ulike samfunnsvitenskaper, humanistiske fag og psykologi, ifølge en artikkel fra Uniforum, som er en uavhengig nettavis for Universitetet i Oslo.
Ifølge nettavisen er noe av bakgrunnen for at senteret nå starter opp følgende:
I mange land i Europa er høyreekstreme krefter nå på fremmarsj.
Hatkriminaliteten øker kraftig i mange land, trolig både som en reaksjon på flyktningbølgen og på IS-terror.
I mange land har en rekke asylmottak blitt påtent. Mye tyder på at vi også har sett eksempler på dette her i landet.
I sosiale medier fremsettes det grove hatytringer og trusler mot muslimer og flyktninger, og mot de man mener hjelper flyktningene å komme hit. Men hatkriminaliteten kan komme fra ulike kanter og rettes mot ulike grupper.
Jøder og jødiske institusjoner angripes ikke bare av høyreekstremister, men også av ekstreme islamister.
Men først og fremst er 22. juli-terroren i 2011 årsaken til at vi nå får Senter for ekstremismeforskning.
Fire personlighetstyper
Podcasten Politikk og Røvere som du kan høre her på forskning.no i dag, er laget av statsviter-duoen Jonas Bergan Dræge og Lars Erik Berntzen. De er stipendiater ved det Europeiske universitetsinstituttet i Firenze. I samtale med dem forteller Tore Bjørgo om noe av det terrorismeforskerne allerede vet.
Ett viktig spørsmål er naturligvis, hva i all verden får noen til å bli terrorist? Er det religion eller politikk? Er det vanskelig barndom? Er det psykisk sykdom?
Bjørgo forteller i podcasten om fire personlighetstyper han og forskerkolleger har funnet fram til:
Lederskikkelsen i terrorgruppen er ofte en person drevet av ideologi og politikk. Det er gjerne en ressurssterk person med utdannelse.
Medløperen er en helt annen personlighetstype. Han er drevet av behovet for sosial tilhørighet og er lett å lede. Han er egentlig ikke spesielt fiendtlig overfor andre, men kan likevel være lett å overtale til å utøve vold.
Annonse
Eventyreren er en tredje personlighetstype. Han er fascinert av vold og våpen, og finnes både hos IS i Syria og Irak, og hos høyreekstreme grupper i Europa.
Den frustrerte er nok en terroristtype. I «bagasjen» hans ligger det gjerne mye frustrasjon fra oppvekst i et hjem med vold og fattigdom. Han har ofte en kriminell bakgrunn og opplever at samværet med terroristene gir livet mening.
– Den siste av disse personlighetstypene er ofte spesielt nyttig for politisk ekstreme grupper, fordi de er villige til å utøve vold og kriminalitet, sier Tore Bjørgo til Dræge og Berntzen.
Lederen for C-REX peker på at noen av deltagerne i ekstreme politiske grupper kan høre hjemme i mer enn en av disse personlighetstypene.
– Men den ideologiske lederen er en person du finner igjen i stort sett alle terrorgrupper. Han må være der for å skape inspirasjon og for å gi gruppas frustrasjon en retning.
Tore Bjørgo understreker at selv blant personer som aksepterer politisk vold, så er det de aller færreste som deltar i voldelige aktiviteter.
Men hva er det som får noen til å gå over denne grensen?