En fjerdedel av de nyutdannede gjorde det like bra som de beste etterforskerne ved Scotland Yard, hovedkvarteret til London-politiet, i eksperimentelle studier basert på virkelige drapssaker.

Dette viser Ivar Fahsing i en ny doktorgrad.

Den tidligere drapsetterforskeren har erfaring fra både Mordkommisjonen på Kripos og Voldsavsnittet i Oslo. Nå er han forsker ved Politihøgskolen og har disputert ved Gøteborgs universitet.

Tester inspirert av virkelige drap

I et av sine studier har han testet 60 norske og like mange engelske politifolk. Blant disse var det både nyutdannede og erfarne drapsetterforskere. Begge gruppene fikk fiktive oppgaver som var inspirert av virkelige drapssaker.

I den ene testen var en ung, kurdisk jente fra et strengt hjem forsvunnet. Hun skulle møte en venninne og dukket aldri opp.

I den andre testen blir en kvinne funnet drept dagen etter at hennes ektemann hadde sjekket inn på et hotell. Han innrømmer at de har kranglet.

Oppgaven var å lede saken og skrive opp alle konkurrerende hypoteser. Hva mener du kan være relevante for å løse saken? Hva kan ha skjedd? Hvordan vil du etterforske?

Må ikke snevre inn saken for tidlig

– Gjør du det godt på denne testen, har du vist evne til å motstå tunnelsyn og ensidig etterforskning. Derfor er dette en god måte å måle hvordan du tenker om saken og hvor dyktige drapsetterforsker du egentlig er, sier Fahsing.

Å kunne identifisere alle potensielle scenarioer helt i starten i av en sak er en grunnleggende, men svært krevende kompetanse for etterforskere.

– Du skal ikke bare forfølge de åpenbare sporene, men samtidig motstå presset mot å snevre inn saken for tidlig. Klarer du ikke dette, kan avgjørende spor gå tapt. Etterforskningen kan ende i en blindvei.

– Stort problem i Norge

Tunnelsyn er et stort problem, blant annet i norsk drapsetterforskning i Norge, mener privatetterforsker Ola Thune. Han er glad for at Ivar Fahsing har rettet søkelyset mot dette problemet i en akademisk sammenheng.

– Det virker som om det er det som skal til for at noen tar problemene på alvor.

Selv har Thune nettopp utgitt boken ”Byen vest for loven”, hvor han forteller om sine erfaringer med ukultur og tunnelsyn i Bergen gjennom mange år.

Thune jobbet som drapsetterforsker i Kripos før han startet sitt eget etterforskningsbyrå.

– Etterforskere skal ha et åpent sinn og undersøke og dokumentere alternative hypoteser. Men politiet i Norge klarer ikke å være objektive nok, sier han.

– Store deler av min private virksomhet bygger på at dette ikke er tilfredsstillende.

Flere eksempler i Norge

Vi har flere eksempler på at norske drapsetterforskere har endt i en blindvei.

Mye gikk galt da politiet skulle etterforske drapet på Birgitte Tengs i 1995. Nå tar politiet opp saken igjen og konkluderer at den tidligere etterforskningen var basert på feil premisser. Politiet låste seg fast i ett spor. Og det kan vise seg å ha vært feil spor.

Også Monica-saken, Liland-saken og Fritz Moen-saken er eksempler på at sentrale scenarier ble undersøkt, og sentrale bevis ikke ble funnet opp fordi politiet fikk tunnelsyn.

Henger seg opp i ett spor

Generelt gjorde de engelske etterforskerne det nesten dobbelt så godt som norske etterforskere på Fahsings test. De identifiserte i snitt nesten 80 prosent av de relevante hypotesene, mens snittet blant de norske var 40.

– Først og fremst må det sies at dette er et eksperiment som kun tester en del av det som kreves å lede en større etterforskning. Ikke desto mindre ser norske etterforskere ut til å bli mer og mer preget av mentale stereotypier jo lenger de jobber.

Må spesialisere seg til etterforskere tidligere i England

Fahsings doktorgrad gir nedslående resultater når det gjelder utvikling av etterforskningsekspertise her til lands. Men den er oppløftende når det gjelder de unge og nyutdannede.

En fjerdedel av de nyutdannede gjorde det altså like bra som de beste etterforskerne ved Scotland Yard i eksperimentelle studier basert på virkelige drapssaker.

De unge, norske politifolkene gjorde det også veldig mye bedre på testen enn de nyutdannede britiske konstablene, såkalte bobbyer. Dette er mindre overraskende. Den britiske politiutdanningen er helt annerledes enn den norske. De har en mye kortere grunnutdanning enn oss. Minimumskravet er fire måneders kursing før de går ut i en veiledet praksis.

– Når du tar grunnutdanningen i England, er du kun utdannet for gata. For å bli etterforsker må du selv ta initiativ til å spesialisere deg og konkurransen er hard. I Norge er politiutdanningen en del av høyere utdanning. Når du er ferdig utdannet, er det ingen formelle begrensninger for hva du kan gjøre i politiet. Du kan stengt tatt også bli satt til å etterforske drap, forklarer Fahsing.

Ikke så overraskende

Selv om det umiddelbart kan virke underlig, mener Fahsing at det ikke er så overraskende at nyutdannede norske politibetjentene tenker bedre enn erfarne etterforskerne.

– Mye medisinsk forskning har vist det samme. Nyutdannede leger er bedre til å stille diagnoser enn eldre. De er oppdatert med den nyeste metodikken og mer vant til å dokumenter sin fremgangsmåte. Medisin og etterforskning har mange likhetstrekk, mener han.

Kan like godt sitte i rullestol

I dag må en som vil jobbe med etterforskning gjennom den samme utdanningen som andre politifolk. Rekrutteringen krever gode karakterer fra videregående, men også av mange krevende fysiske tester som svømming, dykking og løping.

– Det blir derfor sannsynlig at mange gode potensielle etterforskere som ikke har mulighet for å komme inn på Politihøgskolen. Flinke pakistanske jenter har for eksempel ikke tradisjon for å være gode i verken dykking eller svømming. Dem sliter vi med å få inn i politiet. Og hvordan vet vi at ikke Norges beste detektiv sitter i en rullestol?

Vi må tørre å tenke nytt om rekruttering til politiyrket i Norge, mener forskeren.

– Noen har sikkert større talent for etterforskning enn andre. I dag tas det ikke spesielt hensyn til det. Vi rekrutterer spesialister fra en gruppe generalister.

Kan journalister bli gode etterforskere?

Fahsing mener at du i verste fall kan bli mindre egnet som etterforsker om du har vært lenge i gata for å løse ordensoppdrag. Allsidig erfaring er sikkert bra, men man kan også for preget av et miljø som fokuserer på andre ferdigheter enn det som gjør deg til god etterforsker. Derfor bør kanskje fremtidens politiutdanning ha to løp, mener han.

– Politihøgskolen har nylig startet en egen masterutdanning i etterforskning. Dette er foreløpig kun åpent for politifolk. Jeg mener at vi bør diskutere om også psykologer, ingeniører, journalister og andre kan utdanne seg som politietterforskere, noe de har åpnet for i Nederland. Jeg er ganske sikker på at slikt karriereløp ville være meget populært og kunne tiltrekke seg nye og spennende søkergrupper.

Du blir ikke født som detektiv

Du blir ikke født som en god detektiv. Og du får heller ikke annet enn en grunnutdanning ved Politihøgskolen, mener privatetterforsker Thune. Han er enig med Fahsing i at vi må tenke nytt når det gjelder rekruttering og videreutvikling av etterforskere her i landet.

Han mener det er flere ting som avgjør om du blir en god etterforsker.

– Forenklet sagt handler det først og fremst om personlige egenskaper, for det andre om fagutdannelse og for det tredje om erfaring.

Thune mener at det å etterforske et drap ikke er så forskjellig fra annen type kriminalitet, men det stilles større krav til kvalitet ved de alvorligste forbrytelsene.

Er ikke sånn som på TV

Det er i praksis vanskelig å sammenlikne norsk og engelsk drapsetterforskning, mener privatetterforskeren.

– I England har de mye større tilfang av saker enn vi har her i Norge. Det betyr at de får mye mer trening og spesialisering i denne type etterforskninger. Vi har heldigvis få drap i Norge.

Han tror ikke veien er å spesialisere flere drapsetterforskere i Norge. Vi bør heller satse på å styrke etterforskningen generelt som fag. Spesielt gjelder det etterforskningsledelse.

– En drapsetterforskning er ikke sånn som du ser den på TV, der én mann jobber alene. Det jobbes i team. Å lede disse temaene er en spesiell kompetanse som jeg synes har blitt dårligere i Norge fordi det er jurister som har overtatt rollen som operative ledere.

Dagens grunnpolitiutdanningen er god, mener Thune. Men politifolk kommer ikke i posisjon til å utvikle seg ute i distriktene. I dag er det politijurister uten politifaglig utdanning og erfaring som styrer.

– Dette holder ikke. Det er å avdekke rett faktum som er utfordringen i en etterforskning – ikke jussen. Det er på tide å ta debatten om å skille politi og påtalemyndighet, slik at det blir politifaglig kvalifisert personell som får den operative styringen av en etterforskning, mener Thune.

Tenkte overraskede likt

Før Fahsing tok de konkrete testene på norsk og britisk politi, gjorde han en kvalitativ studie. Han ville kartlegge hvor likt eller ulikt de tenkte om spørsmål som omhandler etterforskning. De norske og britiske politietterforskerne har ulik utdanning og helt forskjellig pensum. Likevel tenkte de overraskende likt.

Til tross for at de tenkte så likt, var altså de britiske etterforskerne mye bedre til å løse fiktive drapssaker enn de erfarne norske kollegaene.

En hovedforklaring er at politiet i England og Wales har innført et sertifiseringssystem for etterforskere, mener Fahsing. De må gjennom et standardisert sett av retningslinjer og må vise at de behersker det under veiledning i ett års tid.

– De må dokumentere skriftlig hva de vil undersøke og hvorfor. De må også vise at ressursene blir riktig brukt.

Skandaler i England

Bakgrunnen for at programmet ”Professionalising Investigation Programme” ble innført i 2005, var at britiske forskere hadde påpekt store svakheter i politiet. Britene hadde flere tilsvarende skandaler som Fritz Moen-saken og Monica-saken. De ble derfor pålagt av regjeringen å utvikle et nytt et kvalitetssikringsprogram.

Ingen har tidligere forsket på effekten av programmet.

Fahsing er forbløffet over hvor lett han som norsk forsker fikk tilgang til å gjøre intervjuer og tester av de britiske etterforskerne.

– Jeg tror det faktum at jeg selv er både forsker og har en ganske høy stilling i politiet åpnet noen dører for meg på Scotland Yard, sier han.

Stor interesse for kritikken

Fahsing mener at forskningen hans har blitt møtt med store interesse, både ved Politihøgskolen, hos Riksadvokaten og i Politidirektoratet.

– Det er ingen selvfølge at norsk politi finansierer doktorgrader. Det viser at det er stor vilje til utvikling og god takhøyde for å ta denne debatten i Norge. Dette er ganske unikt i verdenssammenheng. Her henger våre nordiske naboland langt etter.

Politidirektoratet er allerede i ferd med å utvikle et sertifiseringsprogram, og Oslo-politiet sender sine etterforskningsledere til London på etterutdanning.

– Jeg hevder ikke at alt skyldes min forskning, men gledelig er det uansett, mener politiforskeren.

Den nye gruppen i Kripos som nå tar opp igjen gamle drapssaker, Cold case-enheten, viser også at norsk politietterforskning er på rett vei.

– Vi kan bli mye bedre til å lære av egen praksis – både på godt og vondt.